DEBATT: Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for artikkelforfatterens synspunkter.
Berger sier innledningsvis i sin kommentar at: «…selskapsorganiseringen har ingen betydning for spørsmålet om beiterett som er rettskraftig avgjort.» Dette er åpenbart ikke korrekt. Det er de reelle eierforhold, og ikke de formelle som er avgjørende. Utfisjonering er kort sagt en lovbestemt deling av et aksjeselskap, og er regulert i aksjeloven kapittel 14. Dersom Namdalen Træsliberi AS ikke er utfisjonert fra Namdal Bruk AS – i medhold av aksjelovens regler – så har det ikke skjedd en utfisjonering av verken dette selskapet eller de tre eiendommene, hvilket i sin tur har den direkte konsekvens at Namdalen Træsliberi AS ikke er reell eier av eiendommene. Offentlig tilgjengelige opplysninger bekrefter at selskapet ikke ble utfisjonert fra Namdal Bruk AS, og eiendommene ble følgelig aldri gjort til gjenstand for utfisjonering. Namdal Bruk AS er derfor fremdeles eier av eiendommene. Det er bare eier av eller rettighetshaver til en eiendom som kan begjære jordskifte over eiendommen, se jordskifteloven § 1-5, første ledd. Det er Namdalen Træsliberi AS som har begjært jordskifte, og som opptrådte som part i saken. I og med at Namdalen Træsliberi AS ikke er reell eier, og følgelig ikke er berettiget til å begjære jordskifte, har dommen ingen rettskraft, og Namdalen Træsliberi AS kan heller ikke påberope seg den rettsavgjørelsen som Berger viser til. Dernest sier Berger at det «…ikke (er) korrekt at den gjennomførte fisjonen var fiktiv.» Uttalelsen er gitt mot bedre vitende. Hvem som helst kan undersøke i Brønnøysundregistrene om selskapet ble utfisjonert fra Namdal Bruk AS. Ved en slik kontroll vil alle kunne se at Namdalen Træsliberi AS ikke ble utfisjonert. Bergers og selskapets problem er at de like fullt har informert offentlig myndighet/konsesjonsmyndighet om at selskapet og de nevnte eiendommene er utfisjonert, og på dette grunnlag søkt om konsesjon og tillatelse til fradeling av eiendommene. Konsesjon og tillatelse til fradeling ble gitt på dette grunnlag. Offentlig tilgjengelige opplysninger viser derimot at fisjon verken er iverksatt eller gjennomført, og dermed er det korrekt å slå fast at den fisjon som Berger viser til ikke eksisterer, og at konsesjon og tillatelse til fradeling av eiendommer ble gitt på fiktivt grunnlag. Det samme kan sies om de skatte- og avgiftsmessige fordeler selskapet oppnådde som følge av Bergers fremstilling. Når Berger likevel står fast på at fisjonen ikke er fiktiv, må han dokumentere at fisjon har funnet sted. I motsatt fall må han akseptere at jeg og leserne – med all rett – vil oppfatte hans siste uttalelse som en fortsettelse av den villedelse som han og hans selskap innledet i 2012, da offentlig myndighet ble lurt til å gi konsesjon for en utfisjonering som ikke fant sted, og derved også ble lurt til å gi tillatelse til å skille ut disse tre eiendommene fra en eiendom hvis konsesjonsvilkår (som Berger, i 2004, selv har stilt seg bak da han var ordfører i konsesjonskommunen og samtidig var ansatt hos forrige konsesjonssøker) bl.a. bestemte at enkeltteiger bare kunne selges til lokale grunneiere, og at de øvrige eiendommene skulle holdes samlet, hos én eier.Send oss et innlegg på [email protected]
