- Sangen handler om det å slite psykisk, sier Wenche Dahle (48).

Vi sitter i stua på Lauvsnes. Det som skulle være et kort intervju om den nye singelen som slippes lørdag, blir noe helt annet. For Wenche har bestemt seg for å være åpen om det som har preget livet hennes helt siden barndommen.

- Jeg har slitt med angst og den psykiske helsa hele livet. Det har vært tøft. Først i voksen alder har jeg skjønt hvorfor jeg var så mye syk i oppveksten.

Hun har lenge beundret dem som har vært åpne om sin psykiske helse. Men selv har hun ikke turt å snakke så mye om hvordan hun selv har det. Og i alle fall ikke bruke ordet "angst".

Rømte til fjells

- Hvor ille har det vært? Har du hatt helsvarte dager?
- Ja, det er ingen som vet hvordan det er. Da drar jeg ikke på butikken. De to siste åra har jeg reist vekk når det har vært Tangspræll.  Det ville vært for stor påkjenning å være her.

- Folk kan jo tenke at hvorfor kan hun ikke stå i bua og selge lodd, når hun har kapasitet til å dra på fjellet. Men når du har vondt i kroppen, når det koker og stormer, da må du være for deg selv. Da kan du ikke stå og selge lodd på Tangspræll, sier Wenche.

Hun har ofte kjent på dårlig samvittighet. At hun svikter. Men hun har blitt flinkere til å ta hensyn til seg selv.

- Jeg er blitt flinkere til å tenke at dette er mitt liv. Jeg vet hva jeg kan gjøre og hva jeg ikke kan gjøre.

- Dette bilde er tatt fra Steinfjellet, 25. juni 2016. Jeg dro hit fredag kveld og teltet oppe ved den gamle Steinfjellveien. Utpå kvelden kom det uvær, det pakket seg til og jeg kunne høre tordenværet som kom nærmere og nærmere. En spektakulær himmel snek seg innover og gjorde landskapet så stort og magisk, forteller Wenche om dette bildet. (Foto: Wenche Dahle).

- Noen timer senere, alt var forvandlet til den søteste, klisjeaktige bakgrunnen. Naturen trenger ikke så lang tid på å skifte om arbeidsklær til ballkjole. (Foto: Wenche Dahle)

Kaos på innsida

Wenche forteller at livet har vært skikkelig ille - i mange år. Men hun har vært flink til å skjule det, og prøvd å framstå blid og trivelig, selv om det har vært kaos på innsida.

- Jeg har kanskje framstått som vellykket på Facebook. Men ingen kjenner meg når jeg sitter hjemme, full av angst og alt er jævlig. Det skriver vi ikke om på sosiale medier.

- Jeg har båret en sekk litt for lenge, sier hun selv. Etter å ha prøvd alle slags behandlingsmetoder, har hun begynt med medisiner. Men det satt langt inne.

- Det har jeg ikke villet før. Men til slutt var jeg så langt nede at jeg bare måtte, sier hun, og innrømmer at medisinene har vært til hjelp. Det siste halve året har formen vært bedre.

Syk i oppveksten

Wenche var mye syk i oppveksten. Men først i voksen alder skjønte hun at det var angstanfall hun hadde.

- Jeg ble innlagt på sykehuset. De kalte det pustevansker. Da jeg kom på sykehuset, ble jeg bedre. Jeg hadde mye vondt i magen. Men de fant ikke ut hva det var. Jeg ble den litt svake, og følte at jeg ikke fikk til ting, forteller hun.

Wenche utdannet seg til hjelpepleier, men klarte ikke å jobbe. Hun skjønner at folk ikke forstår det, men selv har hun måttet erkjenne at hun ikke makter å stå i jobb. Hun har fått mye hjelp fra de nærmeste, særlig Ole Martin og sønnene, men en gang holdt hun på å gi opp. Det var den dagen hun fikk innvilget uføretrygd.

- Jeg hadde tenkt å prøve alt. Uføretrygd var siste utvei. Men den dagen brevet kom, ga jeg opp. Jeg ble akutt syk, stemmen forsvant, jeg fikk akutt urinveisinfeksjon. Jeg var som et blad. Jeg klarte ikke noe. Den dagen tenkte jeg at nå var jeg ved veis ende. Dette går ikke lenger.

Indre styrke

Men Ole Martin tok henne fatt, fikk henne på beina og fikk henne til å tro at hun hadde noe å leve for. Hun hadde to sønner og en ektemann. Hun hadde folk som var glade i henne.

- Jeg har hele tida hatt en styrke inni meg også, som har drevet meg fram. Jeg har tatt et nytt steg i stigen, og har sagt til meg selv at jeg må prøve en runde til.

Ole Martin har sittet et stykke unna og hørt Wenche fortelle. Hvordan har dette vært for ham?

- Vi har vært i lag i snart 30 år. Jeg oppdaget hvilken pakke Wenche hadde med seg, men vi hadde sagt ja til å være et par, og det har gått bra. Vi har det veldig godt i lag, sier han.

- Den viktigste støtten har jeg fått fra Ole Martin, den nærmeste familien og venner. Jeg hadde ikke klart dette alene. Jeg forstår ennå ikke at jeg sitter her. Så viktig har støtten vært, sier Wenche.

Julegaven

Fotografering har blitt Wenches vindu ut av mørket og inn i en ny verden - som har brakt henne priser og anerkjennelse både nasjonalt og internasjonalt. (Foto: Ole Martin Dahle)

En spesiell julegave fra Ole Martin for fire år siden, skulle endre mye for Wenche. Han har vært fotograf hele livet, og vært guide for naturfotografer fra hele verden. Men denne jula ga han Wenche et speilreflekskamera.

Det skulle bli hennes friminutt - og vindu til en ny verden.

- Fotografering har gitt dagene mening. Samme hvor trasig dagen er, når jeg legger meg ned med kamera, er alt borte, sier hun.

Naturen har betydd mye for Wenche. Hun har vært mye alene ute, og bare lyttet til stillheten og bølgene. Med kameraet fikk hun en ekstra grunn til å søke ut.

- Det har vært så bra å ha den hobbyen. Jeg har fått være ute, jeg har gått litt, jeg har kommet hjem, lastet ned bildene og kost meg med å redigere. Det sies mye om sosiale medier. Men for meg har Facebook gjort at jeg har fått fine tilbakemeldinger, og tro på det jeg holder på med. Tilbakemeldingene har vært en viktig del i prosessen for å bli så bra som jeg er nå, sier Wenche.

Hun har alltid vært kreativ, både gjennom teater, sang og maling. Hun har også tatt høyre utdanning innen musikk og drama i voksen alder. Med fotoapparatet fikk kunstneren i henne en ny måte å uttrykke seg på.

- Jeg får lov til å skape noe, være kreativ. Det koker og bobler hele tida, og fotografering har gitt meg muligheten til å skape noe, sier hun.

Her er flere bilder satt sammen til ett - en teknikk som Wenche har perfeksjonert. (Foto: Wenche Dahle)

En måke i solnedgang, fanget med lang lukkertid. (Foto: Wenche Dahle)

Medlem i Norske Naturfotografer

Wenche har funnet sitt eget uttrykk, og har høstet anerkjennelse verden rundt. Nylig ble hun tatt opp i Norske Naturfotografer, en ære som blir få til del. Foreningen har 79 medlemmer.

I midten av februar viste hun bilder og holdt foredrag på Inspiration Nature i Cloppenburg i Tyskland. Der fikk hun en hjertelig mottakelse. En av fotografene skrev etterpå at "Denne fotografen er en gave".

- Det var helt surrealistisk. Applausen bare varte og varte. Folk kom med tårer i øynene og takket, forteller Wenche.

Hun viste over 100 bilder, men fortalte også om seg selv, om sitt forhold til naturen - og under lå musikk. Det ble en historie like mye som et rent bildeshow.

- Jeg var litt sjokkert da jeg var der. Jeg ble behandlet som ei dronning, sier Wenche.

Nå til helga skal hun holde foredrag og vise bilder under Norsk Naturfotofestival i Ski. Det er den største festivalen for naturfotografer i Norden, og i rådhussalen er det plass til 550 mennesker.

- Å bli spurt om å holde foredrag, gir meg en "boost" og inspirasjon til å fortsette. Jeg gleder meg skikkelig til å komme til Ski. Jeg kjenner mange i salen, og har så lyst til å vise dem hva jeg har holdt på med, sier Wenche.

Slipper singel

Samtidig som hun står på scenen lørdag, slippes hennes nye singel på Spotify, iTunes og de andre strømmetjenestene.

Coveret til singelen "Stille storm" - selvsagt med motiv tatt av Wenche selv.

Sangen "Stille storm" har hun skrevet selv, både tekst og melodi. Hun har fått hjelp av Svend Aagård til arrangementet, Andreas Dahle Aagård har vært produsent og Wenches sønn Odin er med og korer sammen med Andreas.

Wenche har framført sangen en gang før, under åpninga av hennes første separatutstilling på Galleri Fenka i Levanger. Da kom det ei dame bort og sa at denne sangen var skrevet til henne. Det største ønsket hennes var at Wenche måtte gi den ut så hun kunne høre den flere ganger.

- Det er en sterk tekst, og det tok lang tid å skrive den, sier Wenche.

Hun vil at folk skal legge det de selv vil i sangen. Men hun ønsker å formidle et håp. At folk ikke må gi opp. At det går an å få til ting, selv om ikke alle dager er like enkle.

- Jeg har tillatt meg å kjenne på det vonde, og det har gjort meg sterkere, sier Wenche.