DEBATT: Dette er et innlegg som gir uttrykk for artikkelforfatterens synspunkter.
For mange år siden var det jeg som følte jeg sto der alene med verdens største ansvar. Er det du som står der nå? Er du en ungdom med en mamma eller pappa som er så psykisk syk at sykehus og tvang er eneste mulighet? Så syk at han eller hun opplever en helt annen virkelighet enn oss som er rundt, blir skremmende annerledes eller kanskje tar helt avstand fra deg? Jeg håper du finner en varm hånd å holde i. Jeg kunne sagt mye om psykiatrien og manglene der – både for lette og tunge tilstander. Jeg kunne også sagt en del om hvor viktig det er å se barn som pårørende, og hjelpe dem. Og ikke minst kunne jeg sagt en god del om alle de årene som følger. Og hvor mye det betyr at ett eneste menneske bryr seg. Men du vet – det vil alltid være tungt både å snakke og skrive om. Samme hvor voksen man etter hvert blir. Det jeg vil si er: Du som er ungdom og står der sånn som Hilde 18 år gjorde for mange år siden – uten anelse om hvor det var hjelp å finne. Og fullstendig ute av stand til å forstå at det går an å be om hjelp. Be om hjelp! Du må laste av deg den børa det er å være nærmeste pårørende til en alvorlig syk forelder. For det blir for tungt å bære. Det er ikke ditt ansvar å passe på mamma eller pappa. Det er ikke ditt ansvar at alle rundt deg skal ha det bra. Og det er ikke ditt ansvar å være så forbanna sterk. Det skulle ikke vært ditt ansvar, men det er blitt din oppgave å skaffe deg hjelp. Ikke sitt for lenge å synes synd på deg selv. Ta grep og finn din vei. Du trenger den hånda. Den varme hånda som hjelper deg ut av mørket og finner hjelpen du trenger. Da må vi – samfunnet – sørge for at hjelpen er å finne. Om det er venner, familie, organisasjoner eller helsevesenet du trenger.Trenger du hjelp? Du kan ta kontakt med Mental Helses hjelpetelefon 116 123 eller Kirkens SOS 22 40 00 40.
