Søndag skal de etter planen legge ut fra Las Palmas og krysse Atlanteren. Linn Sofie har skrevet reisebrev fra første del av turen, og hun har sendt oss masse flotte bilder som familien deler med Flatangernytts lesere: OppstartPlutselig var dagen her, etter 3 år med forberedelsestid var det faktisk nå vi skulle dra fra Tøtdal og ikke komme tilbake før om ett år. Dagen var 1. juli. Vi hadde pakket og klargjort båten til en ny seilas. Familie, venner og bekjente kom til kaia for å ønske oss god tur og til lykke med reisen.

• Les mer: Kastet loss for ett år på seiltur

Den følelsen da vi løsnet alle fortøyninger og gled lengre og lengre ut fra kaien, var ubeskrivelig. Nå skulle vi bare en vei, nå skulle vi ikke snu før til neste år.
Vi hadde ikke kommet lengre enn Lauvsnes før turens første tordenvær dukket opp rundt Villa.
Allerede ved Villa ble familien møtt av det første tordenværet....
Vi kom ikke lenger enn til Seter den dagen, men der er det jo kjempefint. Mens dagen etter gikk vi nonstopp fra Sætervika til Ålesund.
Linn Sofie og Nicoline under kryssinga av Nordsjøen, der skodda lå rundt dem den siste dagen under veis.
I Ålesund ble vi liggende værfast ett par dager på grunn av ruskvær over Stadt. Men da det endelig kom en mulighet til å gå rundt Stadt, var det flere båter som benyttet sjansen, men det ble en noe urolig tur. Nordsjøen10. juli dro vi fra havna i Måløy og satte kursen ut mot havet mot Shetland. Selv om det er varmt på land er det som regel kaldt på sjøen. Så da vi omsider kom ut mot åpent hav, måtte vi på med pelslua og bobleklærne. 
Det var lettskyet og en del bølger i starten, men det roet seg etter hvert. Været ble bedre og bedre, og vi bestemte oss for å endre kursen mot Orknøyene. Den tredje dagen steg sola opp som en ildkule i øst, det var blå himmel, men havskodda lå som en ring av bomull rundt oss og skapte en magisk stemning på havet.
Litt ut på dagen ser vi endelig land, og siger gjennom fjorden og inn til Kirkwall i Orknøyene. Seilasen over Nordsjøen kunne ikke blitt bedre. Turens første drittværDen neste seileretappen som vi husker godt, var turen fra Kirkwall til Inverness. Det var turens første rufsevær.
Turen tok 24 timer, men 12 timer ble med mye vind og sjø rett imot. Vi stampet oss sakte, men sikkert fremover, været ble mer og mer ruskete desto lengre nedover vi kom. Sjøspruten sto som en fokk over båten. Vi prøvde med slalåmbriller, men det var kjempefiasko. Brillene ble klistret igjen av saltvann. I stappende mørket krysset vi oss fremover mot Inverness, og kom frem klokken 06.00.
Slusing i Kaledonia-kanalen. Caledonia KanalenEtter et lite opphold i Inverness, flyttet vi oss opp i Caledonia Kanalen. For å komme inn til havna i starten av kanalen, måtte vi opp to sluser. Vi har aldri sluset båten før, så vi var skikkelig spente.
Vi kjørte inn i båsen, og de tykke dørene lukket seg bak oss. Vannet begynte å fosse inn, og vi steg oppover. Det var en fantastisk følelse da vi kom opp og så havet nedenfor oss. Catara var for første gang i ferskvann. 
Været var upåklagelig, vi kjørte etter en smal elv med fantastisk landskap. Trærne hang utover elven, blomstene blomstret og sola skinte. Magisk.
Så kom vi til Lock Ness, den beryktede innsjøen. Der ble vi møtt med motvind og motbølger. Igjen. Tror Nessie var sur den dagen…Vi fikk i alle fall vaska båten i ferskvann.
Nye og uvante opplevelser ventet på Kaledonia-kanalen.
 
Lukene lot seg ikke åpne på grunn av varmen, men med egen plen ved kanalen var det ikke noe problem å vente.
 
Nicoline henger i masta mens Catara tar seg sørover kysten av England.
Mot slutten av kanalen kom høytrykket som var meldt. De lokale sa det hadde ikke vært så fint vær der på 100 år. Den høye temperaturen og sola som skinte, var magisk da vi kjørte gjennom kanalen. Det glitret i vannet, og vi så flere andeflokker som svømte med oss.
I Fort William sluset vi 10 sluser nedover. Nederst i slusene var det en bro. Men for første gang (påstod vokterne) gikk ikke brua opp på grunn av varmen. Vi måtte smøre oss med tålmodighet og vente i flere timer før vi kunne dra videre. Men når man har sin egen lille plen rett ved siden av båten og været er knall, går tiden fort. Der spiste vi salatlunsj og koste oss lenge.
Vi gikk ut av Caledonia Kanalen med et godt smil om munnen.
Flott seilvær ned langs kysten av England. Kysten langs EnglandVårt neste mål var Falmouth, som ligger helt sør i England. Vi seilte Irskesjøen ned med knallvær hele veien. Om kveldene hadde vi en sinnsyk klar stjernehimmel, og delfiner som svømte i glitrende i morild på siden av båten. Kunne ikke drømt om å få et bedre vær nedover der. Men fytti katta hvor lang Irskesjøen er. På kartet ser den relativt liten ut, men det er langt å seile nedover.
I England er det store forskjeller på flo og fjære som skaper tidevannsstrømmer. I Isle of Man var det over 10 meter ned fra kaien til båten. Etter vi krysset Bristol Channel, gikk vi til Padstown. Også der er det slik at vi ikke kommer inn i havna før det er flo sjø. Enn så lenge måtte vi legge oss på ei bøye som ikke var så lett. Det var ganske kraftig vind den kvelden i tillegg til at det var strøm i elva.
Klokken 02.00 åpnet de portene til havnen og vi fikk vi beskjed om å komme inn.  Da var det bek mørkt. Det eneste lyset vi så var fra den lille bøya vi skulle rundt. Men her var det masse småbåter, blåser og grunner rundt omkring, pluss masse vind og strøm i vannet. Så bare det å komme seg til inngangen av havna var jammen ikke lett.
Odd Ivar hadde nattevakt til rors sørover englandskysten.
 
Gitaren er selvsagt med på turen. Linn Sofie spiller, mens Nicoline tar en liten hvil.
Neste seilas var ned til Falmouth. Vi skulle forbi det beryktede Lands End i sørspissen av England. Seilasen gikk overaskende bra, vi suste bortover som en drøm. Delfinene kom støtt og stadig, sola skinte og vi hadde god vind i seilene. BiscayaEndelig startet vi seilasen over Biscayabukta mot Spania. Været var knakende og vi hadde shortsen på. Himmelen var helt blå og havet var rolig, men likevel var det bra seilvind. Vi så til sammen sju hvaler og masse delfiner.  Den nærmeste store hvalen var rundt 20 meter unna.
Delfiner og hvaler dukket opp på veien over Biscaya.
Vi brukte 3 dager over Biscaya. Den siste dagen ble været litt mer rufsete enn tidligere. Vi var alle spente den siste natten, men det gikk greit. Når vi så lysene av byen på morgenkvisten, så det ut som den var bare en liten time unna, men det var fortsatt flere timer igjen.
Klokken 06.00 la vi til kai i La Coruña, vi var i Spania! Alle mann om bord var overlykkelige. Etter en tøff nattseilas var det en ubeskrivelig følelse å komme til kai i La Coruña.  Sola kom akkurat opp og vi tok turens ankerdram. Følelsen av å ha kommet helt til Spania med egen båt var helt fantastisk.
Tirnanoir i skogbrann. PortugalNedover hele Portugalkysten var det tett i tett med fiskegarn som vi måtte passe oss for. Pinner med flagg fløt på vannet overalt, og vi måtte kjøre sikksakk jevnlig.
Det var også veldig spesielt da vi seilte gjennom røyken av flere skogbranner der vi ble bombardert med masse fluer og innsekter i cockpit, og sola som skinte som en illrød kule gjennom skogrøyken når den kom opp på morgenen i Aveiro.
Så kom vi til Cascais, siste stopp før overfarten til Porto Santo. I Cascais var det knallvær og vi fikk virkelig sommerfølelse da vi ankra opp og bada fra båten. Porto SantoOverfarten fra Portugal til Porto Santo var helt fantastisk. Vi så at havet ikke lenger var grønnaktig, men det ble helt blått. Vi hadde masse besøk av delfiner, men denne gangen kom det en ny delfinsort. De var ikke så veldig store, men de var utrolig spretne. Vi fikk også se en del havskilpadder som lå i overflaten.
Delfiner fulgte oss inn mot Porto Santo.
Da vi kom til Porto Santo, kom vi til et øyparadis. Vi ankra opp utenfor den 7 km lange stranda som var helt folketom, havet var azurblått, vi kunne se bunn ned til 7-10 meter, og sjøtemperaturen var på 28 grader.
Endelig kunne vi se Porto Santo. Tenerife og Gran CanariaFra Porto Santo til Tenerife brukte vi 3 dager. Det var kjempevarmt, og vi måtte stoppe opp for å avkjøle oss i havet. Vi hadde en drømmeseilas med fint hav og fullmåne om natten som lyste godt opp.
Da vi kom til Tenerife ankra vi opp i ei fin bukt og hoppa uti før vi kjørte inn til havna i hovedstaden Santa Cruz.
På Tenerife leide vi oss bil, og kjørte til den frodige nordenden av øya, noe som jeg aldri glemmer. Veien var kjempesmal, og det var stupbratt på sidene hele veien opp fjellsiden. På den andre siden var det sorte lavastrender og surfemuligheter. Det var kjempestore bølger som brøt tidlig på den langgrunne stranda. Vannet var krystallklart og vanntemperaturen var rundt 30 grader.
Stranda i Tenerife møtte selvsagt testes.
Fra Tenerife til Gran Canaria hadde vi også en drømmetur over, med blankstille hav, soling på dekk, litt bading og pappa´s bursdag. Der så vi også en stor flokk med småhval og masse flyvefisk.
Solnedgang i Cascais.
Etter noen flotte ankernetter i Mogan og Anfi del Mar på Gran Canaria, gikk vi inn til kai i Puerto Rico. Der ble vi kjent med hyggelige båtfolk som bodde fast i båten. Vi ble med nabobåten ut å fisket, og prøvde livet som landkrabber på charterferie.
Nicoline, Linn Sofie, Tove og Odd Ivar med norske flagg og klare for å starte overfarten til Karibia.
Vi fikk også besøk av mine venninner, som virkelig ladet opp batteriene. Vi gjorde masse gøy og koste oss rimelig. De fikk også oppleve deres første nattseilas da vi gikk fra Puerto Rico til Las Palmas.
Så nå ligger vi i Las Palmas og forbereder både oss og båten til Atlanterhavskryssing. ARC (Atlantic rally for cruisers) er igang, og vi har allerede vært med på en del seremonier som kursing, ARC åpningsparade, og forskjellige partyer. ARC Children club har også akkurat startet, så Nicoline er travelt opptatt med jolleseiling og andre aktiviteter sammen med flere barn som reiser over.
Søndag den 24. november kaster vi alle fortøyninger og setter seil ut mot havet. FremtidsplanerI Karibien har vi ingen fast plan. Vi skal bare loffe rundt om på øyene og slippe anker der det passer oss. Så tar vi opp ankret og går til neste plass og ankrer opp når vi føler for det. Det blir snorkling og bading og hengekøyavslappning mellom palmene på stranda. Ingen bekymringer, bare en livsnytelse.

• Følg den videre seilasen på jentenes blogg eller bloggen for hele familien.

Å hoppe i havet blir hverdagslig for jentene om bord på Catara.
 
Vannet frister til bading, her hengende i tau knyttet til båten.
 
Flotte strender på Porto Santo.
 
Mange fine kvelder på vestkysten av Afrika, før turen går over Atlanteren.
 
Odd Ivar til rors under overfarten til Porto Santo.
 
Fridykking blir det rikelige muligheter til i det azurblå havet.
 
Tove til rors på Catara.
 
Flotte og innbydende strender møter seilerne fra nord.