Trær og gress er blitt til is-skulpturer i branngata, som hindret brannen i å spre seg østover på halvøya.

Terrenget er som en svartsvidd ørken. Små trær har overlevd flammene. Landskapet er fremmed med svart mark og nakne trær. Og der branngata gikk, står furutrærne som store, vakre isskulpturer midt i det golde.
Den katastrofale brannen vil prege landskapet i lang tid. For dem som mistet alt de hadde, vil den være med dem enda lenger. Noen mistet alt. Andre ser at barndomsheimen ikke er lenger. Steder der morgenkaffen ble drukket i kjøkkenvinduet, minnene om mennesker som ikke er lenger og opplevelser som var en del av huset som nå er borte. Noe bergetForsamlingshuset på Hårnesmoen har berget. Flammene har vært helt framme ved husveggen, men rast videre og latt bygningen stå urørt tilbake. Flere steder ser vi det samme. Flammene har gått helt inntil huset, men latt det stå.
Både berget og gresset rundt forsamlingshuset på Hårnesmoen er svart, men huset berget.
For mange av de andre bygningene har flammene ikke stoppet. Et hus er borte, nabohuset står. Tuftene etter små gamle småbruk vitner om idyllen som har blitt historie.
I Småværet står fire hus tilbake i tillegg til anlegget på Seiskjæret. Den vakre utsikten og det idylliske landskapet står i sterk kontrast til brannruinene der bare pipene står igjen. Det minner mest om en krigssone. Flammene har vært brutale mot det gamle fiskeværet.
Det gikk ikke liv. Det er det viktigste og vi kan takke tidlig og god innsats for at alle ble berget ut i god behold. Men selv om vi sier at det som forsvant bare er ting som kan erstattes, er ikke det sant for alle. For noen forsvant et livsverk, en barndomsheim og et ferieparadis.
En jernblomst står trassig igjen på "Gammelgården". Tid for å vise omsorgDet finnes ting som føles uerstattelig. Som møbelet som olderfar laget eller dukene bestemor heklet. Vi må huske at noen kan føle sorg over tapte ting. Og at det er lovlige følelser. Så er det opp til oss andre å støtte de som har det vanskelig. For det viktigste er ofte, når alt kommer til alt, at noen orker å lytte, kanskje orker å bare sitte stille i lag med en kopp kaffe. Kanskje prate om det som er borte, eller gjøre noe helt annet og bare være i lag.
Nå er flammene er borte og tv-kanalene følger andre katastrofer. Fasiten vår er at minst 55 bygningene mangler og fire familier har mistet heimen sin. Hverdagen kommer tilbake etter to dager med en følelse av unntakstilstand i vår vakre kommune.
Nå det vår oppgave å være til stede. Vi har alle sammen et ansvar for å være et medmenneske når katastrofen rammer.