DEBATT: Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for artikkelforfatterens synspunkter.
Det var bekymringen Norsk Forening for Spillproblematikk (NFSP), sammen med flere andre aktører overleverte, i et felles opprop mot lootbokser til kulturministeren og barne- og familieministeren i januar. Lootbokser er digitale «skattekister» du kan kjøpe i dataspill, uten å vite hva du får. Kanskje vinner du noe verdifullt i spillet. Kanskje ikke. Det ligner på pengespill, og det er nettopp det det er. En form for gambling, forkledd som lek. Disse mekanismene trigger de samme psykologiske prosessene som pengespill, og risikoen for avhengighet er reell. Flere land har allerede innført regulering eller forbud. Det er på høy tid at vi gjør det samme. Spill, enten det er pengespill eller dataspill, må forstås i et helhetlig folkehelseperspektiv. Spill skal gi glede, mestring og fellesskap. Men mange spill inneholder mekanismer som påvirker hjernen vår og trigger lystsentre på måter som kan føre til overforbruk, avhengighet og alvorlige konsekvenser for både enkeltpersoner og deres nærmeste. Spilldesignerne vet hvilke elementer som skaper risiko for avhengighet. Når pengespillmekanismer pakkes inn i fargerik grafikk og uskyldig lek, blir det vanskeligere å se faresignalene. Og når kommersielle interesser trumfer ansvarlighet, er barn og unge spesielt sårbare. Min interesse for spillproblematikk startet i møter med mennesker. Som rådgiver hos Akan kompetansesenter hørte jeg historier om økonomisk kaos, fortvilelse og skam. Arbeidslivet er min arena og i Akan kompetansesenter jobber vi helhetlig og forebyggende med rus- og avhengighetsproblematikk. Gjennom Akan-modellen gir vi støtte og opplæring til ledere, HR, verneombud, tillitsvalgte, bedriftshelsetjenester, leger og behandlere. Spillproblematikk inngår i HMS- og personalarbeidet, på lik linje med annen avhengighet. Målet er klart: Trygge og inkluderende arbeidsplasser, lavere sykefravær og tidlig hjelp til ansatte som strever. Sammen beskytter vi det som betyr mest
