I helga fikk vi det triste budskapet om at Ingunn Eikeseth Torgersen hadde gått bort, bare 53 år gammel. Ei høyt elsket kone, mor, mormor og svigermor vil bli sterkt savnet av hele Flatanger-samfunnet.

Ingunn giftet seg med Arne Johan Torgersen, og sammen fikk de datteren Ida Eline og sønnen Martin. Hun ble en lykkelig mormor til to flotte barnebarn, Nora og Gustav. Barnebarna var hennes store glede i livet, og det var gjensidig. Barna storkoste seg sammen med alle sine besteforeldre.

Ingunn hadde en stor vennekrets, og har satt varige spor etter seg. Også i jobbsammenheng ved Flatanger pleie- og omsorgstun der hun jobbet i mange år, og hos Namsos Bandasje der hun jobbet helt til det siste.

Ingunn var sosial, omgjengelig, livat, raus, trivelig, spøkefull og full av latter og livsglede. Hun var engasjert i samfunnsutviklingen, og var en periode varaordfører i Flatanger. Interessen for idrett tiltok da datteren Ida kapret Namdalens beste spiss, og Alexander Breistrand ble en del av familien. Hele familien var på stort sett alle hjemmekampene til Flatanger – og hun hjalp mer enn gjerne til i kiosken på Vik.

Hennes siste leveår var preget av sorg og fortvilelse, av savn og vemod. Men også av mye kjærlighet og omsorg til sine egne.

På juleaften i fjor sovnet hennes mor stille inn etter et kort sykeleie med sine kjære rundt seg. Det la naturligvis en demper på julefeiringa.

For familien var det brutalt og nådeløst da sønnen Martin døde i januar i år, bare 26 år gammel. Det kom som et sjokk på familien og hele Flatanger var preget av dødsfallet, og mammahjertet led på en måte som bare mødre kan fatte. Å miste et barn må være noe av det mest grusomme man kan oppleve.

Likevel var det hun som var bautaen i familien – som alle kunne lene seg til. Smått om senn begynte livet å gå videre. For Ingunn betydde familien alt, og spesielt barnebarna Nora og Gustav. De bodde så nært hverandre, og det var aldri et nei å få fra besteforeldrene når de trengte barnepass. For Ingunn ble samværet med barnebarna og sine nærmeste også en god form for terapi.

Denne jula blir ekstra vanskelig for en sterkt preget familie – som på under ett år har mistet tre familiemedlemmer. Ord blir så fattige, og vi håper at familien finner styrke til å komme seg videre – også denne gangen.

Vi har opprettet en Spleis, der innsamlingen i sin helhet går til hennes barnebarn. Det kan aldri erstatte sorgen og savnet av onkel og mormor – men det kan bidra til å gjøre hverdagen litt bedre for dem begge.

May the Angels guide you home, Ingunn. Fred over ditt minne.

Håvard Angen Haarstadstrand