DEBATT: Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for artikkelforfatterens synspunkter.
Flatanger har sterke tradisjoner med landbruk, fiske og havbruk. Det gir dere et variert næringsliv og et godt grunnlag for framtida. Men samtidig møter de som driver i disse næringene stadig trangere rammer. Skal dere bygge videre, trenger dere en politikk som gir trygghet og bedre vilkår både for bønder, fiskere, oppdrettere og industrien på land. For landbruket handler det først og fremst om økonomi. Små og mellomstore gårdsbruk er ryggraden i jordbruket, men inntektene står ofte ikke i forhold til innsatsen. Vi trenger en landbrukspolitikk som gjør det mulig å drive videre uten å måtte gi opp på grunn av dårlig lønnsomhet eller stadig mer papirarbeid. Bedre økonomi for bonden betyr trygg matproduksjon, arbeidsplasser, levende bygder og ikke minst beredskap. Norsk matproduksjon er en del av grunnmuren i samfunnets beredskap, og derfor må vi styrke den. Kystfisket må også styrkes. Fiskeressursene tilhører fellesskapet, og kvotene må brukes til å sikre aktivitet i kystsamfunnene. Når kvoter samles opp på få hender eller brukes til spekulasjon, mister vi både fiskere og arbeidsplasser. Skal Flatanger igjen ha et sterkt kystfiske også i framtida, må vi sørge for at fisken landes lokalt og at kvotene prioriterer kystflåten. Turistfisket må reguleres bedre. I dag er ordningen for liberal, og mye fangst tas ut av landet på en måte som undergraver både kystfisket og foredlingsanleggene. Vi i Rødt er ærlige på at vi ønsker et totalforbud mot utførsel av fisk fra turistfiske. Men samtidig kan et system som på Island, med turistfiskekort, kvotebegrensninger og fullstendig oversikt over båter i turistfisket, være en akseptabel middelvei dersom vi skal få bredere oppslutning om strengere regulering. Poenget er at turistfisket må være en ressurs for kystsamfunnene, ikke en konkurrent. En viktig del av framtida er å satse på foredling i kommunen. Det er beredskap i praksis. Når råvarer sendes ut ubearbeidet, mister vi mye av potensialet. Vi trenger mottak, slakteri, meieri og filetanlegg som kan gi flere arbeidsplasser og økt verdiskaping. Det handler ikke bare om økonomi, men også om å bygge stolthet og trygghet for at vi kan leve av egne ressurser. Havbruksnæringa er en stor del av næringslivet i Flatanger. Bjørøya er et godt eksempel på et lokalt eid selskap som skaper arbeidsplasser og verdier i kommunen. Samtidig vet vi at oppdrett må være bærekraftig, noe den ikke er i dag. Næringa må møte klare miljø- og naturkrav, slik at den kan være en trygg næringsvei også i framtida. Det gjør det derfor ekstra besynderlig at de største aktørene i næringa ikke akter å gå foran. Mattilsynets systemrevisjoner viser at det er betydelige forbedringspotensialer på systemnivå, men viljen til å ta helhetlige grep ser ut til å mangle. Og når de store svikter, rammer det selvsagt også de mindre aktørene, som Bjørøya, som jeg opplever er sitt samfunnsansvar bevisst. Vi må også tenke på industrien og kraftpolitikken. Vi trenger en politikk som prioriterer industriarbeidsplasser på land, ikke elektrifisering av sokkelen, som Haltenbanken utenfor Trøndelag. Å bruke enorme ressurser på å gi olje- og gasselskaper strøm til havs, er feil retning og unødvendig sløsing. Krafta må heller brukes til å bygge opp grønne arbeidsplasser i distriktene, også her i Trøndelag. Rødt har foreslått på Stortinget at elektrifisering av Haltenbanken må skje med gasskraft med karbonfangst og -lagring.
