KOMMENTAR: Dette er en kommentarartikkel som gir uttrykk for artikkelforfatterens synspunkter.

 

Den siste tida har flere sterke kvinner stått fram: Sameaksjonist og artist Ella Marie Hætta Isaksen fra Tana, tidligere soldat Silje Falmår fra Grong og sykepleier Svanhild Furre Johannesen fra Nærøysund.

Med imponerende ro og tydelighet har de formidlet sitt budskap slik at verken olje- og energiminister, forsvarsminister eller helseminister var i noen som helst tvil om hva de mente.

De tre kvinnene har vist hvor fokus skal være, nemlig på de virkelig viktige sakene – ikke på lissom-konflikter mer eller mindre skapt av media.

Det har ikke manglet på sterke kvinner før heller. Uten at de har fått sin rettmessige plass i historien, har kvinnene til alle tider sørget for mat i huset, klær og omsorg til ungene og holdt samfunnet i gang. For hvem skulle ellers gjøre det, når karene dro på Lofotfiske?

Mens kvinnesak og likestilling sto sterkt utover 70-tallet og tidlig 80-tall, virker det på meg som at vi har gått baklengs framover de siste ti-åra. Riktignok har kvinnene inntatt mange lederverv og posisjoner som før var dominert av menn. Men til hvilken pris?

For hvor langt er vi egentlig kommet? Når sametingspresident Silje Karine Muotka opplever stygg hets på epost og i sosiale medier, er det langt igjen.

Når MDGs Lan Marie Nguyen Berg må ha livvakter og ikke kan sykle på jobb, er det langt igjen.

Når Tora Dahle Aagård og kjæresten Maiken Schjøll Frisch ikke kan leie hverandre i Oslos gater, er det langt igjen.

Når Sumaya Jirde Ali får høre av Atle Antonsen at hun er for mørkhudet til å være på et utested, er det langt igjen.

Det holder ikke å si at disse sakene handler om rasisme eller sexisme. I bunn og grunn handler det om at mange menn (og kanskje noen få kvinner) ikke aksepterer at kvinner stikker seg fram. 

Mens du i min oppvekst fikk en skikkelig smekk over fingrene – verbalt – om du dro en stygg kvinnevits, er mitt inntrykk at det i dag er langt flere som ler med. Kanskje drar de også en enda grovere vits.

Og fortsatt henger det i lufta hvem av gutta på hyttetur som sendte den stygge SMS-en til daværende Sp-leder Liv Signe Navarsete.

Nå går vi mot et nytt kommune- og fylkestingsvalg. I fjor uttalte PST, politiets sikkerhetstjeneste, at de var bekymret for at hets og sjikane truer demokratiet. Kvinner og ungdom er særlig utsatt, og faren er at mange ikke tør stille fordi de ikke orker å utsette seg for personangrep.

Det er all grunn til å ta disse advarslene på alvor. I stedet for å utsette unge kvinner på brakka for sjikane og overgrep, i stedet for å hetse folk for utseendet, legning og meninger, bør vi i stedet hylle dem som tør å gå foran og vise vei. Som tør å si fra når det trengs. Som tør å ta ansvar for både samfunn og demokrati.

Så kan vi menn smekke oss selv og hverandre på fingrene hver gang det glipper og noen sier noe ufordelaktig om en kvinne. Lakmustesten er: Hvordan hadde dette hørtes ut om det var rettet til en mann?

Når en mann gjorde suksess før i tida, het det så fjongt: Det står alltid en kvinne bak.

Nå er det på tide at vi sier: Det står alltid en kvinne foran.

Og så kan vi menn gjerne stå på siden eller bak og heie!

Gratulerer med dagen!