Nok var nok, etter 30 år i røk og damp solgte hun puben sin, fridde til den engelske loverboyen og fikk satt ring på ham. 

Så forlot de Guernsey, ei lita tettbefolka øy i den engelske kanal. De hadde kjøpt hus og jordlapp i Jøssundfjorden. 

Usett.

– What the f***...

– Hva sa the englishman første gang han så den lille kåken i all sin ensomhet?

– My God! What the f*** is this!! Du kan sitere meg på det...

Det er to år siden de ankom Hårnes nå, og ting har skjedd. De har kommet i orden og skapt seg en trivelig heim.

Paul har rigga sjark med 80 krabbe/hummerteiner, Marita har fått seg fast arbeid på Drageid Leirskole. Paul Le Noury og Marita Iversen Le Noury er godt i gang med å trives.  

Fisker siden folkeskolen

Marita er opprinnelig namsosjente, og er du født  under Klompen så trivs man vel egentlig over alt. Mer mystisk med en sjarkfisker Le Noury...

– Jeg har levd på den engelske kanaløya hele mitt liv. Ble hyra til hummer/krabbefiske rett fra folkeskolen, 13 år gammel. Siden har jeg holdt på. Farsan var båtsbygger, havet var levevei og livsstil.

Og det er ikke vanskelig å se om du er med Paul på sjøen en dag. Alt skjer fort og i riktig rekkefølge, rytmen og blikket på plass. Skydekket henger som mørtelmasse alle fjella innover, sure regnbyger feier inn, 80 teiner dras, egnes og settes med et lite fandenivoldsk smil i ansiktet.

I love this

Han innrømmer det sjøl og: – I love this!

– Men aleinemann i kanten av Folla fra første dag... Totalt fremmed og ureint farvann?

– Der  jeg mønstra av hadde jeg jobba på samme båten i ti år , jeg var litt pissed av trynet på skipperen, båten, hele greia. Jeg trives for meg sjøl, det er trygt og greit å bestemme alt, har jeg funnet ut nå. Jeg likte ikke at pubkvelden i går kunne bestemme om alle var på plass i rett tid dagen etterpå.

Paul legger ikke skjul på at det var pirrende å kunne få prøve seg i Norge, på puben i England hadde karene alltid omtalt dette landet som fiskegryta med stor F. Og han synes Flatanger innfrir – spennende bunnforhold – store og brå variasjoner – mye å prøve ut og spekulere på.

Flo og fjære

– Største forskjellen på å drive sjøen her og i England er likevel flo og fjære. Der jeg kommer fra varierer forskjellen mellom flo og fjære 10,5 meter (!) på fullmåne. Under nymåne er forskjellen nedi 6-7 meter. Tenk deg for et jædrans ståk med stiger og kravling når du er så uheldig å klappe til kai på fjære sjø, mann.

Og så endrer fisket seg helt med månefasene der. Nymåne er det hummer, sei og lyr, fullmåne jakter man havabbor.

Da Paul gikk gjennom det hjulbeinte fjøset første dagen, kom han over to gamle, skakkjørte teiner fra Biltema på høyloftet.

Stappfulle av krabbe

Det lå en pram i fjæra og han karra utpå og droppa stasen få meter fra flomålet. Dagen etter var begge stappfulle av krabbe. Han blir salig i blikket ved tanken, ingen kunne ønsket bedre velkommen enn et tjuetalls taskekrabber som knasa i trengsel. Heimkjensla seig inn over  den fremmede vika og mannen fra kanaløya.

På ganske få måneder må denne mannen ha tuska til seg mer innsikt og kunnskap om hummerfiske i tjuvhøla uti havkanten her enn noen av oss innfødte. Tross båttrøbbel og krimsjuk motor har han hempa opp et rundt hundretalls hummere på noen uker i høst... Kan ikke huske noen har nevnt tresifra fangst av hummer  på noen uker de siste 50 åra uti her. Fem seks tonn krabbe har også fulgt med opp.

Alle erfaringer lagrer han, hver dag, ile for ile. Mannen går totalt vitenskapelig til verks. Når  Paul studerer ekkoloddskjermen på feltet skulle man nesten tro det var softporr på gang. Man har pågrepet ham i godt lag der han sitter og glåmer i mobilen mens uforståelig norsk jabbing flyter rundt kaffebordet. Flatangernytt kan avsløre at mannen da tyner  et bunn-kart på skjermen og finstuderer sand og bergbotn i et eller annet sund uti havglefset. Jada, det finnes altså kart for denslags...

Man kan si hva man vil om Paul, men han er dækels god på bunnen.

Maritas historie

Marita er namsosjenta som hadde utferdstrang.

Hun dro til øya Guernsey i den engelske kanal, der hun etter hvert kjøpte seg en pub i en fiskerlandsby nede ved havna. Der var hun altså kaptein ved tappekranene i tre tiår, herska med hard hand over et røft mannsmiljø og elska jobben.

Men en dag var de samme historiene, de samme rutinene og de samme karene som skulle kastes ut en gang for mye. Og da gikk det fort. De solgte, gifta seg og fant gårdlappen på Hårnes i ett sukk liksom. Raska med seg flyttelass med noen teiner, fiskeutstyr, saker og ting og la i palinga oppover.

Og der, bak sju blåner fant de kanskje ikke Soria Moria Slott, men... 

Freden, – jøss ja.

Og Marita fant seg straks fast jobb, handla inn 4 alpakkaer, 31 høner og en hane som heter Generalen. Med så mye fjærkre å fare over er det utvilsomt Generalen som er mest stressa  på gården.

I jobben på leirskolen har Marita gjort en snurrig vri: Hun snakker engelsk med ungene. Kun engelsk. Også til de som vegrer seg for å snakke engelsk sjøl. De får svare på norsk, men får likevel trening i å møte, lytte og takle møte med engelsk. Det har slått an, ungene synes dama er cool. Og Marita nitrives i jobben.

Hun har rukket å entre styret i grendalaget  på Hasvåg også, det går unna.

Noe må da savnes? Jada. Kveld på puben en gang i blant, som gjester, kjenne stemninga, møte mange venner, der er de samstemmige, hun og Paul.

– You can't have it all...

Men bygdafolk stiller  opp, det er hjelp å få, forsikrer Marita. Paul er rimelig blank i lokale tungemål  ennå, men så er det utrolig å se hvordan en likandes kar oppsøkes og prates med uansett. Vi har alle noen vers fra Beatles i baklomma, et ord her og et ord der, det blir fort morsomme meninger og misforståelse av det.

 Å le sammen er aldri bomstart.

Og så...?

Tjah... Finne kortest mulig vei til en større og raskere båt. Sjarken var hele tida ment som et testprosjekt, et mellomsteg. Nå er han egentlig klar for det neste. Det er snakk om å finne bedre farkost i England og kjøre den heim til Hårnes, en litt større og noe raskere. I England er en sånn båt atskillig billigere enn her...

Den Norske Stat er raus med å gi startstøtte for å rekruttere fiskere under 35, Paul er 41... Litt surt, men han klager ikke. I det heletatt er han opptatt av å spille etter de reglene som er her, på land og på sjø. Han har flytta hit for å fiske, ikke sutre.

Et lite sjokk var det at krabbemottaket i Osen har stengt ned fram til juni, han så ikke den komme. Linefiske nå, kanskje? Men egentlig vil Paul at bunnlinja i livet hans på alle vis skal følge forekomsten av skalldyr. Til dømes ser han fram til å leite opp heimen til sjøkreps nedi der, den koster kvitskjorta i butikken... Han har allerede eksperimentert med reketeiner, og fått interessante resultater.

– Og rett nedpå vika her ligger oppdrettsanlegget til Bjørøya med mannskapsfrakt fra brygga du bruker?

– Njææææ.

– Marita er jo i familie med eierne, og de trenger nettopp sånne bamser som deg ved mærene...

– Æh... Kanskje ikke. I'm a fisherman, you see...

Jo'a. Ser den.

VARSKO HER!

 

Her øyner  du små makrell-lik, så til de grader utgått på dato at bisettelse trolig skulle funnet sted i vårløysinga. Alt balsamert i et brun slimete gjørme som helst ikke bør være det det lukter og ser ut som at det er. Snadderet er stengt inne i lufttette plastkagger.

– Top secret, gliser opphavsmannen.

Men han lader  teina med  en til to slike små kjempedøde makreller, og da står den og fisker like godt i seks dager. Hvis ingen varsler Greenpeace kan vi røpe at det stiger små oljeflak til overflaten når han drar teiner etter tre dager. Alt er dødelig biodynamisk, brygget etter hensynsløse naturlover fra Gammeleriks Samlede Oppskrifter.

En dag på sjøen med Paul er et interessant studium i hvordan et havmenneske har tatt med seg allehånde skikker og teorier pluss fingerferdighet i spleising, knopping og knep med trå og taug fra et fremmed miljø. Når været er motskapt sitter han ofte heime og bygger om teiner og fikser nye modeller som skal prøves ut.