-

DEBATT: Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for artikkelforfatterens syn.

 

Espen Barth Eide skriver i et innlegg i Flatangernytt 3.8.2022 at «Regjeringen vil ta et krafttak for naturen». 

Det burde jo klinge bra i ørene til ei som har jobbet med å ta vare på natur og naturmangfold et helt liv. Men slik er det altså ikke. Det Barth Eide skriver i innlegget er rene selvfølgeligheter som tatt rett ut fra en lærerbok i naturfag. «Vi er natur, vi lever av natur, og vi må bli enda flinkere til å leve med natur» skriver han. Det vanskelig å tro på dette hvis man har fulgt med på hva Barth Eide har utført i sin tid som minister.

Stikk i strid med råd fra FN så har han gått i bresjen for tidenes største uttak av kritisk og sterkt trua arter som ulv og jerv. Han ønsker å utrede en reduksjon av gjeldende bestandsmål for ulv og bjørn, når det er det motsatte verden og naturen trenger. Dette er ikke å ta naturmangfoldkrisen på alvor. 

Det mest kritikkverdige med innlegget er likevel ikke alle de tomme selvfølgelighetene som blir servert uten noen forslag til løsning, men det ukritiske fokuset på fortsatt økonomisk vekst. 

Den økonomiske veksten innebærer uvegerlig økt forbruk av naturressurser. Vi kan selvsagt utvikle ny teknologi som kan gjøre utnyttingen av naturen mer effektiv, men dette er et system som helt åpenbart ikke går i lengden. Vi nordmenn forbruker allerede ressurser gjennom et år som tilsvarer forbruket av 3,6 jordkloder. Det er helt umulig å fortsette denne veksten all den tid vi er langt forbi klodens bæreevne. Derfor haster det med å utvikle troverdige alternativer til dagens system. Å fortsette som før vil bare forsterke krisen. 

Barth Eides svar på naturmangfoldkrisen er å opprette et «naturrisikoutvalg» som skal utrede hvordan økonomien blir negativt påvirket av at naturen forsvinner bit for bit. Utvalget skal ledes av en økonom og se på hvordan norsk næringsliv påvirkes av natur som forsvinner. I beskrivelsen for utvalget så snakkes det utelukkende om hvordan man kan hindre naturødeleggelser som gir økonomiske tap – for oss mennesker. Det er et dramatisk brudd med prinsippet om at naturen har verdi i seg selv. Likevel slår Barth Eide fast i sitt innlegg at naturen har egenverdi, noen få linjer over presentasjonen av «naturrisikoutvalget». Her skal de altså utrede alle andre konsekvenser av tapt natur enn det åpenbare; at konsekvensene av tapt at natur rett og slett er tapt natur. Premissene for dette utvalget er visst at natur gjerne kan gå tapt bare det ikke går ut over eventuelle muligheter til å tjene penger eller investeringslysten. 

Han burde heller spurt seg hvordan naturen i seg selv blir påvirket av det økonomiske systemet som krever evig vekst. Det er fint med utvalg og utredninger, men sannheten er at vi vet mer enn nok om naturmangfoldkrisen og dens alvorlige konsekvenser til å sette i gang tiltak og handling. Det er det som virkelig trengs nå. 

Mange økosystemer i Norge er i så dårlig forfatning nettopp på grunn av politikken som føres av den sittende regjeringen. Med Hurdsalsplattformen så kan vi forvente oss intet annet enn rasering av natur på høygir. Jeg trodde aldri jeg skulle si dette, men jeg savner anstendige Erna og alle de gode venstrepolitikerne vi har hatt i regjering de siste årene. Det er et hav av naturvennlighet mellom Barth Eides Senterparti-dreide miljøpolitikk og tidligere klima- og miljøminister Rotevatns retning mot et grønnere Norge.  

Flatanger er forresten et godt eksempel på hvordan man IKKE bør handle hvis man virkelig tar inn over seg at klima og natur henger sammen. Her har et helt system av norske politikere og ulike departement godkjent utbygging av to store vindkraftanlegg midt i den inngrepsfrie naturen. Ett av dem er allerede bygget ut (Sørmarkfjellet) og det andre (Innvordfjellet) ligger nå til avgjørelse hos denne regjeringen. Nå har Barth Eide virkelig muligheten til å sette ned foten for enda flere naturødeleggende industriutbygginger i sårbar og enormt viktig natur. Det finnes ingen annen vei til en naturvennlig fremtid enn å stanse de pågående naturødeleggelsene.

Vi vet altså mer enn noensinne om klodens forfall, men evner ikke å gjøre noe med det. Enda et nytt utvalg eller en ny utredning vil ikke kunne endre noe, hvis ikke man løfter naturmangfold som viktigere enn økonomisk gevinst.

Det Barth Eide her frembringer er ikke noe annet enn enda en utsettelse av å ta et skikkelig grep for å begrense den alvorlige naturmangfoldkrisen som nå truer fremtiden til et mylder av ulike arter og oss selv. 

 

Naturvenn 

Alette Sandvik