Det han var mest opptatt av, var all den fine grana som forsvant på sjøen i kvikkleirraset. For det var han som hadde plantet grana først på 60-tallet.
Kolbjørn Ottesen døde 20. mars, og tirsdag var familie, venner og naboer samlet til gravferd i Løvøy kirke. Han ble 92 år gammel, og var aktiv som kårkaill på heimgården på Innvorda helt til det siste. En god kårkaill er verdt sin vekt i gull. For Leif, Tove og barna var han en som alltid var til stede og stilte opp. Han var ikke redd for å ta i et tak. – Jeg har ikke vondt av å røre på meg, sa Kolbjørn da jeg intervjuet ham i september 2022. Da var det nesten 25 år siden han fylte 67 år og kunne ha valgt å pensjonere seg. Men det var det aldri snakk om for Kolbjørn. Om han ikke jobbet fulle dager lenger, var det ikke mye om å gjøre. Våronn og slåttonn var høytid. Han håndterte traktoren med like stø hånd som alltid. Vi fikk en trivelig prat om livet, og Kolbjørn var ikke den som brukte store ord. Han fortalte nøktern om det han hadde opplevd. Som 17-åring begynte han å jobbe i skogen, han arbeidet på Canningen på Abelvær, som skogsarbeider i Bangdalen og hadde militærtjeneste i Tysklandsbrigaden etter krigen. Den innsatsen ble han hedret for i 2019, da han fikk tildelt Forsvarets medalje for internasjonale operasjoner og Tysklandbrigadens veteranforbunds medalje. – Det var greit nok. Jeg fikk lære om livets gang, sa han nøkternt om oppholdet i Tyskland fra 1951 til -52. Etter militæret ble det skogsarbeid i Lierne om vinteren og en tur i Dalarne i Sverige på fallhogst. Om sommeren var han heime og hjalp foreldrene med gårdsdrift og laksenøter. Det ble også noen turer på lofotfiske.MINNEORD
Kolbjørn Ottesen til minne
Da Utvorda ble uten vei etter raset i fjor vår, var det ikke den stengte veien som opptok Kolbjørn Ottesen mest.