Det han var mest opptatt av, var all den fine grana som forsvant på sjøen i kvikkleirraset. For det var han som hadde plantet grana først på 60-tallet.

Kolbjørn Ottesen døde 20. mars, og tirsdag var familie, venner og naboer samlet til gravferd i Løvøy kirke. Han ble 92 år gammel, og var aktiv som kårkaill på heimgården på Innvorda helt til det siste.

En god kårkaill er verdt sin vekt i gull. For Leif, Tove og barna var han en som alltid var til stede og stilte opp. Han var ikke redd for å ta i et tak. 

– Jeg har ikke vondt av å røre på meg, sa Kolbjørn da jeg intervjuet ham i september 2022.

Da var det nesten 25 år siden han fylte 67 år og kunne ha valgt å pensjonere seg. Men det var det aldri snakk om for Kolbjørn. Om han ikke jobbet fulle dager lenger, var det ikke mye om å gjøre. Våronn og slåttonn var høytid. Han håndterte traktoren med like stø hånd som alltid. 

Vi fikk en trivelig prat om livet, og Kolbjørn var ikke den som brukte store ord. Han fortalte nøktern om det han hadde opplevd. Som 17-åring begynte han å jobbe i skogen, han arbeidet på Canningen på Abelvær, som skogsarbeider i Bangdalen og hadde militærtjeneste i Tysklandsbrigaden etter krigen.

Den innsatsen ble han hedret for i 2019, da han fikk tildelt Forsvarets medalje for internasjonale operasjoner og Tysklandbrigadens veteranforbunds medalje.

– Det var greit nok. Jeg fikk lære om livets gang, sa han nøkternt om oppholdet i Tyskland fra 1951 til -52.

Etter militæret ble det skogsarbeid i Lierne om vinteren og en tur i Dalarne i Sverige på fallhogst. Om sommeren var han heime og hjalp foreldrene med gårdsdrift og laksenøter. Det ble også noen turer på lofotfiske.

I 1956 giftet han og Else Marie seg i Løvøy kirke. De fikk to barn, Leif og Ingunn, og Johnny kom som fostersønn i 1977.

På slutten av 60-tallet overtok Else Marie og Kolbjørn gården Innvorda vestre, de bygde nytt fjøs, dyrka opp ny jord og utvida produksjonen. Da Leif og Tove tok over gården på 80-tallet, tok han på seg mer snekkering og skogsarbeid rundt om, samtidig som han hjalp til på gården med både fjøsstell, onnaarbeid og alt annet som må gjøres på et gårdsbruk i full drift.

Samtidig var han alltid med på det som skjedde i bygda, både på dugnader og lagsarbeid. I ungdommen var han en habil fotballspiller, han sang i kor og var en i ivrig elgjeger.

Kolbjørn Ottesen satt i kommunestyret for Senterpartiet på 80-tallet, og en ny periode fra 1992 til 1995. Senere ble han leder av kontrollkomiteen og meddommer i herredsretten. Slik jeg husker ham fra politikken, var han ikke den som hevet stemmen, men han ble lyttet til når han tok ordet.

Etter at kona Else Marie gikk bort for ni år siden, bodde han alene i kårstua på gården, men alltid med liv og røre rundt seg, noe ikke minst barnebarna sørget før.

Ikke alle får gleden av å kunne være frisk og arbeidsfør opp i 90-åra. Sånn sett var Kolbjørn heldig, og han tok ett år om senn. 

Staut teaterlag hedret kårkaillene på Utvorda med en egen sang, som også ble framført på jubileumsforestillinga i fjor høst. Der ble Kolbjørn og Trond Strøm kalt opp på scenen for å bli hedret for sin innsats.

Kolbjørn fikk også være med på åpninga av utsiktshytta på Utvordfjellet i august i fjor. Med helikoptertransport ble det mulig å ta turen opp og nyte utsikten over Folla.

Storgrana på Innvorda har falt. Men årringene er mange og vitner om et langt og godt liv, i arbeid og virke for familien, bygda og samfunnet. 

Jeg lyser fred over Kolbjørns minne.