Julepotpurri

Det laver ned! Store, hvite, aldeles nydelige snøkrystaller dekker bekmørke åkre, glisne trær og blankskurte bergknauser. I år blir det hvit jul - også her i Flatanger.

----------

FN-spaltist: Dette er en artikkel skrevet av en av våre faste spaltister, og den gir uttrykk for artikkelforfatterens synspunkter.

----------

Snøen tar meg tilbake til barndommens jul hjemme i det vi unga kalte for Grønnsåp-roa, min store, lille verden. Ei lita Bakkebygrend der alle dørene lot seg knakke på, og der det bak hver ei dør venta noe godt for ei lita jente som ville smake på julebaksten. Navnet Grønnsåp-roa vet jeg jammen ikke hvem som kom på, men passa bra gjorde det i alle fall. For det lukta grønnsåpe. Grønnsåpe blanda med lukta av små himmelsk søte berlinerkranser, kunstferdig utforma riflakjeks og knallharde peppernøtter. Fortsatt kjenner jeg lukta når jeg knepper øya igjen og drømmer meg bort, og fortsatt er baksten noe av det som gjør jula for meg.

Ikke for det - alt det andre må med for at det skal bli jul. Jeg er nemlig som P3-Ronny når det gjelder julestemning. Jeg elsker juleheftene, julesangene, julepakkene, julematen, julefilmene og julebesøkene. Ja, jeg simpelthen elsker jul! Og i det øyeblikket jeg sier det, vet jeg utmerket godt at mange gruer seg til jul og at den aller beste, mest magiske julegjerningen du og jeg kan gjøre, er å lyse opp dagen for noen som gruer seg. Sende en hilsen, ta en telefon, stikke innom med en pose Twist - eller be med på en spasertur i det hvite vinterlandskapet.

Det å gå sakte, sakte i kram snø, er nemlig noe av det aller fineste som fins. Lyden av snøen som krummer seg under skoen din. Lyden som stopper opp når foten løftes – og starter igjen når du trør ned. En lyd som må lyttes med hele kroppen. Da er det vinter- og da er det jul!

Lyder er noe av det som vekker minner og som gir aller mest julestemning. For noen er det «Deilig er jorden» som er den aller vakreste julesangen, for andre kanskje «O, helga natt». Jeg innrømmer glatt at jeg elsker dem begge. Men aller, aller best liker jeg «Romjulsdrøm». Kanskje fordi det er den som best klarer å skildre barndomsminner og julestemning for meg?

Den ultimate julelyden derimot, er lyden av kirkeklokkene. Da jeg var lita, var mor kirketjener, og jeg var ofte med på gudstjenestene. Å være med på julaften, var en selvfølge. Å henge opp de svarte, snirklete sifrene som da de tryllet seg sammen til tall, fortalte alle kirkegjengerne hvilke salmer vi skulle synge, var min jobb. En jobb jeg utførte med stort alvor. Etterpå fikk jeg tenne lysene slik at de skulle blafre forsiktig i det dunkle lyset. For den gang var det ikke ledlys som gjaldt, men stearinlys som rant i små kladaser nedover de nypussa sølvlysestakene hvis de fikk for mye trekk på seg. Det var noe magisk over det og…

Jeg husker fortsatt lydene i kirka. Fra det nesten helt tyste da mor og jeg sakte vred nøkkelen om i den massive tredøra og den knirket svakt velkommen, til organistens vakre prøvetoner før messa skulle starte, til gjestene en etter en av fylte opp kirkebenkene med lavmælt prat, store smil og forsiktige nikk. Alle nystrigla i finpussen, klare for å høre ordene fra Lukasevangeliet: «Det skjedde i de dager.» Men det er ikke lyden av juleevangeliet, salmesangen eller prestens preken som festet seg sterkest i ryggmargen min. Det er derimot lyden av kirkeklokkene. Metalltonene som klang for klang fortalte at nå - nå kan freden senke seg, nå er det på tide å ta en stopp i hverdagsbasket og feire jul.

[annonse]
Slik var det den gang, og slik er det nå. Enten en feirer jul som kristen, fordi det er en kulturarv og tradisjon, eller fordi en feirer solsnu og lengre dager. Juledagene er for alle og gir en velfortjent pust i bakken, tid til refleksjon og glede over alt som er godt i livet. Så håper jeg alle kan legge seg på minne at det ikke er de svære gavene og det kostbare som gjør jula, men stemninga og de små minnene vi sammen skaper disse juledagene, slik Alf Prøysen så mesterlig beskrev det i favorittjulesangen min:

--

En skulle vøri fire år i romjul'n
Da julelysa brente dagen lang
-Da væla var et hus med fire vegger,
Og saligheta var et bessmorfang.

--

Gledelig, hvit jul!

 

Av Turid Kjendlie

Debatt
Flatangernytt oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.