DEBATT: Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for artikkelforfatterens synspunkter.

 

Av partiene på Stortinget som ønsker lavere utvekslingskapasitet med utlandet for å begrense prissmitten vi i dag opplever, har ingen tatt til orde for å kutte alle kraftforbindelser med våre naboland. Norge har utvekslet kraft med Sverige siden 60-tallet, som har tjent begge land godt. Det er ingen som mener Norge skal «stå alene».

Senterpartiet har vært tydelig på at vi ikke ønsker å bygge noen erstatning for de to eldste danmarkskablene som snart når teknisk levealder. Dette utgjør ingen trussel for mot det sikkerhetspolitiske samarbeidet, verken i NATO eller med EU. Vårt bidrag til europeisk energisikkerhet kommer gjennom de om lag 2300 TWh energi vi eksporterer fra norsk sokkel i form av olje og gass, ikke krafteksporten gjennom kablene. Krafteksporten utgjør bare noen få hundredeler av energieksporten vår gjennom olje og gass. Det partiet som har gått lengst i å begrense norsk produksjon og eksport fra sokkelen er ja-partiet MDG.

Senterpartiet og andre nei-partier anklages til det kjedsommelige av Høyres Heidi Nordby Lunde og hennes meningsfeller for å være enkle og populistiske i våre løsninger. Igjen defineres populisme som alle politiske standpunkt som motarbeider Ja-sidens iver etter tettere integrering med EU, og deres blinde ideologiske tro på markedsliberalistiske løsninger. Det er en fordummende ordbruk i debatten.

Vi begynner også å bli mange «populister» nå. Både Fellesforbundet og Forbundet Styrke, tidligere Industri Energi, mener Danmarkskablene ikke bør fornyes. Norsk Industri, NHOs største landsforening, samt flere store norske industribedrifter har advart mot nye utenlandsforbindelser.

Stabiliteten og prisene i det norske kraftsystemet har gitt forutsetninger for en industriutvikling ulik den i Europa. Der Europa avindustrialiseres i svært høyt tempo og strategisk viktige industrier og verdikjeder flyttes til land som Kina, har Norge i dag om lag 40 prosent av europeisk aluminiumsproduksjon. Det samme gjelder norsk produksjonen Silisium. Om Norge skal unngå samme utvikling som i Europa må prissmitten reduseres. Verken Norge eller EUs indre marked er tjent med at disse industriene taper konkurransekraft i det globale markedet og flytter ut.

Heidi Nordby Lunde går langt i å anklage sine meningsmotstanderes energipolitikk direkte skadelige for demokratier i Europa, undergrave det sikkerhetspolitiske samarbeidet i NATO, og for å være nyttige idioter for Putin. Dette er svært alvorlige anklager.

Jeg vil minne om at det som nå diskuteres er å ikke fornye to gamle utenlandsforbindelser til Danmark med en samlet kapasitet på 500 MW. Til sammenligning er størrelsen på den nyeste kabelen til Storbritannia som Høyre fikk bygget på 1400 MW.

Svenskene sa senest i sommer nei til å bygge en ny forbindelse på 700 MW til Tyskland, med samme begrunnelse som vi har mot en fornyelse av Danmarkskablene. De vil, som vi i Senterpartiet, begrense prissmitten og holde den totalt feilslåtte energipolitikken europeiske stater har ført det siste tiåret på armlengdes avstand. Dette ønsket er like legitimt i Norge som det er i Sverige.

Det nylige prishoppet i strømprisen kan ikke forklares av Putins angrepskrig. EU hadde 1. november en fyllingsgrad i gasslagrene på 95 prosent, langt over EUs egne ambisjoner for forsyningssikkerheten, og gassprisen er betydelig lavere enn tidligere år. Norske vannkraftmagasiner i Sør-Norge har en høyere fyllingsgrad enn snittet for samme tid de siste 30 årene. Når vi nå opplever slike prissjokk vitner det om et dysfunksjonelt marked, som svekker støtten til dagens kraftmarked og energipolitikken.

Alle er enige om at energipolitikken trenger legitimitet. Ikke for å forebygge populisme slik Heidi Nordby Lunde beskriver, men for å ha demokratisk forankring som muliggjør en effektiv politikk. Høyres energipolitikk har derimot skapt den utstrakt misnøye mot dagens energisystem, et system som legger hele grunnlaget for den videre samfunnsutviklingen. Skal norsk energipolitikk igjen få legitimitet er det behov for reelle politiske endringer.

Det er en helt nødvendig debatt vi nå har om hvordan våre felleseide kraftressurser skal brukes, og hvordan godene fra disse skal fordeles. Dette er også en debatt om hvilke hensyn som skal være definerende for den nasjonale interessen i møte med andre aktører. Høyre og Ja-sidens karakteristikker forsøker derimot konsekvent å kortslutte denne debatten med karakteristikker som ikke hører hjemme i et saklig offentlig ordskifte.

 

DELTA I DEBATTEN: Send ditt innlegg til [email protected]