INNLEGG: Dette er et innlegg som gir uttrykk for artikkelforfatterens synspunkter.
 

 

Når en strever med å sette ord på tankene, kan diktet finne ordene og vise vei videre. Når en tror en er alene med en følelse, åpner diktene opp til et fellesskap av smaker, lukter, lyder - og følelser. For som Frode Grytten sier det: 

«Poesien er døra inn til dei lukka romma. Der inne ventar gleda, sorga, lyset, mørket. Der inne ligg all uroa, der finst alle dei varme kjenslene, all den sugande smerta».

Ofte kan noen få ord sette ord på de aller største følelsene slik Halldis Moren Vesaas så mesterlig gjorde med ordene

 

Du går fram til mi inste grind,
og eg går óg fram til di.
Innafor den er kvar av oss einsam
og det skal vi alltid bli.

 

Kan det sies vakrere? 

Dikt kan handle om alt og ingenting, om det store i det små, om kjærlighet og hat, om tro og tvil. Dikt kan være lette og lekne, eller seriøse og såre. De kan sette deg helt ut, og de kan løfte noe opp og fram. 

Diktene hjelper deg å bevare barnet og nysgjerrigheten i deg. Med rytme og klang, artige ordspill og uventede vendinger, utfordrer diktet deg og ber deg lese på nytt. «Når jeg tenker på sjokolade, får jeg sjokoladeflekker på tankene», skriver Gro Dahle, og jammen tryller hun fram sjokoladeflekkene i tankene mine, bare med å noen små svarte streker ned på et hvitt papir. 

Men tro ikke at disse korte tekstene er lettkomponerte … «Å hamre ut et dikt er en slags gullsmedkunst», sa Hamar-dikteren Rolf Jacobsen en gang. Og visst er det sant. Å si mye med få ord er betydelig vanskeligere enn å si lite med mange ord. Hans Børli beskrev det mesterlig:

 

Å skrive dikt

Nei da – det er ikke vanskelig å skrive dikt,
det er umulig.
Tror du jeg ellers hadde holdt på med det
i over 40 år?

 

Prøv bare, prøv
å sette vinger på en stein, prøv
å følge sporet etter en fugl
i lufta.

 

Til lykke med poesidagen, sett vinger på steinene og følg sporet etter fuglen i lufta!