Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for artikkelforfatterens synspunkter.

--------------

Olje- og energidepartementet har sendt brev til rettighetshavere på Fosen og utbyggere om det dem mener er en farbar vei videre i Fosen-saka. Departementet mener i brevet «at det er nødvendig med en prosess som tar sikte på å avklare om det kan finnes avbøtende tiltak som kan sikre reindriftens rettigheter etter SP artikkel 27 (konvensjonen om sivile og politiske rettigheter), og for øvrig gjøre de endringer i konsesjonene som er nødvendige for å oppnå dette.» Departementet mener dermed å fortsette en prosess i det uendelige på tross av en høyesterettsdom.

I en rettsstat er det vanlig å følge dommer avsagt i rettsvesenet. I saker om for eksempel reintall passes paragrafene på med millimetermål, her er Fru Justitia svært så ivrig etter å svinge vekten i statens favør. Så skjedde det at reindriftsutøverne på Fosen vant i Høyesterett, der konsesjonen ble kjent ugyldig på grunnlag av at dette brøt den nevnte SP artikkel 27. Dette er altså et menneskerettighetsbrudd på grunnlag av en konvensjon som Norge forpliktet seg å følge allerede for snart femti år siden, i 1972. Dommen var enstemmig, med elleve dommere i storkammer. Det er ikke ofte at Høyesterett innkaller til storkammer – og det viser alvorlighetsgraden i denne saken.

Departementet vet godt at de har en dom i Høyesterett hengende over seg. Det er denne de skal ta utgangspunktet i den videre saken, ikke lete etter noen siste juridiske eller prosessuelle halmstrå for å redde seg ut av en pinlig situasjon de har satt seg selv i.

Dette er like fullt et menneskerettighetsbrudd uansett hvor mye det forsøkes å føre prosesser videre. Det ser ut som at departementet forsøker seg på en trenering av saken, vel vitende om høyesterettsdommen som foreligger. Ifølge dommen er det heller ingen slingringsmonn, SP 27 er en terskelbestemmelse hvor det ikke er mulig med avveining av interesser. Dette vet også departementet godt.

Så lenge anlegget er i drift, og ingenting skjer med vindturbinene, fortsetter menneskerettighetsbruddet. Dette berører samene på Fosen sterkt, men også arbeidet med samiske rettigheter ellers. Dette går også utover tilliten til det offentlige systemet som allerede er noe variert blant samer.

Og hva med verdigheten overfor de som rammes av dette? Reindrifta har da ikke bedt noen sette opp vindturbiner på deres beiteområder, det er aktører fra andre steder som prakker på vindturbiner på lokalsamfunn i Sápmi. Reindriftsutøvere har i tillegg til egen drift kjempet mot dette i årevis, i flere tiår, og lovnaden er gjerne noen arbeidsplasser. Det er heller slik at mange flere arbeidsplasser i reindrifta, og ellers virksomheter knyttet til den, er tapt for alltid. Det regnskapet kan ikke gå opp.

Det er visstnok slik at alle skal med, og det var visst vanlige folk sin tur for noen måneder siden. Den rødgrønne regjeringen har selv sagt i Hurdal-plattformen at «staten Norge er etablert på territoriet til to folk: nordmenn og samer. Norge skal være et foregangsland når det gjelder urfolks rettigheter.»

Ja, vi skal se hvor mye foregangsland Norge er i tiden framover. Dette alvoret blir ikke mindre av at regjeringen som den utøvende makt ikke har respekt for den dømmende makt i siste instans – Høyesterett, og med det nekter å føye seg etter lovverket.

Av Vidar Andersen, fung. leder i Norske Samers Riksforbund