FN-SPALTIST: Flatangernytt kan i tida framover by på innlegg fra våre faste spaltister. Innleggene gir uttrykk for spaltistenes meninger.

 

Da jeg gikk på ungdomsskolen, hadde jeg en lærer som var flink til å sette i gang refleksjoner og diskusjoner i klassen. En gang stilte han et spørsmål til oss om hva vi anså for å være normalt, og hvem i klassen som var «mest vanlig». Navnet mitt kom raskt opp som svar på «den vanlige», før en av gutta raskt konkluderte med at nei, jeg kunne ikke være den vanlige, jeg var altfor kort …

Siden har jeg tenkt mye på dette med normalitet og hva vi anser som vanlig og uvanlig. Hvor går grensene våre for hva vi tåler av andre, og hva gjør disse normalitetsgrensene med vår toleranse ovenfor dem vi ikke synes passer inn?

Min klassekompis hadde åpenbart rett når om at høyden min, bare drøye en-og-en-halvmeter, gjorde at jeg soleklart kom under gjennomsnittet for norske kvinner. Han kunne selvsagt tatt meg på at jeg ikke representerte det vanlige på mange andre måter. Riktignok var jeg på den tida ivrig fotballspiller, noe som representerte en solid dose normalitet, mens min lidenskap for brass nok tilhørte det som var adskillig smalere. Bokinteressen likeså, for ikke å snakke om det gryende politiske engasjementet jeg hadde.

Og det er når vi begynner å snakke om verdier, holdninger og politiske synspunkter, samt alle sekke-benevnelser knyttet til diagnoser, legning, etnisitet og tro at meningene straks begynner å bli sterke for hva som er innafor og ikke, hva som er «normalt».  Ord som vi bruker som merkelapper og ofte med en stikkende snert for å skape smerte med nedlatende ord som «svarting» og «mongo», eller når noen snakker om at han «ser homo ut» eller at noen har «flere bokstaver enn det er i alfabetet». For ord er makt, og altfor mange har en for lettvint holdning til hvilke ord de bruker om andre.

Vi trenger mangfoldet av mennesker. Vi trenger at noen tør å utfordre grensene våre. Tør å pirke i holdninger og verdier og få oss til å reflektere. Slik læreren min gjorde. Han fikk oss til å reflektere og forstå at det finnes ingen entydige definisjoner på normalitet. Det er hvert enkelt samfunn som lager sine rammer for normalitet.

Etter min mening må vi alle jobbe for å vide ut disse grensene! Dette er ekstra viktig for oss som bor i små samfunn, for her synes hver og en av oss så innmari godt. Har vi rom for at noen gjør valg som er på tvers, tør å fronte andre meninger enn flertallet, tør å velge et annerledes liv enn det som er mainstream? Jeg tror vi har mye å gå på her.

Vi trenger å se at alle mennesker har samme verdi. Om du er funksjonsfrisk, eller om du har en eller annen form for funksjonsnedsettelse, er irrelevant for plassen din i samfunnet. Derfor må vi alle jobbe for at alle skal få en plass i arbeidslivet og i hverdagslivet i nærmiljøet. Klarer vi å inkludere alle? Hjelpe mennesker til å få utnyttet sin arbeidsevne og legge til rette for at alle får brukt evnene sine?

Åpenbart ikke. Altfor mange dropper ut av videregående. Altfor mange blir unge uføre. Vi har mellom 500 og 600 som hvert år tar livet sitt i Norge, de fleste av disse er menn. Dette er et sykdomstegn for samfunnet vårt. Selve lakmustesten på samfunnet er i hvilken grad vi klarer å ha et sikkerhetsnett som fanger opp dem som av en eller annen grunn havner utenfor. Det offentlige skal ha sine systemer, og de må fungere godt, men hver enkelt av oss må også gå i oss sjøl for å se hva vi gjør for dem som på en eller annen måte representerer annerledeshet.

Derfor må vi jobbe med holdningene våre. Tenker vi om unge uføre at de er late og at «NAVere» snylter på staten? Tenker vi at noen yrker er viktigere enn andre og ser nedlatende på de som utfører rutineoppgaver? Frykter vi dem som er annerledes og holder oss unna dem?

Mange er redd det fremmede. Den mest åpenbare måten å få bukt med denne frykten, er å gjøre det fremmede kjent. Tørre å starte en samtale med noen du ikke kjenner. Lære noe om noe du ikke kan noe om. Invitere noen hjem. Være raus om noen oppfører seg annerledes enn flertallet. Og kanskje også tørre å vise sider av seg selv som ikke alle kjenner, få vekk frykten for å skille seg ut og gjøre normaliteten videre. For det er det som er det unike og fantastiske med oss mennesker- hvert enkelt individ representerer så mye forskjellig, og derfor blir snevre normalitetskrav en hemsko som ikke er til gode for noen.

Det er for mange lettere å «være seg selv» i et større lokalsamfunn enn et lite.  I en by kan en gjemme seg bort, gli inn i mengden og ikke få så mange blikk. Derfor er det ekstra viktig for oss i småsamfunn å jobbe med å verdsette alle, løfte fram dem som representerer noe annerledes. Heie på mangfoldet og la alle få en selvfølgelig plass i fellesskapet. For som den briljante forfatteren Lars Saabye Christensen har sagt: Det normale er det som er.

Kilde: https://www.fhi.no/nettpub/hin/psykisk-helse/selvmord-i-norge/