Havfolket – et sterkt gjensyn med folket vårres
Det handler om folket vårres. Om besteforeldra våre, foreldra våre – og for oss som stomla ut av mors liv de første tiåra etter krigen – om oss sjøl.
Mandag går det jeg mener er den sterkeste dokumentarfortellinga som er laga om kystfolket på bygdekinoen på Lauvsnes samfunnshus. «Havfolket» heter den, og du burde ha deg ivei og få ei fin opplevelse. Som godt voksen kan du få et gjensyn med ramma rundt livet ditt.
Betingelsene slik de var langs den stien du har gått.
«Havfolket» er ei totalt ujålete og dyktig sammensmelting av et kjempestort filmmateriale som blir til en saga om liv og kår i fjæresteinene våre etter krigen.
Det er ei heilskapt historie, med bankende hjerte, masse humring og en tåreskvett, mer som en dråpe i havet her og der.
Vi møter utrolig mye fint folk, og det er ikke et slips å se.
Hardt arbeid derimot, og en fandenivoldskhet som måler seg med naturen de står i. Kystfolket er lettliva – eller «kvit-levra» som de sier på Hitra – skal du overleve med et utkomme som er lotteriprega har du vel ikke anna valg.
I halvannen time sveiper filmen fram og tilbake langs kyststripa fra sørvestlandet til Kirkenes.
Vi skvalper oss gjennom fire-fem tiår, fra litt før Hitler leverte inn tøflan og godt og vel til oljen tok oss.
Ramma for «Havfolket» er ikke påtrengende pedagogisk, og temainndelingen er der, men omtrentlig. Filmskaperne har prioritert pulsen av levd liv, det er kanskje derfor vi lærer mye og smiler ofte.
En viktig side ved «Havfolket» er møtet med kyst-kvinnene, ho mor. Den råsterke evighetsmaskina som var både bukk og bjønn i heimen. Ho som sto han av med alt, enten far var heime eller på havet.
Både «Han sjøl» og «Sjølinn» var nok ofte ho.
Fargerike møter lyser opp og gir liv i filmen. Hun som kaller seg «skitverskjerring» og kjenner livslykke i hvert stormkast… Eller nordlendinger som kanskje har vært på kveldskurs hos ‘n Gammel Erik og lært lettliva bannskap for viderekomne.
En av våre brødre nordpå får flere minutter film med ei storkveite som kommer til ripa – rensker angelen ut av kjeften og forsvinner i dypet. Her klarer mennesket nordfra å overbevise oss om at «søren klype» blir meiningslaus småpotet i sådan stund. Han gir oss så en solid smørbrødliste over svartkrutt som kan være lindrende ord for dagen der og da.
Deler av denne filmen blir kommentert slentrende og profesjonelt, men mye kommer rett fra levra hos folket vi møter. Det mesterlige er at helheten flyter ganske sømløst og behagelig.
Filmkvaliteten er også forbausende bra gjennom alle tiåra. Både den og fargestyrken varierer sjølsagt med kamerakameraten og hva man fant i butikkhyllene i fotobutikken den gangen.
For oss som ikke ble spøtta ned på jordskorpa i går ,kan halvbleike filmbilder gi små ilinger fra før-reumatisk tid.
«Havfolket» ble for meg ei fin vandring i levd liv blant folket i flomålet.
En film jeg synes du skal se fordi den er ei god fortelling om hvordan vi ble oss.
