Tar et oppgjør med skyld og skam – og hyller livet
En følelse av skam har fulgt Lovise Foss gjennom nesten hele livet. Da hun brått ble enke 51 år gammel, gikk livet i svart. På veien tilbake tar hun et oppgjør med skyld og skam.
– Jeg og kunnskapens tre skal snakke om skyld, skam og sorg – og om hva som skjer i kropp og sinn når livet er ekstra vanskelig, sa Lovise Foss da hun startet sin forestilling «Fuck skam» på biblioteket på Lauvsnes onsdag.
Hun var hyret inn av psykiatrisk sykepleier Nina Josteinsdatter Vesterdal til en annerledes bålprat.
Forstillingen er en del av prosjektet «Recovery, møteplass og den gode bålpraten», som består av samlinger – fortrinnsvis ute – der målet er å bedre helsa gjennom å bruke naturen.
Mistet mannen
Lovise Foss bor nå i Oslo, der hun driver som kreativ formidler gjennom sitt eget firma. Hun tilbyr litterær guiding i hovedstaden, holder foredrag og jobber med flere bokprosjekter.
Men blar vi kalenderen tilbake til 2019, het hun Hilde Lovise Fossvik og bodde på en gård på Namdalseid – med mann, fire unger, og hun var i full jobb utenfor gården.
Med en lettere omskriving av Odd Børretzen sin sang «Noen ganger er det all right», sa Lovise at det er ikke sant at livet er all right hele tida.
– Vi vil oppleve at livet treffer oss midt i trynet. Hvordan skal vi stå i det?
For henne traff livet midt i trynet en januarkveld for snart sju år siden. Hun og mannen satt i stua, da han plutselig bikket om i sofaen med hjertestans og døde.
Lovise ga hjertekompresjon helt til ambulansen kom, men livet sto ikke til å redde.
– Jeg tar utgangpunkt i eget liv, og skal være ærlig på hvordan det var å bli enke 51 år gammel. Nå har det gått snart sju år, og jeg har fått avstand til det som skjedde og kan fortelle, sa hun.
Måtte ordne alt
Etter det plutselige dødsfallet falt også alt det praktiske på henne; finne avløser til å ta fjøsstellet og melke kyrne, varsle ungene og familie, organisere begravelse – og hun møtte hun på masse nye ord.
– Når du møter et ord, er det bare et ord – til det treffer deg, sa hun, og nevnte ord som livsforsikring, uskifta bo, arv, dødsattest og dødsbo…
Lovise elsker og har alltid elsket litteratur. Hun søkte kunnskap i bøkene. Der var det en fellesnevner: Sorg tar tid.
– Jo, jo, tenkte jeg. Ett år må være nok. Men det var ikke det. Hva var galt med meg, som ikke kom i gang? Jeg så meg i speilet, en middelaldrende, overvektig kvinne. Så tenkte jeg: Hvor kommer skammen fra? Edens hage?
– Skam er den følelsen vi får i møte med andre, når vi begynner å sammenlikne oss med andre, sa hun og erkjente at skam er en tanke konstruert i hodet.
– Det er ekstra krevende å skille seg ut, å velge noe annet enn de fleste. Vi er oppdratt til å gjøre som naboen. Mye kommer fra Janteloven i boka «En flyktning krysser sitt spor» av Axel Sandemose. Det første budet lyder: «Du skal ikke tro at du er noe.»
De sju dødssyndene
Lovise Foss bygde sin fortelling rundt de sju dødssyndene og kunnskapens tre, materialisert gjennom en stumtjener med juletre i toppen. Der hang det en pose for hver av de sju dødssyndene: Hovmod, grådighet, lyst/begjær, misunnelse, fråtseri, vrede og latskap.
Da hun tok for seg dødssynden fråtseri, trakk hun opp ei altfor stor bukse fra posen på kunnskapens tre.
– Jeg mistet kontrollen over hodet og kroppen, og hadde det helt jævlig. Jeg drev med jojo-slanking i mange år. Da jeg ble enke, så jeg at jeg trengte hjelp. Jeg oppdaget et program, og gikk i terapi. Jeg forsto at hvis jeg ville ha et bedre liv, måtte det være samsvar mellom det inni meg og det utapå, sa Lovise Foss.
Hun sa at det var drømmen som tok henne videre. – Nå står jeg i min drøm og leker med ord. Om jeg ikke hadde våget å prøve og feile, hadde det aldri skjedd.
– Mister vi håpet og lyset, er det grusomt.
Trenger mer hvile
Da hun kjørte høyt tempo og gikk på veggen, følte hun skam fordi hun ikke hadde klart å sette grenser. Nå ønsker hun å fremme latskap, fordi vi trenger å hvile oss mer.
Lovise Foss flettet inn sine egne erfaringer i omtalen av de sju dødssyndene, og hun tok også et oppgjør med mange av holdningene i samfunnet som gjør at folk kan gå rundt og føle skam.
Den siste posen på treet symboliserte lyst og begjær, også en av dødssyndene ifølge den katolske kirke. Startet skammen med eplet i Edens hage?
– Jeg vil påstå at religionene har innført skammen. Utgangspunktet for alle regioner er lik, nemlig nestekjærlighet. Så kom det noen og «føkket» det til. Menn lagde regler for skam som damer ble utsatt for, sa Lovise Foss.
Menn må våge å snakke
Hun stilte spørsmål om hvem det er som bestemmer hva som er akseptabelt i dag? Er det lov med nytelse og glede?
I dag er det mange menn som sliter, og de topper selvmordsstatistikken.
– Menn må våge å snakke om det vanskelige i livet på ekte, sånn at vi får ned selvmordstallene og ensomheten, sa hun.
I stedet for Janteloven, ville hun heller slå et slag for Kardemommeloven av 1955, signert Thorbjørn Egner: «Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre som man vil.»
– Humor og sjølironi berget meg. Om hjertet er fullt av smerte, er humor god medisin, sa Lovise Foss, som avsluttet med følgende postulat:
– Fuck skam, lev meir, flir meir, lev på ekte. Vi vet ikke når det er forbi. Magi er mulig!
