Flatangernytt
14 minutter lesetid

Solveig Øien (91) hedret for innsatsen under krigen

Solveig Øien (91) var bare 10 år da hun ble involvert i motstandsarbeidet rundt den illegale radiosenderen på Oksbåsen i Flatanger i 1944. Nå er hun tildelt regjeringens minnemedalje.

Medaljen ble overrakt av ordfører Odd Emil Ingebrigtsen i Bodø rådhus fredag 26. september. Til stede var familie og venner, og representanter for Heimevernet og Statsforvalteren.

– Det var veldig overraskende. Jeg ble litt utslått, sier Solveig Øien til Flatangernytt.

Hun synes det hun selv gjorde, var lite, sammenlignet med det andre gjorde.

– Det er en stor ære å få dele ut regjeringens minnemedalje til Solveig Øien for hennes innsats i motstandsarbeidet under andre verdenskrig. Takk for innsatsen til en fortsatt tøff 91-åring, sa Odd Emil Ingebrigtsen da han overrakte medaljen.

Oppvokst på Mauran ved Oksbåsen

Solveig Øien er født Kristiansen, og er datter av Menny og Sivert Kristiansen. De bodde i Mauran, bare 200 meter fra Oksbåsen, under krigen.

Den illegale radiosenderen og to operatører lå i ei hule ovenfor Oksbåsen, mens Solveig og familien bodde på Mauran.
Den illegale radiosenderen og to operatører lå i ei hule ovenfor Oksbåsen, mens Solveig og familien bodde på Mauran.

– Jeg var bare seks år da krigen startet i 1940. Jeg begynte på skolen da jeg var sju. Vi gikk på skole 14 dager, og så hadde vi 14 dager fri, forteller Solveig.

Hun og broren Kolbjørn gikk på skole på Hårnes. De måtte ro over Bølefjorden til Småværet, og gå til fots til Hasvåg og videre opp skardet. Det var ikke bygd vei, og det kunne være skummelt å ta seg opp der.

Bar nyheter i strømpene

De bodde hos slektninger på Hårnes, som hadde gjemt unna en radio og hørte på meldinger fra London. Nyhetene ble skrevet ned på lapper, og dem bar Solveig med seg heim til Oksbåsen – skjult i strømpene og skoene.

– Var du redd?
– Nei, jeg fantes ikke redd. Vi var jo på landet, sier Solveig.

Våren 1944 ble to XU-agenter og en radiosender satt i land i Oksbåsen. De etablerte seg i «Kjerka», en heller ovenfor gården – bare 300 meter fra Mauran.

Hjalp XU-agentene

Sivert Kristiansen og Olaf Hanø bisto agentene. De hentet proviant og materiell da shetlandsbåtene kom med forsyninger, og de bidro til å lade bilbatteriene på Buholmråsa fyr. Der lurte de tyskerne til å lade.

De holdt også kontakt med XU i Trondheim, opplyser Lars Erik Kristiansen, som nominerte Solveig Øien til minnemedaljen.

Lars Erik Kristiansen hadde nominert Solveig Øien til medaljen, og han orienterte om krigshendelsene i Flatanger. (Foto: Randi Eriksen Kristiansen)
Lars Erik Kristiansen hadde nominert Solveig Øien til medaljen, og han orienterte om krigshendelsene i Flatanger. (Foto: Randi Eriksen Kristiansen)

Solveigs bror, Kåre Aakvik, var kurer for de to radiooperatørene. Han rodde med brev, analyser, radiodeler og sendere som skulle sendes til Trondheim med båt.

Tyskerne hadde lenge hatt mistanke om at det var en radiosender i området, og hadde peileutstyr på Buholmråsa fyr. Motstandsfolk ba om at fyret ble slått ut. Det ble bombet av engelske fly høsten 1944.

Men tyskerne og Rinnan ga seg ikke i jakten på radiosenderen. En arrestert XU-agent skal under grov tortur ha røpet at det var en sender på Oksbåsen.

Rinnan-raidet

Både faren og Olaf Hanø var bortreist da meldinger kom om at Rinnan og tyskerne var på vei.

– De så en båt som kjørte rundt ute på Sneisa, og folk lurte på hvem det var, sier Solveig Øien. Det viste seg at det var Rinnan og tyskerne som var ute og peilet etter radiosenderen.

Solveig Øien i samtale med Bodøs ordfører, Odd Emil Ingebrigtsen. (Foto: Preben Hunstad, Bodø kommune)
Solveig Øien i samtale med Bodøs ordfører, Odd Emil Ingebrigtsen. (Foto: Preben Hunstad, Bodø kommune)

Da Henry Oliver Rinnan og tyskerne kom 28. april 1945, var det heldigvis ingen matvarer i husene på Mauran, forteller Solveig Øien.

– Mamma hadde lungebetennelse. Rinnan tok av seg trøya og la den over skuldrene hennes. Det var et litt rart øyeblikk, sier hun.

Torturert

De fant ingen ting i huset, men de var sikre på at det var en sender i området. De tok med Kåre for å lete etter senderen. 15-åringen ble torturert og slått med beltespenne av tyskerne, men han røpet ikke hvor senderen var gjemt.

Selv om mora ba tynt om at de måtte la Kåre gå, tok de ham med seg til Trondheim. Der ble han torturert i kjelleren i Misjonshotellet.

Familien samlet, foran Kolbjørn og Liv. Bak fra venstre: Kåre, Menny, Sivert og Solveig. (Foto: Privat)
Familien samlet, foran Kolbjørn og Liv. Bak fra venstre: Kåre, Menny, Sivert og Solveig. (Foto: Privat)

Solveig Øien forteller at hun og broren Kolbjørn ikke var heime da dette skjedde. Men de kom heim senere samme dag, etter at Rinnan og tyskerne hadde tatt med seg Kåre til Trondheim.

Saken fortsetter etter annonsen

– Det var et slag å få vite det, sier hun. Olaf Hanø var i Trondheim, der han senere ble arrestert, og faren var på notfiske ytterst i Trondheimsfjorden.

Faren fikk beskjed om hva som hadde skjedd. Han rodde heim og turte ikke å be om slep, siden han var redd han skulle vekke oppsikt, forteller hun.

På kjøkkenet var det ei kjellerluke. En kveld satt mora på kjøkkenet, og da banket det på ruta.

– Mamma ble redd. Like etterpå rørte luka seg, og det var pappa som hadde kommet heim, sier Solveig Øien, og forteller at faren hadde slitt bort hudene i hendene etter å ha rodd den lange veien.

Ikke nag

91-åringen forteller at en tysker hadde klart å lure utav en ekspeditør at Kåre hadde sendt senderen med en båt til Trondheim. Da båten kom dit, ble mannen som skulle hente senderen, tatt.

– Kåre bar ikke nag til ekspeditøren etterpå. Han regnet nok med at han var blitt truet til å fortelle, sier Solveig Øien.

Heime visste verken Solveig, foreldrene eller de andre søsknene om de noen gang ville få se Kåre igjen. Men han berget livet fordi freden kom 8. mai.

– Pappa og Kåre snakket ikke noe om det etter krigen, sier Solveig. Verden gikk videre, og det som hadde skjedd, hadde skjedd. Men broren var sterkt preget av hendelsene resten av livet.

Slekt og venner var til stede da Solveig Øien fikk overrakt minnemedaljen i Bodø rådhus. (Foto: Preben Hunstad, Bodø kommune)
Slekt og venner var til stede da Solveig Øien fikk overrakt minnemedaljen i Bodø rådhus. (Foto: Preben Hunstad, Bodø kommune)
Minnemedaljen som Solveig Øien fikk overrakt. (Foto: Preben Hunstad, Bodø kommune)
Minnemedaljen som Solveig Øien fikk overrakt. (Foto: Preben Hunstad, Bodø kommune)

Måtte ikke røpe noe

Solveigs søskenbarn, Lars Erik Kristiansen, hadde nominert henne til minnemedaljen. Han har i en lang begrunnelse redegjort for det illegale arbeidet i Oksbåsen, og hennes rolle, blant annet som budbringer.

Hun kunne heller ikke fortelle noe av det hun visste om aktiviteten i Oksbåsen til noen.

Lars Erik Kristiansen beskriver en spesiell hendelse, der Solveig ble bedt om å gå opp i Oksbåsheia med mat og drikke til operatørene. Hun kom uforvarende på karene, og plutselig rettet hennes far en pistol mot henne. Han så ikke hvem som kom.

– Litt overveldende

Solveigs datter Turid Øien deltok under utdelinga av minnemedaljen. Hun forteller at det var en flott ramme rundt utdelinga. Familie og venner i Bodø deltok, og det kom seks slektninger fra Trøndelag. I tillegg deltok fungerende statsforvalter og en områdesjef i Heimevernet.

Turid Øien fulgte sin mor Solveig til utdelinga. Her i samtale med representanten for Heimevernet. (Foto: Randi Eriksen Kristiansen)
Turid Øien fulgte sin mor Solveig til utdelinga. Her i samtale med representanten for Heimevernet. (Foto: Randi Eriksen Kristiansen)

– Det var nok litt overveldende, men de tok godt vare på henne, sier dattera, som er godt kjent i Flatanger etter å ha vært på besøk nesten hver sommer i oppveksten.

Solveig Øien er eneste gjenlevende i søskenflokken. Hun var nest eldst. Kåre var eldst, deretter Kolbjørn og Liv.

Turid forteller at mora flyttet til Trondheim da hun var i 16-17-årsalderen. – Der traff hun min far, og de giftet seg i 1952. De bodde i Trondheim til juni 1956. Da flyttet de til Leknes i Lofoten, der far fikk jobb på et bilverksted, forteller hun.

Etter tre år der, ble det ett år i Bodø og ett år i Mosjøen, før familien flyttet tilbake til Bodø i 1961. Siden har de bodd der.

Forferdelig med krig

– Har mor fortalt dere noe om hendelsene?

– Ja, hun har fortalt om sine opplevelser til oss i familien, gjerne rundt spesielle dager som frigjøringsdagen. Men jeg har aldri hørt henne fortelle om det til venner, sier Turid.

Solveig Øien bort fortsatt i sin egen bolig, i sitt 92. år. Hun følger med på det som skjer i verden – og det uroer henne.

– Det er forferdelig det som skjer, med krig i Ukraina og på Gaza. Det er skumle tider, sier 91-åringen – som ikke tror det er mulig for folk som ikke har opplevd det selv, å forstå hvor forferdelig krig kan være.