Solhøg himmel og lukket valnøtt
– Det er få steder det er mer himmel enn her, funderte prost Steinar Leirvik.
Utenfor Seter Bedehuskapell hadde ei solblå uendeligheit fått gavmild plass over slett hav og låge svaberg. Herrens hus har ikke mange rom på Setervika, men duverden hvor romslig og fint Han har fått det til utafor…
Nå i helga var det 100 år sia huset sto der, og da ble det bursdags-gudstjeneste med biskop, prost og prest på plass.
Raritet i huskatalogen
Heile bygda og vel så det hadde latt seg ringe i hus, her uti Sneisa er det helt på sin plass at lyden som kaller inn likner på ei storvokst skipsklokke.
Betegnelsen «bedehuskapell» høres som en raritet i den kirkelige huskatalogen. I 1925 ble huset bygd som et tradisjonelt bedehus av ildsjeler i soknet – med innsamla midler, deriblant en sau og kausjonering for lån til resten. Det var misjonsfolket som sto bak den gangen. Først i 1969 vigsla biskop Tord Godal dette bedehuset, og da ble det hengt på «kapell» bak.
Ros
Både biskop og prost ga de 30-40 sjelene i Seter-grenda ros og anerkjennelse for hvordan de har jobba og tatt vare på gudshuset sitt med dugnadsinnsats. Hundreåringen står blank og rak på høgste svaberg, og her mangler det ikke krefter rundt nåvene.
Hva ville Jesus gjort?
Biskop Herborg Finnset hadde toleranse og åpenhet som tema i ei tankevekkende og varm preken. Hun kokte livets flettverk av normer og tankesperrer til ett spørsmål når vi er i villrede om stort og smått: – Hva tror du Jesus ville gjort?
– Jeg har testa metoden på et nyhetsinnslag fra Jesu hjemtrakter, og i dag ville nok flere enn pengevekslere og spekulanter i kirkens forgård fått seg en leksjon. I våre dager ville Jesus, slik jeg har lært Ham å kjenne, tatt itu med mangt rundt oss før han kom til tempelrensing.
Ut med dissenterne
Biskop Herborgs tankevekkende preken om toleranse og kjærlighet hadde kanskje også gitt bedehusbyggerne på Sætervika noe kalorifritt å tygge på i 1925. Her gjorde de det klart fra dag en at dissentere, i dette tilfelle baptister, pinsevener, metodister osv., ingenlunde skulle ha tilhold i dette huset. På Seter og i og fjordene innafor var det vekkelse og frikirker på gang, og misjonsvennene som bygde bedehuset var solid rotfesta i statskirken.
Toleransen vant
Slik åndelig intoleranse var ikke noe som dukka opp på Seter, den hørte mellomkrigstida til. Og den levde lenge etter siste verdenskrig – såpass sterkt at baptistene i 1945 bygde sitt eget bedehus på Seter.
På neste svaberg…
Etpar hundre meter bortafor.
Samme Gud, samme bønner, litt freskere musikk.
Bispens ord om romslighet og nestekjærlighet praktiseres i dag i høyeste grad i Bedehuskapellet, i mange tiår nå har alle kristne møter på Seter vært lagt hit. Kirken Den Norske har forlengst gjort opp med seg sjøl i denne sammenheng.
Jubileumsgudstjenesten ble selvsagt avslutta med trivsel, kirkekaffe, bløte kaker og lukket valnøtt.
Fristelsene lurer allerede i postludiets etterklang…
