– Jeg anmeldte dem
– Jeg blir så sint og lei meg av å se på det som skjer i turistfisket at jeg får lyst til å flytte fra Kvaløysæteren. Det har jo tatt av helt. Jeg skjønner ikke at myndighetene ikke griper inn og gjør noe med dette.
Når Jan Kvaløsæter truer med å flytte fra etternavnet sitt, må det være sterke krefter i sving under den kvite luggen.
Jeg anmeldte
Men Jan er slett ikke alene om å ha sterke meninger om turistfiske på Kvaløysæteren. Det er kanskje mer det at han sier ting veldig rett fram. Jan snakker med linjal. Og han handler deretter.
– En gang så jeg meg forbanna på en en bil med henger som var mistenkelig tungt lasta da den for herfra. Jeg hoppa i bilen og fulgte etter den et stykke, så begynte den å dra på så stor fart at jeg slapp. Da ringte jeg politiet og anmeldte dem ut ifra det jeg hadde observert.
– Hva skjedde?
– Det veit jeg ikke. Trolig ingenting. Og det er jo det som er så håpløst. Mange ser hva som skjer, men myndighetene velger å ikke foreta seg noe. Så egentlig har vi oss sjøl å takke her i landet, vi åpner muligheter til at sånt skjer, og så slipper vi opp all kontroll.
Spaning
– Hva skjer, mener du?
– Det tas opp så mye fisk i denne utleiebransjen at det nærmer seg industri, og hvor er oversikten? Sannheita? Jeg innrømmer glatt at jeg har tatt meg tid til å spane litt på aktiviteten. Kikkert og greier… Jeg bor slik til at jeg ser hva som skjer, og jeg kan ikke forstå at det er forsvarlig å ta så mye fisk, sier Jan og fortsetter:
– Men kom an da! Er det noen av oss som drar langt av gårde gjennom Europa på ferie og drasser rundt med tom henger bak bilen? Det gjør man når man kommer hit, og det skulle ikke være nødvendig om man skal ha med seg noen kilo lovlig fisk tilbake gjennom tollen, brummer Jan.
Som fortjent!
– Du innrømmer å ha anmeldt noen turistfiskere på tur herfra, en av de utenlandske utleierne sier han føler seg hata og får en langfinger opp her og der. Hva synes du om det?
Jan sender oss et forbløffet blikk.
– De får bare fortsette med å føle seg uvelkomne. Det er jo sant. Og det er jo fortjent.
– Det er ganske kvasse kanter her nå?
– Ja, og det kan bli verre. Det er verre nordpå.
– Sebastian Knoppik som driver utleie på Kvaløseteren (se lenke til høyre), ytrer sterke ønsker om at partene i denne striden kunne sette seg ned og snakke sammen?
– Tjæsh, njaa, jeg veit egentlig ikke hvor mye man har å snakke med ham om. Enda jeg er ikke den hardeste neglen på Kvaløysæteren i denne sammenhengen… Snakke, ja, nei det kan jeg egentlig ikke helt se hensikten med…
Jan, som flere andre på Kvaløysæteren, mener turistfisket setter altfor djupe spor i skjærgården vår. Og det er slett ikke bare på Kvaløysæteren at turistfiskerne er dårlig likt. Det er år siden vi fikk høre at snakkisen på Spar var hvordan fisketuristene tømte nærområdet vårt.
På Kvaløysæteren hører man det så inderlig igjen og igjen:
– Det er snart ikke en forpinna kokfisk å få. Dødt hav.
Hvor bokstavelig man skal ta denne fiskerimeldinga er en ting – men at folk, både på Kvaløysæteren og i Flatanger for øvrig, er bekymra og irriterte på en hurtigvoksende fisketurisme hører man mange steder.
Bare aller mest tydelig på Kvaløsæteren.
«Dæm sei»
Rent generelt: Det er mye snørr og bart som skal skilles om man lytter til historier som går bygdelangs i Norge om turistfisket nå om dagen. Et felles trekk ved disse historiene bygger opp om utspekulerte metoder for å smugle og omsette fisk fra skjærgården vår «nedgjennom lainna».
Og det er mye «dæm sei» ute og går.
Historier om stimer av søkklasta turistfiskebåter som siger inn til havn er vanligst.
«Dæm sei» også det finnes et opplegg der mannskap i minibuss sitter klar på denne sida av grensa. Mannskap i minibussen lar seg hyre av biler som har kraftig overkvote, de hopper inn og sitter på forbi tollstasjonen. Blir de stoppet, tar karene i baksetet ansvar for en lovlig kvote filet hver, og får det til å gå opp for tollbetjenten.
Når faren er over på svensk side settes baksetefolket av for å bli plukka opp av minibussen og trilla tilbake over grensa, klar for ny overdose kvotefisk.
Om det finnes en slik gjeng med daukjøtt som sitter i buskaset og venter tolloppdrag er vanskelig å få dokumentert. De rekker neppe opp handa fra buskene om du spør heller.
«Dæm sei» dessuten at det her og der står store frysebiler på andre sida av grensa klar til å plukke opp skjærgårdsfangst og frakte nedover…
Man skal kanskje være forsiktig med å ta absolutt alt «dæm sei» for god fisk.
Bokstavelig talt.
Les de tidligere artiklene fra Flatangernytts sommerserie her:
