– Flatanger var sterkt preget av krigen
Krigen preget folk i Flatanger kanskje mer enn vi har trodd fram til nå. Det kom fram da Reidar Lindseth holdt foredrag for en fullstappet sal på Miljøbygget torsdag.
– Dess mer jeg har arbeidet med krigen, dess tydeligere er det at Flatanger-samfunnet var veldig prega, innledet Reidar Lindseth.
Han trakk fram krigsseilere, motstandsfolk og andre som gjorde en stor innsats under krigen. Og ikke minst alle som gikk rundt i konstant angst og uro for sine nærmeste.
– Alle var berørte. Alle kjente noen som hadde store utfordringer, sa Reidar Lindseth. Dessuten skapte krigen store vansker i hverdagen for alle.
80-årsmarkering
Foredraget om krigen i Flatanger er et ledd i 80-markeringa av freden i 1945, og det ble arrangert av folkebiblioteket.
Både Reidar Lindseth og biblioteksjef Turid Kjendlie var overveldet over hvor mange som kom for å høre foredraget. Det måtte bæres inn ekstra stoler slik at alle de rundt 80 tilhørerne skulle få sitte.
Reidar Lindseth fortalte at allerede før krigen kom til Norge 9. april 1940, hadde 400 nordmenn omkommet på sjøen.
Mange flatangringer var i utenriksfart da krigen brøt ut, og de fikk ikke noe valg.
– De ble krigsseilere ikke fordi de meldte seg, men fordi de allerede var på sjøen. De fikk beskjed om at de ikke fikk gå i land, men måtte gjøre tjeneste på sjøen, sa Reidar Lindseth.
Det var 20 krigsseilere fra Flatanger, og fem av dem mistet livet.
Kvinne første som omkom
Den første krigsseileren som omkom, var ei kvinne – 50 år gamle Magna Nesse. Hun jobbet om bord på hurtigruteskipet Dronning Maud, som ble torpedert ved Narvik i april 1940.
Den andre som mistet livet var Einar Kvalvik. Han var bare 17 år gammel, og båten han jobbet på gikk på ei mine utenfor Sunderland i 1940. Den tredje var Harry Aune (20), som var om bord på DS H.J. Kyvik på Vestlandet. Også han ble drept det første krigsåret.
Albert Hagen Eilertssen (22), gikk i konvoi med DS Trolla da han omkom i 1942. Helt mot slutten av krigen, 5. april 1945, gjorde de allierte en feil og senket DS Torridal rett vest for Halmøya. Sverre Aune, som var fra Halmøya, omkom i angrepet.
Mange var engstelige
– Allerede ved krigsstart var det veldig mange som hadde pårørende i Flatanger som var engstelige og lurte på om de ville komme heim igjen, sa Lindseth. Han tok også for seg de andre krigsseilerne og deres skjebne. Flere av dem ble torpedert, men overlevde.
En annen gruppe som pårørende var bekymret for, var de som dro til Narvik i januar og februar 1940 for å gå nøytralitetsvakt. I alt 20 ungdommer fra Flatanger deltok, og Lindseth hadde navn på alle, hentet fra et register i Narvik.
– Med 20 krigsseilere og 20 i Narvik, var det mange heime i Flatanger som bekymret seg, sa Lindseth.
Dårlig forberedt
– Norge var nokså uforberedt da krigen kom 9. april. Det gikk ut mobilisering, og mange fra Flatanger dro til Steinkjer, men mange ble sendt heim. De manglet offiserer, våpen og ammunisjon. Halvparten av dem som dro, kom heim dagen etter.
Lokalt var det også en spontan mobilisering. Skytterlaget på Dala hadde hørt om en tysk båt i Einvika, og at tyske soldater skulle i land. Det var ingen tysk båt der, men en norsk, men det visste ikke gjengen på Dala. De tok med seg krageren, en lånte en gammel Winchester, en tredje en hagle – og dro til Lauvsnes.
– Heldigvis kom det ingen tyskere. Da tror jeg ikke det hadde gått så bra. Men viljen var på topp.
Lindseth fortalte også om en gjeng ungdommer som ville til Narvik for å delta i kampene der. De stjal en færing på Stamnes og hivde seg i roinga. I Brønnøysund fikk de høre at krigen i Narvik var slutt, noe den ikke var. De ble enige om å snu, og to av dem rodde heim igjen.
Tatt til fange
Flere fra Flatanger ble tatt til fange i løpet av krigen og ble fengslet i kortere eller lengre tid. 13 flatangringer ble arrestert og satt i fangenskap, mens flere soldater i IR 13 og DR 3 ble internert en måned på Snåsa før de fikk reise heim.
Reidar Lindseth nevnte alle, blant andre tre ungdommer fra Lauvsnes – Joar Fløan (15), Arne Hågensen (16) og Viktor Meland (17) – som satt 12 dager i fengsel. De ble tatt for å ha satt opp et lys på Brennfjellet, som tyskerne trodde var signal til allierte.
Øystein Aarseth var lærer og ordfører i Flatanger da krigen brøt ut. Han fikk 107 dager på Vollan i Trondheim og 262 dager på tvangsarbeid i Nord-Norge.
Torleiv Fuglår var kaptein i hæren, og i 1943 ble flere offiserer pågrepet og sendt til Tyskland der han satt i fangeleir fram til 1945.
Sverre Aarseth var prest og utflyttet flatangring. Han drev illegalt arbeid for Shetlandsgjengen på Vestlandet. Han skulle henrettes og satt på Møllergata 19, men ble reddet av at freden kom før dommen ble fullbyrdet.
Kåre Aakvik (17) og Olaf Hanø (41) var involvert i radiosenderen i Oksbåsen. De ble tatt av Rinnanbanen helt mot slutten av krigen, og satt på Misjonshotellet i Trondheim der de ble torturert.
– Hadde ikke freden kommet, hadde de ikke overlevd, sa Lindseth.
Tre krigshelter
Tre krigshelter fra Flatanger utmerket seg spesielt – Kåre Iversen, Ingvald Meier Stamnes og Rolf Baardvik.
Kåre Iversen hadde 50 turer over Nordsjøen med Shetlandsgjengen fra 1941 til 1945. Han fikk flere norske og engelske medaljer, blant annet St. Olavs orden med ekegren. I fjor sommer ble det avduket en minneplate over ham på Villa, der hans eldste datter Joyce deltok.
Ingvald Meier Stamnes var krigsseiler, og ble senket to ganger før han ble tatt opp i SIS i London og ble hemmelig agent for engelsk etterretning.
Han ble utdannet flymekaniker i RAF, og var med på invasjonen i Normandie.
Stamnes ble etter krigen en av de høyest dekorerte norske krigsheltene. Han var med på å bygge opp krigsseilerregisteret i Kristiansand.
Radiosender
Rolf Baardvik deltok i kampene i Narvik i 1940, der han utmerket seg. Han sluttet seg til motstandsbevegelsen i Trøndelag, og drev etterretning. Han fraktet utstyr over svenskegrensa, han overvåket Tirpitz som lå i Trondheimsfjorden og han flyktet etter hvert over til Sverige og England, der han fikk opplæring som agent.
Han og Erling Moe fikk i oppdrag å bemanne en radiosender på Bjørgan ved Utvorda, der de skulle overvåke skipstrafikken på Folla. De ble i «Kaninreiret» i ni måneder, til krigen var slutt. De sendte helt fram til morgenen 17. mai, da de dro ned og reiste til Lauvsnes for å feire nasjonaldagen.
– Vi ble tatt imot som kjendiser på Lauvsnes, for vi var de første i norske uniformer de hadde sett på fem år, skrev Erling Moe etterpå, fortalte Reidar Lindseth.
Bårdvik ble høyt dekorert av både norske, engelske og franske myndigheter.
Hør mer om de tre krigsheltene i Flatangerpodden, du finner alle episodene her (artikkelen fortsetter under):
Mot slutten av krigen var to radiosendere i drift, «Kaninreiret» på Utvorda og Oksbåsen rett over Bølefjorden for Småværet.
I Oksbåsen var radiosenderen i drift fra 1944 til -45. Mange var involvert, og de ble til slutt avslørt av Rinnanbanden.
– Olaf Hanø, Kåre Aakvik og Otto Rømen ble alle satt i kjelleren på Misjonshotellet i Trondheim og torturert på det styggeste. Olaf Hanø sa i et intervju at etter 4. mai fikk Rinnans folk andre ting å holde på med. Da begynte de å brenne papirer. 7. mai fikk de beskjed om at de kunne gå. 8. mai var alle dørene åpne, sa Lindseth.
Han fortalte at mange var veldig engstelige. Rolf Baardvik og Erling Moe hadde hjelpere. De hadde med seg tre tonn med utstyr da de kom, og måtte ha hjelp til å bære det opp. De nærmeste hjelperne var dem som bodde på Asholmen og Skingen.
– De visste ikke noe om når det kunne gå galt. Rolf Baardvik ba om å få avvikle stasjonen i mars 1945, og en av begrunnelsene var at nervepåkjenningen for dem rundt, var for stor. Men han fikk avslag, fortalte Reidar Lindseth.
Utvorda kystfort
På Utvorda etablerte tyskerne et kystfort i 1941. På det meste var det 1000 personer i leiren. Mellom 50 og 120 krigsfanger ble holdt på Utvorda, og norske arbeidere ble innleid.
– Kystfortet er egentlig et eget foredrag, sa Reidar Lindseth.
Flere båter ble angrepet i Flatanger før og under krigen:
- Garoufalia ble torpedert utenfor Ellingen i desember 1939
- Finse ble bombet i Fløan i 1940
- Felix i 1943, ble liggende i Knotten
- Lippe i 1944, kjørt på grunn på Kvaløyseter
- Freidbart, kjørt på land utenfor Sitter i uværet i 1944
Under bombinga i Fløan måtte folk flykte opp i lia, og der ble det i 1996 avduket en minnestein.
Lindseth var også innom sabotasjeaksjoner der folk fra Flatanger var involvert eller folk og utstyr ble ilandsatt i Flatanger.
Han fortalte om flystyrten på Kvaløyseter 13. januar 1945, der et tysk fly med seks mann måtte nødlande. Flyet ble skrudd i småbiter og fjernet av tyskerne.
Radio var forbudt, men tross faren for fengselsstraff, var det mange som gjemte unna radioer for å høre på stemmen fra London.
Vanskelig dagligliv
For alle skapte krigen problemer i dagliglivet. Det manglet alt, som sko, klær og såpe. Det var krav om rasjoneringskort for å handle varer, og Reidar Lindseth viste fram et strømpekort for kvinner over 14 år, som hans mor fikk. Med det kunne hun kjøpe seg et par strømper i byen.
Men for å komme seg til Namsos med båten, måtte folk ha identitetskort med bilde. Og for å gå på kafé og kjøpe seg mat, måtte folk ha restaurantkort. Det var rasjonering på tobakk, og noen prøvde å dyrke selv eller blande i halm. For å drøye ut smør, kunne noen blande i skreilever.
– Oppfinnsomheten var stor, fortalte Reidar Lindseth.
Hvis noen fikk tak i stoff før jul, kunne det bli sydd kjoler til jentene. Da kom halvparten av jentene likt kledt på juletrefesten.
– Dagliglivet var preget av mistro og hemmelighold. Folk visste ikke hvem de kunne stole på. Noen hadde valgt en annen side. Det var mange rykter, og vanskelig å skille sannhet fra virkelighet, sa Lindseth.
Mange forbud
Røde toppluer ble forbudt i 1942, fordi det ble ansett som en demonstrasjon å bruke topplue med nasjonalfargen. Haakon VII-merker ble forbudt, frie avviser, binders og radio ble også forbudt av okkupasjonsmakten.
– Det var ikke lov å ha våpen, og du verden hvor mange våpen så lå i hellere og høystål. Du kunne ikke reise hvor du ville, og det kunne ikke være samlinger, fester, 17.mai-feiringer eller revy. Men det gikk sport i å finne på noe. Folk møttes på låver, og noen hadde sveivegrammofon.
17. mai ble feiret i smug, blant annet i Einvika i 1941. – Det var en særdeles rørende forestilling. Lærer Aarseth samlet alle unger og foreldre i skolestua. Han satte ord på det mange følte.
En person som spilte en viktig rolle i det skjulte, var distriktslege Jonassen. Han ble trolig kartlagt av motstandsbevegelsen, slik at de visste at han var til å stole på. Doktoren kunne bevege seg fritt, hadde telefon og ble et viktig bindeledd og en hjelper for motstandsfolket.
Blant annet la han inn de to agentene i «Kaninreiret» på Utvorda på sykestua. Da de skulle ha mer utstyr fraktet fra Havstein, stilte doktor Jonassen opp med doktorbåten. – Han var nok viktigere enn folk var klar over, sa Lindseth.
Freden
7. mai 1945 begynte ryktene å gå om en fredsavtale, og 8. mai ble det bekreftet. Flaggene kom fram og det ble tidenes 17. mai-feiring, men så kom det også et rettsoppgjør.
– Det måtte tas et oppgjør med dem som hadde tatt feil side. Det var alt fra hårklipping til tap av statsborgerskap. Kvinner som hadde vært sammen med tyskere, mistet statsborgerskapet og ble sendt til Tyskland. Det var flere i Flatanger, i alle fall to som jeg kjenner til, som mistet statsborgerskapet og ble sendt til Tyskland, sa Lindseth.
Andre, som hadde deltatt mer aktivt på feil side, fikk dødsstraff, blant andre Henry Oliver Rinnan.
Kvinner mistet statsborgerskapet
– Mange mistet sine kjære, og mange hadde en vanskelig tid etter krigen. Noen hadde vært med på dramatiske ting og hadde vanskelig for å glemme det, ikke minst krigsseilerne. Det sto ikke noe kriseteam og tok imot. Noen greide seg bra, andre fikk et stort alkoholforbruk.
Reidar Lindseth kunne fastslå at folk i Flatanger var like preget av krigen som folk i andre lokalsamfunn.
– Ingen var upåvirket. De som hadde valgt feil side, måtte inn og sitte etter krigen. Men det var nok ungene som led mest. De ble kraftig mobbet, og mange hadde nok ei vond skoletid etter krigen, sa Lindseth.
Han syntes det var utrolig at så mange kunne komme for å høre foredraget, til tross for VM i Trondheim. Han minnet om at vi har folk i nabolaget som har krig i sitt hjemland. De lever i en eksistensiell frykt, og de kan ikke gjøre noe med det.
– Det kan være greit å se tilbake. Vi hadde det sånn på foreldrene eller besteforeldrenes tid. Vi får inderlig håpe at dere og etterkommerne deres, ikke får oppleve det, sa Reidar Lindseth.
