Fisketurisme med fangst – og angst
Godt og vel 5000 fisketurister kommer til Flatanger hver sommer. Samtidig raser debatten om fiskekvoter, utenlandsk eierskap og overfiske. I Flatangernytts nye sommerserie kommer Bjørn Johan Jacobsen den lokale fisketurismen på innsida – på godt og på vondt.
Flatanger er oppdaga som paradis for fisketurisme av mellom-europeerne. Fangst, skjærgård, hav, fjell – alt stemmer.
Utleiere og bransjefolk smiler og gnir seg på konto.
En del bygdefolk er kulforpinna på at det snart ikke er kokfisk å få. Andre trekker på skuldrene.
Manko på magemål?
I sum: Ei spennende næring har i stillhet vokst seg stor i kommunen vår.
Den har smøget seg inn i skjærgården, de som driver i bransjen mener denne næringa er som skapt for å holde oppe spredt bosetting og servicetilbud i Flatanger. Ja, for hvem andre vil hit og skape virksomhet?
Andre mener at næringa er et pinnsvin av fiskestenger som rensker havet for matfisk døgnet rundt. Ei virksomhet uten tanke for bærekraft og magemål.
Vi har snakka med bransjefolk som har fått en langfinger i været i forbifarten. Politianmeldelse har forekommet. Idyllen har slått ganske store sprekker.
I en slentrende sommerserie framover skal Flatangernytt snakke med bort imot alle som driver butikk i bransjen. En for en.
Og vi lytter til bygdefolk som mener det her går over stokk og stein.
Det er snart ikke kokfisk og få, sies det mellom pastareolene på Sparkjøp.
Glassfiberpinne og sluk i snor
I en kommune med 1100 innbyggere skulle man tro at denne internasjonaliseringa med tusenvis av sommerglade mellomeuropeere skulle ende opp i ei sabla kakling av fremmede tungemål og fargelegge sommerdagene våre kraftig.
5000 mann – det nærmer seg jo troppeforflytninger for ei stor NATO øvelse – strødd utover sommermånedene.
Men nei da.
De er svært lite å se til dem om du ikke rusler kai-langs. Eller er ute på havet.
Våre gjester er en traust gjeng av reale mannfolk som fisker, spiser, sover – avbrutt av økter ved sløyebordet. De er ikke her for å sette farge på veikantene uti her.
Ute på havet derimot. Der sitter de vett’u. Tre og tre, fire og fire, i knallgule flyteantrekk med glassfiberpinne og sluk i snor. Tett i tett.
Innslagene av signalgult i flyte-antrekkene deres kan få deg til å lure på om Viggo Venn (komikeren med refleksvestene) har slektstreff på Glasøygrunnen i år.
Vi vil prøve å få et åpent og ærlig innsyn i næringa som nå rotfester seg og vokser vilt i grendene langs strandlinja vår.
Hva er nyttevekst og hva er ugras?
Og hva i helsike er en «Loin»?
Sommerlykka
Før denne sesongen kom et forslag fra fiskerimyndighetene om at man kanskje skulle kutte ned kilotallet fisk hver gjest fikk ta med seg ut av landet fra fiske-campene. 18 kilo har vært mengden hver fisker fikk ta med hjem de senere år, nå mente myndighetene at mengden skulle ned på 10 kilo. Dette for å skjerme fiskebestanden i den norske skjærgården og «havstroka utanfor».
Fiskerimyndighetene sier at de er alvorlig bekymra for bestanden mellom skjæra våre. De innrømmer at de veit altfor lite om hvor mye det er å ta av, og hvor stort innhogg turistfisket gjør i bestanden. Derfor denne nedbremsinga av kvoten turistene får ta med seg ut av landet – fra 18 til 10 kilo.
Det oppsto øyeblikkelig præriebrann. Utleiebransjen raste. Roy Hjalmar i Einvika marsjerte rett ut på tunet og ropte konkurs, jada – med 66 utleiesenger og 22 hurtiggående farkoster i boet. Han kommer vi tilbake til senere i sommerserien.
Men både han og de andre turistvertene i Flatanger synes være enige om en ting: Per nå er det et knallbra marked for å lokke fisketurister til Flatanger. Alle priser gjengangerne. Vi tar neppe altfor hardt i om vi sier at halvparten av det samlede antall fiskegjester i bygda har vært her før. Mange av dem har vært stamgjester år etter år. Skjærgården vår er ei sommerlykke de er villig til å betale for.
Kvoteuenige
Nå, første juli, kom fiskeriminister Marianne Sivertsen Næss med endelig avgjørelse i det viktige kvotespørsmålet:
Kvoten senkes til 15 kilo neste år, og så videre til 10 kilo 2027. Å ta nedbremsinga i to steg kan være nødvendig av to grunner:
- Man vil roe nervene i bransjen, ikke skape panikk og protestbøljer.
- Man vil gi bransjen tid til å områ seg, legge planer som tilpasses kvotene, for så å markedsføre seg deretter.
Vår rundreise blant turistfiske-verter i Flatanger viser at det er utrolig stor uenighet dem imellom om hvor viktig denne fiskekvoten egentlig er.
Noen mener som Roy Hjalmar, at krymping av kvoten er «dauen i gryta» for bransjen. Andre trekker på skuldrene, ja, det er faktisk en som egentlig ikke skjønner hvorfor gjestene skal dra med seg fisk ut fra Flatanger i det hele tatt. Men 20 båter leier de ut til gjestene sine, de også.
Når vi snakker med de som driver bedriftene med turistfiske her i Flatanger, stikker vi hodet inn i en bransje som er langt mer ulik og fargerik enn vi hadde drømt om.
Fiskevertene i Flatanger samarbeider da heller ikke om noe som helst.
En av dem tar faktisk avstand fra den slags.
Loin it to me, baby…
En av veteranene blant turistverter, Åge Sved, forteller frimodig at enkelte gjester i «gamle dager» lasta innpå 100 kilo per mann hvis de fikk såpass mye.
Det var før kvotene seig inn over kysten.
Og så langt tilbake som da en kilo fisk var en kilo fisk.
Så kom loinen og tok oss. «Loin» er kort sagt det som blir igjen når du har skåret vekk all fisk som har antydning av bein i seg.
Loin er altså godbiten rett innafor nakkeskinnet. Med kvoteordningen kom fisketuristene fort på at det var bare tull å la annet enn den beinfrie indrefileten av en fisk ta plass på tollerens vekt. Og dermed ligger ikke ubetydelige deler av fisken, blant annet alle bein, all buk, skinn, i søppelkassa etter dem.
Loin er et engelsk uttrykk. For sikkerhets skyld skal vi senere bringe video med en engelsk yrkesfisker fra Hasvåg som skjærer loins for oss.
Og så kan vi jo veie litt, bare se hvor mye fisk en kilo fisk egentlig er når den ligger på vekta mellom tollere og syndere på tollstasjonen.
Utenlandske eiere
De siste få åra har forbausende mange utlendinger kjøpt eller etablert turistfiske-anlegg i Flatanger. Det har skjedd på Utvorda, Hasvåg, to på Kvaløsæteren og nå, sist høst, kommunens mest kjente fish-camp, Zanzibar på Lauvsnes. Til sammen sitter nå disse utenlandske eierne på cirka 30 prosent av kapasiteten innen fisketurismen i Flatanger.
Det er ingen av disse utenlandske eierne som fjernstyrer drifta hjemmefra i sesongen, de er fysisk på brygga og jobber alle sammen. De utenlandske eierne vi har snakket med, hevder de har satsa her for å oppleve og jobbe i en natur de er sterkt knytta til. Det er liten grunn til å mistro dem i det. For å vrenge et uttrykk fra Brønnøysundregisteret; her og der minner de utenlandske turistvertene litt om «enkeltmannsbasketak» – med frue.
Et trekk ved utenlandsk eierskap er at de utenlandske eierne utvilsomt er de mest åpne for begrensning av fangst ut av landet fra turistfisket. De satser og tror mer på at Flatanger kan selges som opplevelse, eventyrland, sier de. De er på stadig leiting etter nye, originale aktiviteter og attraksjoner i naturen vår. De gammelstødige fisketuristene som har vært her for å sette nye fangstrekorder i alle år er under utskifting. De yngre som villig strømmer til er ikke hekta på kvantum på samme måte som «gammelstøytan». Det er disse nye med mer allsidige interesser utenlandske turistverter er hissigst på å fange opp.
Noen av de norske, fastboende eierne av «fish-camps» liker dette utenlandske eierskapet dårlig, uten at de har et vondt ord å si om de utenlandske eierne som personer.
Og her får de sjølsagt varm støtte av folk som ønsker hele turistfisket dit pepper’n gror.
Heng deg på vår serie om turistfisket i Flatanger, på godt og vondt, fram gjennom denne sommeren.
Bransjen er langt mer fargerik og mangfoldig enn du tror.
Og det er ei raskt voksende næring i Flatanger.
Ei næring som griper inn i hverdagen og framtida vår.
Og som er viktig for oss.
Neste i serien: Roy Hjalmar Einvik – mannen som tok for mye Møllers tran og ropte konkurs…
——————————-–—
Og hvor mange fisk blir tatt opp av havet?
Alle godkjente turistfiskebedrifter er pålagt på rapportere fangst – i antall. Her er oversikten over antall fisk tatt opp av havet ved godkjente bedrifter i Flatanger, Seter og Statland i fjor (Kilde: Fiskeridirektoratet):
