Et liv på det våte element
Reidar Einvik har akkurat runda 80 og kan se tilbake på et aktivt liv fylt av pågangsmot og stadig nye ideer.
Karrieren starta tidlig. Han var ikke mer enn sju-åtte år da faren Hjalmar sendte han på oppdrag helt på egen hånd for å hente laks på Villa.
Ung båtfører
– Når jeg fikk til å starte 4-hester’n, mente pappa at jeg var klar, minnes Reidar.
Fra Einvika for han ut med den vesle båten til Villa der Oskar Kvaløysæter hadde fisk å selge.
– Tormod har fortalt at han husker det var så vidt de så meg over roret da jeg kom, humrer han.
For som Flatangernytt tidligere har skrevet om, drev Oskar laksefiske sammen med sønnen Tormod og senere også Kåre.
De drevne fiskehandlerne fikk altså besøk av denne svært unge oppkjøperen.
Reidar tenker tilbake på tilliten han fikk som ung, og mener han lærte mye av å få prøve seg praktisk tidlig.
– Jeg var kanskje seks år da vi skulle kjøre til Hasvåg med en 28 fots båt med en ti-hesters «Rapp-motor».
Faren overlot allerede da til sønnen å styre båten. Styrhuset var bak på båten, og guttungen måtte stå på ei hvelva bruskasse for å bli høy nok til å kunne se hvor han førte båten.
Faren var kjent i farvannet og tok de snarveiene som kunne tas. Seks år gamle Reidar hadde allerede vært med denne leia mange ganger og skulle føre båten i samme rute.
– Jeg skulle kjøre mellom Hestøya og Aspøya, der er det grunt hele veien. Jeg måtte passe på å kjøre i den renna pappa hadde vist meg tidligere.
– Jeg fikk halvt panikk og dro roret for mye til andre sida. Og da skumpa jeg borti det andre og…
Godrolig kikka faren opp fra arbeidet sitt, la fra seg penna, men konstaterte raskt at båten hadde kommet over skjæret og tok opp arbeidet igjen.
– Og jammen traff jeg tredje skjæret òg, forteller Reidar.
Like rolig kikka faren opp igjen. Men atter en gang hadde det gått bra.
– Han sa aldri noe om det. Ikke da, og ikke senere.
Og lærte av nybegynnerfeilen, gjorde Reidar så visst.
– Jeg har kjørt der mange ganger. Men jeg har aldri kjørt på skjærene igjen, smiler han.
Han mener det er mye å lære av å få prøve seg praktisk. Selv har han hatt med mange videregående-elever i båten og forteller at det å gå i en leider kan være krevende for en del.
– Jeg har ingenting imot å lære teori. Men en så praktisk ting som å kunne gå om bord i en båt, burde de lære seg, slår han fast.
Handelsmann på mange vis
Selv fikk Reidar nettopp denne praktiske erfaringa helt fra han var stor nok til å bli med faren i båten, og det å bli handelsmann var også noe han lærte fra barnsbein av.
Da han ble voksen og hadde giftet seg med kona Brit, kjøpte de opp Samvirkelaget på Lauvsnes. De kjøpte butikken i 1972 og starta butikkdrift der året etter.
Å starte opp på Lauvsnes så han som naturlig i ei tid da folk var i ferd med å flytte fra øyene.
– For Einvika som handelsted var denne fraflyttinga det verste som kunne skje.
De drev butikk både på Lauvsnes og i Einvika på samme tid. Både Marit Einvik, Gerd Einvik og Svanhild Mårvik var blant dem som drev filialen i Einvika.
Det var endatil en «storkiosk» på Kvaløyseter. Og det gikk bra lenge. Å leve med denne handelen ble en livsstil.
– Vi drev butikken på dagtid, men arbeidsdagen var ikke slutt ved stengetid. På kveldene måtte vi tilbake å gjøre papirarbeid, fylle opp hyller og gjøre klart til neste dag.
Slik blir det lange arbeidsdager av, men Reidar er glad i å arbeide. Og fortsatt er han i Einvika hver dag der det nå er sønnen Roy Hjalmar og svigerdatter Kristin som er drivere.
– Jeg pjusker nå litt fortsatt, forteller han og legger til at han synes det er artig å sjå at utviklinga ruller videre med neste generasjon.
Fiskerute og røykelaks
Tilbake til starten av 70- tallet, før sønnen var født, nøyde ikke Reidar seg med butikkdrift. Han fortsatte med oppkjøp av laks og å selge fisken videre.
På denne tida hadde han 7- 8 ansatte til å filetere fisk.
– Det var dyktige folk, og vi kunne levere produkter av prima kvalitet.
Da fisken var dratt opp fra havet, gikk den rett til filetering, og etter at filetene var pakket, lastet Reidar opp bilen for å kjøre fiskerute.
– Klokka seks om morgenen reiste jeg med fisk til Steinkjer, Verdal og Levanger. Da fikk de kjøpe til lavere pris og av høyere kvalitet enn om de fikk sendt fisk fra Trondheim.
For fisken de samme oppkjøperne fikk fra Trondheim hadde først blitt levert inn til Trondheim før den ble filetert og sendt nordover. Det kunne være flere dager siden den var fisket opp da den ankom Innherred. Med enkel logistikk gikk det langt raskere å få fisken fra Flatanger, og Reidar kunne kjøre fiskeruta tre dager i uka i sesongen.
Tungt arbeid var det, med kasser på alt fra 50 til 80 kg og bare ei enkel tralle å hjelpe seg med.
Seks firma
Det er som et eventyr å høre Reidar fortelle om alle jern han har hatt i ilden, gjerne samtidig. For ikke var det bare to-tre ting han organiserte på samme tid, på det meste hadde han seks firma.
I tillegg til dagligvarehandel, oppkjøp av laks og fiskeruta, hadde han også røkeri og kunne selge røykelaks. Han hadde et firma i Porsgrunn og Skien, og han gjorde god butikk der. En samarbeidspartner i Telemark, var tidligere prestefrue Haaland. Hun hjalp han inn på markedet.
Han solgte også røykelaks i Trøndelag. Han minnes at han prøvde å overtale en kokk på Steinkjer om å inngå en kjøpsavtale. «Topp kvalitet, helt beinfri», skrøt flatangringen. Etter hvert lot han seg overtale, ett parti kunne de vel ta inn.
Men bedre gikk det ikke enn at kokken traff på et bein i første filet. Han lot nåde gå for rett og ga selgeren en sjanse til. Fornøyde ble de både kjøper og selger, og et par ganger i uka leverte Reidar røykelaks der.
Salg av tyngre varer
Men det var ikke nok med fisk. Reidar starta også med transport av hardere varer, nemlig brom fra sjøkabler. Han kjøpte opp firmaet av Kirkeng, ble godkjent bromhandler og kunne transportere skrapmetallet med lastebilen sin, blant annet til Ørlandet og Trondheim.
Han kjørte også bly støpt i barrer til Kyrksæterøra. På en transport kunne det være snakk om to-tre tonn med barrer. Hver barre veide rundt 60 kg, noen litt mer, andre mindre. Reidar håndlesset dem inn i bilen.
Siden han på denne tida hadde mange firma og dertil mange lån, krevde banken at han skulle opprette en «nøkkelmannsforsikring», en forsikring som ifølge DnB sikrer økonomisk hjelp dersom sentrale ledere eller andre nøkkelpersoner i bedriften rammes av sykdom eller dør.
– Jeg skulle ordne denne forsikringa med en forsikringssum på tre millioner, men så enkelt var det ikke.
Reidar var i god form, blant annet på grunn av all lessinga og det fysiske arbeidet. Men han var visst for tung ifølge skjemaene deres. Med hans høyde, skulle han vært tre kilo lettere for å komme innenfor malen. Han rister litt på hodet av rigide regler:
– De skulle vært med meg en dag på jobb..
Enden på visa var at det ikke ble noen forsikring, og ikke hørte han mer fra banken om kravet heller.
Ikke bare metall var på lista over fraktgods. Han kjøpte samvirkelaget på Lauvsnes og starta egen butikk der. I den perioden reiste han rundt til kundene med «Solar Diesel, fyringsolje nr. 1». Og om fiskekassene var tunge, var oljefatene enda tyngre. Han måtte bikke 200-kilos fat på plass hjemme hos kundene.
Pioner innen fiskeoppdrett
Med teft for forretninger og med stadig nye ideer, var Reidar også en av dem som tidlig så at å starte med fiskeoppdrett kunne bli ei stor næring.
7. oktober 1982 kunne Norsk lysningsblad kunngjøre at Einvika Oppdrett AS var stiftet 30. juni samme år. Det ble starten på ti års arbeid innen den bransjen.
– Vi hadde virkelig trua på at dette kunne bli noe stort. Det ble det også, selv om det ikke ble det for meg.
Det var mange som starta opp tidlig her i Flatanger, kan Reidar fortelle. Først ute var Einvikfisk i 1977, mens flere fikk konsesjon samme år som Einvika Oppdrett AS, deriblant Bjørøya, den gang under navnet Bjørøya fiskeoppdrett AS.
– Til å begynne med la jeg ut i ei 12 fot jolle og ei bøtte med fiskefôr, men da jeg stod med ausekaret og kasta ut mat, tenkte jeg at det måtte være mer effektive måter å få ut maten på. Jeg så for meg et gedigent vassklosett som kunne pumpe ut i merdene.
Og om ikke de akkurat ser ut som toalett de moderne metodene som brukes i dag, er det noe i ideen både om effektivitet og utpumping.
Ti år etter at han starta oppdrettsselskap, måtte Reidar se firmaet slått konkurs.
– Vi hadde fått smolt fra Skotland siden det var vanskelig å få tak i smolt her. Den var godkjent av veterinærer, og vi hadde papir på at alt var i orden.
Men alt var ikke i orden. De hadde fått furunkulose. Fisken måtte slaktes før den var slaktemoden.
– Vi gikk til sak mot staten. Og vi vant.
Og visst gjorde de. Hele 3,3 millioner kunne en lese på framsida av NA 13. juli 1992.
Men da hadde altså banken kort tid før, slått firmaet konkurs. Fortsatt kjenner Reidar på bitterhet for at dette skjedde. Og etter konkursen erkjenner han at det ble tøft.
– Jeg hadde folk i arbeid og kjente på ansvar overfor dem.
Egne erfaringer gjør at han også blir frustrert når noen ikke vil gi folk en sjanse til om de går konkurs.
– Om noen går konkurs, så har de prøvd og de lærer mye av det som har skjedd. Det betyr ikke at de ikke kan få det til neste gang. Alle bør få en sjanse til, mener han bestemt.
På liv og død
Og Reidar er så visst ikke en som gir opp. Arsenalet av utprøvde ideer er stort, og han har fått tillit til å prøve mye forskjellig. I tillegg til å frakte gods av ulikt slag, har han også en historikk med personbefordring i form av sjø-taxi.
Sammen med svoger Henry Olufsen, kjørte han skolebåtrute fra Kvernøya til Lauvsnes. Han erkjenner at hente- og bringesituasjonen neppe hadde vært godkjent i dag og forteller:
– Det var ingen molo på øya. Vi la til ved berget, og ungene sklei nedover berget for å komme seg om bord. De var spreke, barna i familiene Eikeseth og Staven.
Senere fikk de satt ned jernbolter i berget, og de fikk et tau på plass.
Transporten gikk i all slags vær. Han kunne huske bare én gang da foreldrene avlyste henting under en voldsom snøstorm. Da valgte de å holde ungene hjemme.
Det var ikke bare skoleelever han skysset, men mange andre også. Dyrlegen var en av de faste som trengte skyss.
– Jeg kunne frakte dyrlegen både natt og dag. Og jeg husker en gang da det var is rundt Løvøya. Jeg kjørte så langt det gikk med båten og da vi ikke kom lenger, tok dyrlegen bena fatt og gikk på isen inn til land.
Den tøffeste turen
Også lensmannen brukte å gi oppdrag som krevde umiddelbar aksjon fra båtføreren. Mange av oppdragene var av det tøffe slaget. Og aller tøffest var turen da han en septemberkveld i 1979 måtte ta opp en av sine beste venner, Terje Kristiansen, fra sjøen.
– Det hadde vært fest på Lauvsnes, og festfolk skulle kjøres heim. Båten kjørte seg opp. Alle de andre berga, men Terje omkom.
Kameraten hadde ikke redningsvest.
– På den tida var det nok ikke så vanlig for lokalbefolkningen å ha på redningsvest.
Kameraten etterlot seg enke og tre små barn.
En annen hendelse var da han en kveld ble ringt opp med beskjed fra lensmannen om at de måtte på oppdrag; det var funnet et lik…
– Kan det ikke ligge til i morgen tidlig, spurte jeg lensmannen. Men, nei vi skulle ut straks.
Noen ungdommer hadde funnet den livløse kroppen. De var i uvisse om hvem dette kunne være. Det viste seg å være armbåndsuret som skulle gi svar.
– Han hadde ei klokke med et stempel fra en urmaker i Arendal.
Dermed ble det tatt kontakt med politimyndighetene i Agderfylket, og det viste seg at det var en person savnet.
Den døde var en fisker ved navn Ellingsen.
– Han hadde blitt ført opp med Golfstrømmen til Ellingen. Etter hva jeg har hørt, kan det være øya som familien hans kom fra. Ut fra tidspunktet han ble meldt savnet og tidspunktet han ble funnet, må han ha drevet med en snittfart på en knop.
Englevakt
Reidar kan også tenke tilbake på episoder der han må ha hatt englevakt. En gang frakta han Jan Arne Olsen på elektrikeroppdrag til Bjørøya en uværsdag.
– Det var storm og landvindsrokk. Da vi kom til kaia, fant ikke Jan Arne bilnøkkelen sin. Jeg mente vi kunne dra tilbake og lete, men han ville ikke ut i uværet igjen.
Og godt var det. Nøkkelen dukka fort opp og båten fikk ligge. Da Henry Olufsen dagen etter skulle ut på oppdrag, kjørte han bare 100 meter ut fra kaia før stempelet knuste motoren på båten.
– Om det hadde skjedd dagen før i rokket, da hadde vi kanskje ikke overlevd.
Flere slike hendelser kan han fortelle om, og han har både respekt for været og tro på at det finnes mer mellom himmel og jord enn vi kan forstå.
– En gang fikk Roy Hjalmar et innfall om at han skulle kjøre ut til Leira, ei grunne utenfor Bjørøya.
Det var lenge siden han hadde vært der, men vel framme fant han en av båtene som hører hjemme i Einvika og som to fisketurister hadde lagt ut med samme dag. En av de to turistene lå i vannet, og den andre klarte ikke å få han om bord. Roy Hjalmar kom i grevens tid..
Angrer lite
Det har vært både oppturer og nedturer gjennom et langt liv, men Reidar kjenner mest på glede og lite på anger.
– Jeg angrer ikke på det jeg burde angre på heller, humrer han.
For én forretningsidé han kom på, skulle vise seg å være langt bedre i teorien enn i praksis. Det var ideen om å bli potetselger.
– Gjennom Ingjarl Dahle kom jeg i kontakt med en kar «nordant» som satte meg på ideen om å kjøpe opp poteter, frakte dem nordover og selge fra ei frakteskute.
Som sagt, så gjort. Reidar hadde kjennskap til en kar på Levanger som hadde poteter i store mengder til salgs.
– Jeg brukte å være til Lars Lie på Levanger med fisk. I retur hadde jeg med grisslakt og poteter. Jeg spurte om han kunne selge meg 50 tonn poteter.
Og jo visst kunne han det. Poteter, kålrot og gulrot ble lossa om bord i en fraktebåt som tok med lasten til Einvika der grønnsakene ble tatt over i en gammel trebåt som skulle være transportmiddelet videre med nordlendingen han hadde møtt som transportør.
– Jeg hadde jo kjøpt grønnsakene på kreditt, men trodde det skulle være greit å få solgt. Det jeg ikke hadde tenkt på, var at vi var for tidlig ute.
Brant inne med potetene
For det var altfor varmt i lufta da de la ut på turen, og nordlendingene som fikk potetkremmerne på besøk hadde varme kjellere. Å lagre i store mengder var uaktuelt.
– Vi brant inne med potetene, og jeg bestemte meg for å dra nordover selv og møte dem i Bodø.
Der ble de oppsøkt av en kar som ville undersøke lasten.
– Han spurte hva slags poteter vi hadde og om merkinga. Jeg sa det var Kerrs Pink, men kunne fortelle lite for øvrig. Han spurte og grov om disse potetene, og til slutt konkluderte han som sant var med at jeg hadde lite greie på potet, forteller Reidar.
Det var Mattilsynet som hadde møtt opp. Med merking av sekkene, fikk de godkjent-stempel og kunne dra til Nordens Paris med potetlasten.
– I Tromsø dro jeg rundt med en varebil og leverte til gamle enker i et boligkompleks. Noen av dem hadde leiligheter i 3. og 4. etasje.
Imidlertid ble gleden over salget kortvarig. To dager etter leveransen, kom nemlig sønnen til en av damene og beordret at potetene skulle hentes tilbake.
– Det hadde nemlig gått varmgang i potetene når båten gikk over Vestfjorden.
Så potetkarrieren ga han fort opp, Reidar. Men livet på havet. Se det, blir nok med han alle hans levedager.
