Enorm interesse for utvandrer-historien
Utvandringa til Amerika er et populært tema i Flatanger, der nesten alle har slektninger «over there». Hele 100 personer møtte opp for å høre Reidar Lindseths foredrag om utvandringa.
– Det er fantastisk å se så mye folk. Da de hadde et tilsvarende foredrag i Namsos, kom det 85 personer, sa Reidar Lindseth.
Ikke alle klarer å samle nesten 10 prosent av kommunens innbyggere til et historisk foredrag. Men det klarte lokalhistorikeren tirsdag i forrige uke.
En liten håndsopprekning viste at nesten alle i salen hadde slektninger i USA. Kanskje ikke så rart, siden rundt 700 flatangringer utvandret i perioden 1860 til 1920.
Jubileum
I år markeres 200-årsjubileet for utvandringa til Amerika, og foredraget var et ledd i denne markeringa.
For Flatanger var noe av bakteppet for utvandringa en kraftig folkevekst utover 1800-tallet. Folketallet økte fra 650 i 1801 til 1.822 i 1910.
– Det var store barnekull, stor tilflytting og bedre helse, med blant annet vaksinering, sa Reidar Lindseth.
Han har støttet seg mye på arbeidet til Sigurd Laukvik og Arnt Landre i arbeidet med foredraget. De to har gjort en stor jobb, blant annet med å dokumentere hvem som utvandret.
Lindseth tok for seg pionerene. De første som utvandret var Ingeborg og Ole Aagesen Hilstad, og Christianna Israeldatter og Casper Olsen Fjell. Begge parene utvandret i 1863.
Casper og Christianna bosatte seg i Wisconsin og fikk mange etterkommere. Ole og Ingeborg dro til Minnesota og ble farmere.
Rundt 700 utvandret
Reidar Lindseth nevnte navnet på flere som fulgt etter i årene som kom. Fra 1880 skjøt utvandringa fart, og mellom 10 og 40 flatangringer dro hvert år, med en topp på 47 i 1888. Fra 1881 til 1896 utvandret 311 personer fra Flatanger.
Det helt nøyaktige antallet er vanskelig å vite, siden noen dro fra Tromsø eller Trondheim, og ble registrert som utvandret derfra. Noen kom også heim fra USA.
Etter å ha sett på tallene fra ulike kilder, mente Reidar Lindseth at omkring 700 personer er svært nært sannheten.
Av dem som dro, var det 448 menn, 218 kvinner og 102 barn under 18 år, derav 34 16- og 17-åringer.
– Flere som var 15 og 16 år gamle, reiste alene. Gjennomsnittsalderen var 28 år for dem som utvandret mellom 1889 og 1891, sa Reidar Lindseth.
Den yngste var et halvt år gammel og den eldste ei enke på 76 år, som reiste over til familien sin. I mange tilfeller reiste den yngre generasjonen først, og så kom de eldre etter.
De fleste som dro, var oppført som arbeidere. Men det var også noen fiskere. Mange kom fra husmannsplasser, men det var folk fra alle samfunnslag.
Håp om et bedre liv
Lindseth fortalte at det var flere grunner til at folk valgte å dra. Felles for alle var håpet om et bedre liv. Noen kom fra en gård med mange unger. Noen var fiskere, som opplevde svart hav etter 1879. Eventyrlyst var også en viktig drivkraft.
Ikke minst var det mange som ønsket frihet. De ville fri seg fra bånd som holdt dem nede.
– Dette var spesielt viktig for dem som dro fra Flatanger. Var du husmann og sto med lua i hånda, var det noe annet å få 600 mål lettdyrka jord og bli jordeier selv. Ingen i Flatanger var i nærheten av å ha en så stor gård, sa Reidar Lindseth.
To faktorer bidro også til å lokke folk over: Amerikabrev, der forholdene ble beskrevet i positive ordelag, og familiegjenforening. Folk reiste over for å ble gjenforent med søsken, eller foreldre dro fordi en sønn eller datter hadde dratt i forveien.
Det var også agenter som vervet folk til å reise til Amerika. Det var behov for mye folk både på sagbruk og i gruver, og agentene kunne betale turen for dem som var villige til å skrive arbeidsavtale.
Og hvordan reiste de? De første utvandrerne dro med seilbåt, og da kunne overfarten ta 46 dager. Senere kom dampskip, og da var turen nede i 18 dager. I 1913 begynte Den norske amerikalinje å seile over Atlanteren, og da var reisetida på åtte dager.
– Det var ei stor reise. Hvis du kom fra ei lita vik i Jøssundfjorden, må det ha vært et eventyr og en opplevelse, sa Lindseth.
Mange ble farmere
Foredraget hadde undertittelen «Send mig 2 revolvere og 100 patroner», og det er et sitat fra et brev som Jørgen Gustavsen Moe sendte heim. Han skrev at det ikke var sjelden at strømpene ble stjålet av deg om natten når du sov, fordi indianerne var «svært lumske og smidige».
Reidar Lindseth sa at nordmennene kom ikke til et tomt land. Det var noen der før dem. Spesielt de som flyttet til prærien i Dakota, møtte indianere.
Mange av dem som utvandret, ble farmere, faktisk 71 menn, noe som tilsvarte 20 prosent av mennene som utvandret. 27 ble håndverkere, 4 ble møllere, 11 jobbet på sagbruk, 14 i gruvene og 10 ble fiskere. Én er registrert som soldat, Sigurd Kiltvik, og han deltok i den første verdenskrigen.
Av jentene ble 90 prosent i tradisjonelle yrker, som hushjelp og butikkdame. Etter hvert forandret det seg og jentene tok utdanning som sykepleiere og lærere.
Marmor-mausoleum
Ingvald Røsok fra Hilstad var 15 år da han utvandret. Han jobbet, sparte penger, tok opp lån og utdannet seg til elektroingeniør. Røsok gjorde gode investeringer og ble mangemillionær.
Han endte opp i Bisbee i Arizona i 1907. Han satt i bystyret og var tingmann i delstatsforsamlinga. Reidar Lindseth fortalte at han besøkte Flatanger flere ganger fram til 1953.
– Han fikk bygd et mausoleum i marmor, og der ble han gravlagt da han døde i 1967, 92 år gammel.
For de fleste var det hardt arbeid og nøysomhet som preget de første åra i Amerika. Det var god avsetning på korn, og rikelig tilbud om arbeid. Utvandringa alene skapte behov for mange varer og tjenester.
Det første nordmenn gjorde, var å bygge skole. Deretter kirke.
– Det var noen tunge skjebner også, sa Lindseth. Folk døde av sykdom, og tuberkulosen herjet i Midtvesten.
Færre munner å mette
Hvilken betydning fikk det for dem heime at så mange utvandret? Jo, fortalte Reidar Lindseth, det ble bedre for dem som ble igjen. Det ble færre munner å mette, og noen fikk penger sendt fra Amerika.
– Det var vanlig at det ble gitt gaver til gode formål, som helsetun, kirka, lag og foreninger – og penger ble sendt hvis det skjedde ulykker.
Et ferskt eksempel er Nordgaardstua ved Flatanger pleie- og omsorgstun. Den har sitt navn fra Kaare Nordgaard, som utvandret til Canada som åtteåring i 1924. Han slo seg opp på eiendom og ga 3,5 millioner kroner til bygging av aktivitetssenteret.
– Min bestemor hadde det vanskelig under krigen, og det var flere av mine slektninger som var fattige. Jeg håpet jeg kunne gjøre noe for å hjelpe andre eldre til å få et bedre liv, sa Nordgaard til NA i 1998.
Ubalanse mellom kjønnene
Utvandringa skapte en ubalanse i befolkninga heime i Norge. Det var flere menn enn kvinner som reiste. I Amerika ble balansen motsatt. Og de fleste som reiste over, var folk i 20-30 årene, altså i produktiv alder.
– I dag er det mellom fire og fem millioner med norsk ætt i USA. Det er nesten like mange som det er innbyggere i Norge, og de utgjør 1,5 prosent av befolkninga i USA, sa Reidar Lindseth.
Hvis de 700 som utvandret fra Flatanger fikk like mange etterkommere som gjennomsnittet, betyr det at nesten 4.000 amerikanere har aner fra Flatanger.
Midtveis i foredraget var det pause med servering av kaffe og kaker. Reidar Lindseth fikk stor applaus etter foredraget, og biblioteksjef Turid Kjendlie overrakte blomster. Arrangementet var et samarbeid mellom Flatanger historielag og Flatanger folkebibliotek.
