Skeiv suksess
Toras store ildprøve på Trondheim Byscene lørdag var et homo-politisk kamprop på vakker klangbunn av gitar, gospelkor og religiøse referanser.
En sterk konsertopplevelse, musikalsk sveisa ihop av blues, gospel, rock, pop… så får de som har bestilt verket til Trondheim Jazzfest regne på jazzprosenten.
Jubel og trampeklapp feide all tvil til side, 3-400 i publikum likte det de fikk. Dette var Tora Dahle Aagårds sterkt personlige konsert, hun har skrevet musikken, tekstene og arrangert gospelkoret A Capellissimo. Og framfor alt, budskapet er hennes… Tora driver ikke og hinter ut fra sitt skeive ståsted.
I avisintervju på forhånd hadde hun varma opp med å sable ned alt fra homohatere i Trumpeland til angsten for regnbueflagg i KrF.
På scenen brukte hun alle virkemidler: Korthogde skrevne tekster med homohat fra amerikanske media på bakteppet, Tora med egne verbale innslag – og vakker harmonisk musikk overdøvet av homofobe hatmeldinger fra radio/TV. (Husker du fra sekstitallet, Simon & Garfunkle fremføre Silent Night med groteske TV-nyheter fra Vietnamkrigen i bakgrunnen.)
Joda, en kort periode i starten så vi litt uforberedt på hverandre – bærer det inn i et homopolitisk vekkelsesmøte nå? Men bare kort, og hun passa på å holde grepet på oss med gitar, gospelkor og band.
Spennende, uvanlig, rar…
Det ble en spennende og uvanlig, nesten litt rar konsert. Av alle steder dro Tora oss med inn i bedehusstemning.
Med et fett gospelkor som gospla så det holdt. Med sangtitler som «Brev til Gud», «Halleluja», «Amazing Grace», «Glory»…
Med egne små vitnesbyrd/trosbekjennelser/åndelige sjølangivelser som både var skeive og litt morsomme.
Jeg mener… ni av ti sogneprester ville vel etterlyse gudelig presisjonsnivå hos Tora når hun starter sin kveldsbønn med: «Kjære Jesus Kristus og aill dokk ainneran…»
I en slags bedehusmodus – ikke akkurat kjent for homo-romslighet – fremfører Tora budskap om kjærlighet, frihet og toleranse for skjevheter. Og flere ganger fikk hun med seg publikum på salvelsesfylt veiving med hendene slik vi har sett fra allsang og tungetale i Sarons Dal.
Mange av numrene vil formmessig og musikalsk bli jubla inn i helfrelste amerikanske bedehusmiljø, eller på Tøtdal for den del – hvis de ikke hater budskapet hennes.
Om ikke utspekulert, så utvilsomt nøye gjennomtenkt.
Publikumsvennlig Tora
Jeg har aldri vært på en konsert mer meningsmetta enn Toras ildprøve på Jazzfest lørdag.
Musikken ble en del av det, lik det eller ei. Men musikken er til å like, til å nyte og til å bli glad eller vemodig av. Tora hadde komponert og satt sammen en publikumsvennlig forestilling som tok oss høyt og lavt. Skiftende, mjuke klanger. Hun spiller jo skjorta av de fleste gitarhelter, godt samstemt med Tora Daa band og gosplerne.
Vi glir gjennom mjuke bluesriff, klangbunn fra Shadows og vokale, åndfulle ørevarmere fra koret. Slik selger hun et kompromissløst budskap med varme og trivsel.
Befriende
Ordet «befriende» slo meg på vei ut. Kjærligheita i pop-blues-rock – alt har jo vært teksta med hetro-hermetiserende klisjeer i rimrekka hjerte, smerte, fjerte…
Skal du studere allergi mot erotisk annerledeshet, kan du ta for deg engelske og norske poptekster herfra og bakover til Blücher bånna.
Eneste spenningsmoment der er; får hun ham, eller var det han som fikk henne? Toras musikalske opprør og advarsler kjennes rett og slett befriende.
Jeg veksla noen ord med en arrangørkis i Trondheims musikkliv etterpå. Han hadde bakoversveis . «Thæffen, så ikke den komme» og greier. Vi kom inn på at plassen etter Anne Grethe Preus som de skeives ikon i musikklivet står tom.
Med konserten på Jazzfest kan man vel si Tora har lagt inn søknad.
Hun er dyktig nok.
Hun er tydeligere enn andre.
Og tøffere.
Sånn som tida vi lever i.
