Med blikket mot stjernene og føttene på jorda
Minneartikkel om astrofysikeren, fjellvandreren og naturverneren Sverre Aarseth, som hadde røtter i Flatanger.
Innenfor sine kretser var Sverre Aarseth en forsker som var aktet og verdsatt over hele verden. Jeg hadde gleden av å besøke ham i Cambridge i 2018, og vil her forsøke å formidle noe av det han sto for.
Sverre Aarseth (jr) var sønn av Sverre Aarset (sr) og Judit Heien. Sverre Aarseth (sr) var født på Vik. Han utdannet seg til prest og flyttet til Fjellberg i Hordaland. Sverre (sr) og Judit fikk fire barn.
Bror av ordfører
Sverre (sr) var bror av Øystein Aarset, mangeårig lærer og ordfører i Flatanger. Tilknytningen til Flatanger kom gjennom de historiene faren fortalte. Han var aldri her som voksen, men husker at han var med faren til Vik på sommerferier fram til 1940. De besøkte farmor Karen og oldefar Samuel. Han fikk også påfyll av Flatanger-historie og slekt fra farmor som bodde hos dem på Fjellvær prestegård da Sverre (jr) var 10-14 år. Familien flyttet til Aurland i 1949.
Sverre (jr – heretter bare Sverre) ble født i 1934 i Fjellberg kommune (nå Kvinherad). Han tok artium og begynte på Universitet i Oslo i 1954. Han tok hovedfag i teoretisk astrofysikk i 1959. Samme år ble han «headhuntet» til Universitet i Cambridge som forsker i astrofysikk.
Delte kontor med Stephen Hawking
Han fikk raskt et navn innen sitt fagfelt, og da en ung lovende student med navn Stephen Hawking kom til Cambridge i 1962, ble han koblet sammen Sverre Aarseth.
Sverre fortalte selv om sitt nære samarbeid, og de delte kontor i åtte år. Da var Stephen Hawking blitt så dårlig at han måtte ha spesielt tilrettelagt kontor og utstyr. De bevarte vennskapet og kontakten hele livet. Hawking døde i mars 2018, bare en liten måned før jeg var der. Sverre skulle senere den uken delta i en privat minnestund for Hawkins.
Sverres fagområde var gravitasjon i verdensrommet. Hvordan galakser, stjerner og sorte hull påvirker hverandre. Han ga også ut en rekke publikasjoner og en bok om dette (NBody). Han var aldri ansatt ved universitetet, men var lønnet ved forskningsmidler hele livet.
Da jeg var i Cambridge i 2018 var han 84 år og i fullt arbeid. Han møtte klokken 6 hver morgen. Det fortsatte han med nesten til det siste. Forskningen var livet hans.
Astroide oppkalt etter seg
Som 80-årsgave ble det arrangert en forskningskonferanse i Tyrol. Astrofysikere fra hele verden deltok. Sin siste internasjonale forskningsmesse deltok han på i 2019. Det var I Praha. En uke med «Workshop» og neste uke med hele seks forelesninger.
Han mottok også priser for sitt arbeid, blant annet Brouwer Award (Division of Dynamical Astronomy) som han mottok i 1998. Den tildeles av American Astronomical Society for fremragende livslang forskning. Han har også fått en asteroide som ble oppdaget i 1985 oppkalt etter seg, 9836 Aarseth.
– Hvor fikk du ideen til å studere astrofysikk?
– Det fikk jeg da jeg som gutt leste en bok om universet, planeter og galakser. Boka hadde far i bokhylla i stua, og jeg leste den flere ganger. Tror jeg bestemte meg allerede da.
Fjellvandrer
I 1974 begynte han med fjellvandring. Et par måneder hvert år avsatte han til å gå på høye fjell verden rundt. Han presiserte at han ikke var fjellklatrer, men brukte kun bena. Men denne interessen brakte ham jorda rundt.
Han var på Mt. Elbert i Colorado (4.399 moh.) som det første. For å nevne noen har han vært på Mont Blanc, Denali, Aconcagua, Elbrus, Kilimanjaro, Ararat og Castle Peak.
Det mest dramatiske var da han gikk alene til toppen av Mt. Sabalan (4.811 moh.). Det ligger i Persia (Iran). Dette var i 1978, og det var stor politisk uro i Iran. Han fikk likevel tillatelse til å gå opp i fjellene. Etter en dramatisk tur alene i storm og kulde, kom han seg til toppen og ned igjen til folk.
Men det hadde kostet. Han måtte amputere alle ti tærne på grunn av alvorlige frostskader. Som han selv sa: – Jeg savner tærne, men kan vel takke meg selv. Jeg brøt nesten alle fjellvettreglene.
Fire uker senere var han i Dolomittene i Italia. Sine siste to turer tok han i 2013. Det var i Kazakstan og Argentina på topper rundt 4000 moh. I alt ble det ca 70 topper fra Grønland til Tazmania, fra Himalaya til Antarktis. I 2015 ga han ut en bok om sine ekspedisjoner: «Adventures of a reckless amateur» (En dumdristig amatørs eventyr).
Naturverner
Sin tredje store interesse fortalte han om mens vi satt og spiste lunsj på the Eagle. Det var hans store interesse for naturvern. Han var bekymret for tap av artsmangfold, spesielt de store dyra.
Han ga selv mye penger til bevaring av natur. Blant annet hadde han «adoptert» et nesehorn (Augusta) i Afrika og en tiger i Nord India. Pengene gikk til å betale viltvoktere. I disse områdene trengtes væpnede vakter for å holde krypskyttere unna. Det var visst litt dyrt: – De spiser pund, sa han.
Han ivret for et sterkere internasjonalt regelverk. Men han mente at både penger og arbeid var verdt saken.
– Den flyktige og nokså uanselige reisa som livet er, får ekstra mening i møte med den storslåtte og urørte naturen, var hans utsagn. Han sa også at når han studerte fjerne galakser, ga det ekstra motivasjon for å utforske og bevare den planeten han tross alt bodde på. Sin siste safaritur var i 1919, da han tilbrakte to uker i Afrika.
Han fortalte at han hadde skrevet testamente der hans verdier skulle gå til Fauna & Flora International, Saving Nature Together, som hadde hovedkontor i Cambridge.
På 70- og 80-tallet var han også en ivrig sjakkspiller og I 1981 ble han tildelt tittelen: International Master for Correspondence.
Nøysom
Hvordan var han som menneske? Det er umulig å si etter å ha møtt ham bare en dag, og utvekslet noen eposter i ettertid, men han gjorde et sterkt inntrykk. Han var svært nøysom når det gjaldt eget forbruk. Det merket jeg før vi møttes. Han hadde ikke mobiltelefon. Vi måtte avtale klokkeslett og sted vi skulle møtes på epost. Det gikk fint, jeg kunne ikke ta feil når en eldre mann dukket opp foran Corpus Clock midt i Cambridge.
Han trengte ikke telefon, sa han, han hadde jo telefon på kontoret! Han hadde heller ikke bil. Det var unødvendig, han bodde bare en time med toget fra London, og da kunne han reise hvor han ville. Beina og sykkelen holdt lenge i Cambridge.
Han var også beskjeden i matveien. Mens artikkelforfatteren spiste «fish and chips», nøyde Sverre seg med potetsuppe og et glass vann til lunsj. Det meste av samtalen måtte foregå på engelsk. Etter å ha bodd i Cambridge i nesten 60 år, falt det han ikke naturlig å snakke norsk lenger. Han måtte lete etter ordene.
Sverre var en meget god guide da vi gikk rundt i Cambridge. Fortellinger om de ulike instituttene og kjente folk fra universitetet kom i en jevn strøm. Han var tydelig stolt av Cambridge. Med hans akkreditering kom vi inn i de gamle universitetsbygningene uten diskusjon. Det gikk lett å passere vokterne i svart dress og bowlerhatt.
Han var omtenksom nok til ofte å spørre om det gikk greit med gåingen. Han var 84, med et noe subbende ganglag (manglet ti tær), mens jeg var 20 år yngre. Dagen ble avsluttet med te og kjeks blant forskerkollegaene på hans eget institutt. Som uvitende tok jeg to kjeks, men fikk diskre beskjed om at det var vanlig å ta én!
Dediktert
Mitt inntrykk av Sverre var at han var dedikert både til forskningen og til bevaring av naturen. Arbeidsom og nøysom. Han hadde klare meninger om politikk og samfunn. I en av hans siste eposter sa han følgende: «Take care, we live in a dangerous world.»
Sverre bodde alene. Han hadde vært gift med Patricia Stenton, de hadde skilt lag, men brukte å spise søndagslunsj sammen. De hadde ingen barn. Det er fremdeles mange slektninger av Sverre i Namdalen, spesielt i Flatanger og Nærøysund.
Forskeren, naturverneren og fjellmannen Sverre Aarseth døde 28. desember 2024.
