Fra svømmetur over Vikdalsbukta til kilnotfiske på storhavet ved Villa
De har drevet laksefiske på storhavet ved Villa i godt og vel en mannsalder. En gang holdt det på å gå skikkelig galt.
Flatangernytt hadde fredag gleden av en kaffeprat med brødrene Tormod og Kåre Kvaløsæter og konene deres, Bjørg og Dagrunn. Til sammen har de fire et vell av historier å dele.
For her sitter det mange år med fortellerglede og levd livd samlet. Tormod har passert nitti med godt monn, 93 år har han blitt. Kåre er ni år yngre og altså 84, mens Kåres kone Bjørg Johanne Kvaløsæter er 83 år. Dagrunn Birgitte Olsen, Tormods kone, er yngst i flokken med sine 78 år.
I full opptrening
Kvaløyseter er plassen der disse fire helst holder til. Her vokste Tormod og Kåre opp, her har de levd med familiene sine – et lite steinkast fra hverandre, og her bor de fortsatt.
Skjønt akkurat nå er Tormod, eller Paul Tormod som er hans fulle fornavn, midlertidig bosatt på Flatanger pleie- og omsorgstun. Etter et fall som han først to måneder senere fikk bekreftet at hadde ført med seg et brudd i hofta, var han mindre flakkfør enn normalt.
– Men så fikk jeg skiftet kula i hofta, og etter at det var gjort, kunne jeg starte opptreninga igjen, forteller Tormod.
Han trener hver dag, styrke og balanse, fram og tilbake i korridorene og i trappene på pleie- og omsorgstunet. Og formen er kraftig stigende.
– Jeg fikk skryt på sjukehuset at jeg var i god form, forteller Tormod.
Og visst er han det. Og han har viljestyrke og pågangsmot i stort monn.
– Men du må ta det litt med ro da, bryter lillebror Kåre inn.
– Husk du kan ramle.
Med forsikring fra eldstemann at han tar det pent og forsiktig, og forklaring fra Dagrunn om at det er planer om å bygge om hjemme i Sjøveien til et liv der en kan klare seg uten å måtte opp loftstrappa, ramler vi heller inn i alt de fire har å fortelle.
Lærte seg tidlig å svømme
Tormod og Kåre er to av en søskenflokk på fem. De var fire brødre. Foruten Tormod og Kåre, var det John som var født i 1930 og Hagbart, født i 1936. De fire brødrene hadde i tillegg storesøster Oddrun som kom til verden i 1925. I deres barndomstid var det mye folk på Kvaløyseter.
Tormod forteller at han hang mye sammen med eldre venner i ungdommen.
– Vi hadde til og med eget ungdomslag på Kvaløyseter på den tida. Det het U. L. Von, forteller Tormod. Vi møttes hjemme i gårdene, og vi var også mye ute.
I motsetning til mange jevnaldringer, lærte han tidlig å svømme.
– Jeg var sammen med «hanøyingan» og skulle etterligne de som var eldre, forklarer Tormod.
Slik lærte han svømmekunsten av dem, og han likte godt å svømme.
– Jeg har svømt over Vikdalsbukta, ja, forteller han.
For han var det en selvfølge å lære seg å svømme, siden han var mye på og ved sjøen.
– Jeg hadde aldri tort å være på sjøen sånn jeg har vært om ikke jeg kunne svømme, fastslår han.
Et liv med fiske
For hverdagen til Tormod ble på sjøen. Sommerstid med laksefiske, ellers i året fiske etter torsk og kveite. Det kunne være tøffe dager med urolig hav og tungt, fysisk arbeid. Og han har fått erfart at svømmeferdighetene var nødvendige å ha.
– Du ble da en gang tatt av været, Tormod, smetter Dagrunn inn.
Og Tormod bekrefter at jo visst, det var nære på.
Han var ute på Langfalla. Der holdt han på å feste laksenotstrengene. Ei svær båre kom kastende mot han. Plutselig var han tatt av båra. Han fikk lagt på svøm og reddet seg opp på en odde.
Sammen med han var Kåre og faren Oskar. De skjønte hvor han var og fikk manøvrert båten dit og fikk han om bord.
Ikke mange driver tradisjonelt fiske etter villaksen lenger, men for Kåre og Tormod er denne delen av kulturarven en viktig del av deres livsfortellinger. Oskar var også med til han var over 80.
Tormod startet med laksefiske allerede i 1947. Han jobbet sammen med faren Oskar som også hadde fiska etter laks på Skjengen og Oksbåsen. Da Kåre hadde blitt konfirmert, fulgte han etter i samme geskjeft.
Konstruerte steinkran
Den første sesongen Tormod var med, lette de etter naturstein for å ha som fortøyninger. De trengte nitti steiner til ett utsett, og det var tungt arbeid.
– Vi rulla stein, forklarer han.
– Det var Tormod som komponerte steinkrana som senere ble brukt, skyter Kåre inn.
Og det var en stor forbedring å få ei kran. Tormod skjønte at det ikke var liv laga å rulle stein, og fikk ordna krana.
Ufarlig var det ikke å sette ut laks-strengene. En måtte følge godt med, slik at en ikke ble med steinen ut. De minnes å ha hørt andre være uheldige med utsettet.
Fra hamp til nylon
Også nøtene var det mye arbeid med. I begynnelsen brukte de nøter laga av hamp, senere ble det nylon-nøter.
– Laksen svømte godt i hampnøtene, minnes Bjørg og legger til at de lettere satte seg fast i nylonnøtene.
Det var mye arbeid med nøtene, og de visste at styggværet kunne ødelegge dem.
– Jeg husker en gang det var så styggvær at nøtene havnet i Osen, forteller Tormod.
De hadde alltid nøter på lager. Og det var mye arbeid med dem.
– Vi var nøye med nøtene. Og noe av arbeidet var at de måtte barkes, forklarer han og legger til dette arbeidet var noe skikkelig svineri.
De var flere lag som fiska og på hvert lag var de tre. I 1957-58 bygde de bua på Villa der det ble både kokemuligheter og et soveloft. I dag er det Tormods sønn Gunnar som eier bua.
Møttes på sjukehjemmet
Senere var både Dagrunn og Bjørg med ut hit for å hjelpe til i laksesesongen.
Bjørg og Kåre hadde møttes i Osen der Bjørg er oppvokst. Faktisk var det på sjukehjemmet der de traff hverandre første gang.
I 1965 kom 23 år gamle Bjørg til Vik som kokk, to år senere giftet hun seg med sin Kåre og året etter ble den første av to døtre født. Mens hun var gravid, var Bjørg med på laksenøtene.
– Jeg var med helt til sesongen var slutt i starten av august, og to måneder senere ble dattera vår født, forteller Bjørg.
– Hun var en pioner, mener Tormod.
Kokte laks til formannskapet
Kåre og Tormod skryter av arbeidsinnsatsen hennes ute på Villa. Også formannskapsmedlemmene fikk en gang gleden av det, forteller de.
– Oskar var med i politikken. Han inviterte formannskapet til Villa. Da fyrte vi opp i vedovnen, og jeg koka laks. De sa det var det beste de hadde smakt, minnes Bjørg.
For selv om hun var uvant med laks-arbeid, var hun godt kjent med å arbeide. Hun hadde vokst opp på gård og også vært seterjente.
– Det var nytt arbeid for meg. Men fra jeg var fjorten, var jeg seterjente på Osenfjellet. Sammen med ei anna budeie, hadde jeg ansvaret for ni melkekyr, forklarer Bjørg som tilbrakte seks somre på setervollen.
– Jeg gledet meg til dagene på setra og vi var der fra St.Hans til skolestart. Det var ei veldig fin tid!
Da hun som ung kvinne kom til Vik, hadde hun også erfaring som husmorvikar.
– Jeg var godt kjent på Strand. Jeg var i fjøset, kjernet smør og gjorde også innearbeid.
– Jeg fikk meg ei bra kjerring, konstaterer Kåre fornøyd.
Og driftig var Bjørg også etter at hun ble gift. De første fem årene som ektefolk, bodde de på to loftsrom til Kåres foreldre før de bygde sitt eget hus.
Etter noen år der hun arbeidet hjemme med hus og barn, begynte hun i 1981 på fiskemottaket. Hun var med på laksslakting i Einvika og var på Nesset fra 1988 til 2004 da hun pensjonerte seg som 62-åring.
Hun forteller om trivelige år med et godt arbeidsmiljø.
Da de så var på Villa i laksesesongen, bodde alle på bua. Der var det oppholdsrom nede, og vi sov oppe på loftet på flatsenger, forklarer Bjørg.
Trappa der har sin egen historie. Materialene var nemlig gammelt krigsmateriale, trinnene både knirket og knaket og kunne sette fantasien i sving.
Fullt av unger, liv og røre
Da Dagrunn kom inn i Tormods liv, hadde hun en ungeflokk på fire. Hun hadde blitt enke i 1974, Tormod enkemann to år senere.
– Vi møttes i bygningsrådet, forteller Dagrunn.
På den tida varte de kommunale møtene lenge og vel, og klokka kunne bli over midnatt, ja borti ett før de var hjemme igjen. Og det ble tid til å snakke om andre ting og, og de to fant ut at de trivdes godt i hverandres selskap.
I 1978 sto de brud og brudgom i Vik kirke. Dagrunn i lånt bunad for anledningen.
– Jeg lånte bunad av Tonny Strand. Først senere fikk jeg min egen.
Det var ei tid med fullt av unger, liv og røre på Kvaløyseter.
– Det var nesten en halv buss med skoleunger på Kvaløyseter’n, mimrer Bjørg.
Dagrunn kan på sin side, fortelle at hun brukte å bake åtte brød en dag i uka, tolv en annen, for så mye brød gikk det med…
– Og jeg sa til ungene at jeg skulle sørge for at det var brød i fryseren, så fikk de sørge for å ta opp det derfra.
Stort sett var brødet på plass til måltidene, men om det var glemt, visste Tormod råd. Han tok det med til snekkersaga og sagde fine skiver av det dypfryste bakverket.
Dagrunn tok forresten med bakeferdighetene også inn i skolestua siden hun underviste i blant annet mat og helse gjennom mange år på Vik skole til den ble nedlagt, før hun avsluttet lærergjerningen på Lauvsnes.
Kunne bli litt skremt
Men i årene før, da laksefisket var i full gang, var de mange som dro ut til Villa.
I tillegg til Kåre og Bjørgs døtre, tok Dagrunn og Tormod med Dagrunns fire barn til Villa i sesongen, og med mange unger, blir det liv og røre.
– Det var alt fra sjøsjuke og soving i dønninger til at en av ungene datt mellom båtene…
Før sesongen hadde de to kvinnene ansvar for vårrengjøringa. De vaska rundt hvert år, det skulle lukte grønnsåpe når de kom ut til Villa.
Sesongstart varierte gjennom årene de holdt på med laksefisket. Til slutt var sesongen for kort til at de synes de kunne holde på med det.
– Det var dyre utsett, forklarer de.
Sesongen 1997 ble den siste de holdt på.
Glade i uteaktivitet
Men livet har ikke bare vært arbeid. De har alle vært glade i å være ute.
– Vi hadde mye artig! En ting vi holdt på med, var å kaste skothyll, minnes Kåre.
De så heller ikke mørkt på å bruke apostlenes hester eller trø-sykkel.
– Da vi skulle ha konfirmantundervisning, sykla jeg fra Botnet en sju kilometers sykkeltur før vi kom fram til der vi skulle i båt, forteller Dagrunn.
– Det var ingen som tenkte at vi skulle gjøre noe annet enn gå eller sykle om vi skulle noe sted, legger hun til.
– Vi brukte også å gå mye. Da vi var unger og gikk på skole på Vik, måtte vi også ha med oss posten, for det var før vi hadde eget postbud som kom med post til Kvaløyseter, forteller Tormod.
Ned med brev i skoleveska og utdeling langs veien på tur heim.
– Belønninga kunne være ei brødskive med sukker på ute i gangen, sier han.
Sykla til Sverige
Men Tormod la ut på atskillig lengre turer og. To ganger sykla han sammen med Einar Rasmussen til Sverige da de var unge.
– Første gangen brukte vi tandemsykkelen til John. Når vi kom fram, kjøpte vi mye godt, blant annet sukker, og sykkelveskene var nedlest når vi skulle heimover.
Med gamle trøsykler trådde de bakkene oppover mot Li.
– Det var motbakke hele veien, sukker Tormod.
Særlig komfort når de skulle sove over, var det heller ikke. De låg i et smalt militærtelt, de to vennene.
Den andre sykkelturen hadde ikke søtsaker, men derimot sirkus som formål.
– Vi hadde aldri vært på sirkus, og bestemte oss for en tur til Østersund og sirkusforestilling der, forklarer Tormod.
På sirkuset var det mange dyr, Tormod husker at det var både en elefant og ei løve.
– Når løvetemmeren gikk forbi løva, løfta den labben og slo ned mannen.
På en av sverigeturene, kom de tilbake til Norge via Røros og derfra til Trondheim.
– Det var lite asfalt, og tungt å sykle, erindrer han.
Krigsminner
En ting Tormod har undret seg over som voksen, var at foreldrene lot dem dra overalt.
– Vi lærte å ro tidlig. Og under krigen… Ja, når vi hørte ei mine sprang på Kvaløya, så var vi snare om å dra dit.
Tormod er 1932-modell og dermed åtte år da krigen kom til Norge. Minnene om den tida er mange.
– Ja, jeg husker det godt. Jeg husker Finlandskrigen og!
Han minnes de kunne stå med en skistav å late som de skjøt opp mot krigsflyene.
Under krigen landa et stort junkerfly på Kvaløyseter. Det skjedde ifølge jubileumsskriftet Flatanger kommune gav ut i 2021, den 13. januar 1945. Tormod husker at de så på flyet som fløy lavt over husene og at de skjønte at her var det noe galt.
– Flyet hadde drivstoffmangel og måtte buklande her. Etterpå måtte tyskerne losjere rundt omkring på gårdene her. Jeg mener det var seks soldater med flyet, senere kom det flere hit fra Ørlandet og de var 12-13 tyskere på Kvaløyseter.
Måtte ta inn tyskerne
Mora Josefine måtte finne seg i å ta inn losjerende tyskere.
– Vi fikk ordre om at det var tre som skulle bo ho oss. Mamma tok dem under vingene sine. «Dæm har ei mor dæm og», sa hun.
Og de tyske soldatene kjente nok det var godt å komme til et lunt hjem. De viste respekt for Josefine. Kåre som er født i 1941, var liten da tyskerne holdt hus hos dem, men husker at de tok han i fanget.
– De ble glad i meg. Kanskje hadde de unger selv som de tenkte på, undres han.
Søstera Oddrun lærte seg tysk under krigen, forteller de to brødrene, og sier de kunne forstå hverandre. De tyske soldatene fortalte at de fikk uniform allerede som sjuåringer.
– Det er viktig at vi kjenner historien om hva som har skjedd, og både skolen og familiene må sørge for at nye generasjoner får denne kunnskapen, mener de fire.
Båtturer med mye moro
Men det er ikke bare alvorlige historier som har festet seg. Kåre minnes godt at han likte å bli med Namsosbåten fra Vik til Jøssund.
– Det gjorde vi flere ganger. Båt til Jøssund på lørdagskvelden og så ble det utpå dagen søndag før vi for heim.
Han humrer når han forteller om at han en gang lurte seg inn på mødrelugaren på båten og låsen gikk i vranglås. Det ble fullt utenfor døra av folk, før de omsider fikk ordnet saken.
En stor flokk med arvinger
Mens Bjørg og Kåre raskt kan telle sine etterkommere med to døtre og tre barnebarn, er det mer krevende å telle opp for Dagrunn og Tormod.
De har allerede atten oldebarn og tidligere i høst ble de besteforeldre igjen til en liten gutt da yngstedatter Anna Josefine ble mamma.
– Anna Josefine var forresten med som «hjelpesmann» på laksefisket da hun var lita, legger Tormod til.
Dattera, som er født i 1989, var tidlig med i naustet sammen med far og onkel. Der «serverte» hun høvelspon til de to, men advarte med «dokk må ikke svelge, da».
Alle fire rundt bordet har mye godt å fortelle om familiene sine.
– Jeg vokste opp med mye folk rundt meg. Mamma var fra en søskenflokk med tretten og min søskenflokk var på seks, så det var mye liv og røre, forteller Bjørg.
Foruten mye kontakt med familie, setter de også pris på kontakt med venner og kjente.
– Det er igjen éi til fra konfirmantkullet mitt, forteller Tormod. Det er Gerd Lein, søstera til Dagfinn. Hun bor på Møre, og jeg får hilsninger når Dagfinn har vært der, forteller han.
Det er en sosial gjeng som er samlet. De setter stor pris på at barn, barnebarn og oldebarn tar turen ut til Kvaløyseter på visitter. Og mye å snakke om, er det ingen tvil om at de har!
