Evig optimist med mange gode minner
Mange år har gått siden pur unge Ellen Hustad, som da het Nordheim, kom til Flatanger for å være lærer. Mange har kunnet glede seg over å være elev i skolestua hennes.
Rundt sytti år er gått siden Ellen, rett etter gymnaset, reiste den lange veien fra Østfold til Flatanger, en reise på om lag åtti mil.
Stor interesse for nylæreren
Ferden gikk langs skinnene. Først til Oslo, så med nattoget til Trondheim, videre til Grong og endelig til Namsos.
Derfra dro hun sjøveien med «Kysten». En flott, stor båt med fløyelsseter og fine bord, minnes hun.
– Og det var fantastisk å kjenne den rå sjølufta. Det glemmer jeg aldri!
Det var sent på kveld da de kom fram. På kaia på Vik hadde bygda møtt opp for å ta imot gjester, hente pakker og også for å se «nylærer’n» som de visste skulle komme med båten.
De kikket godt de som hadde møtt opp for å se etter læreren. Men de så henne ikke?
– Det var stappfullt av folk. Og de skjønte ikke at den «veijtungen» var den nye læreren, ler Ellen.
Nokså tilfeldig var det at Ellen kom akkurat til Flatanger. På den tida var det lærermangel i Norge. Sammen med noen venninner hadde hun kikket i Norsk lysningsblad og krysset av for ledige jobber de ville søke på.
– Vi tenkte ikke over hvor jobbene var. Vi var unge og flyttbare!
Og da Ellen fikk jobbtilbud i Flatanger, måtte hun fram med atlaset.
– Jeg fant ut at det var i Trøndelag, ved kysten. Det var lovende, for jeg hadde alltid likt sjøen, og trønderne hadde ord på seg for å være trivelige folk.
Lærer i kirkestua
Den unge alderen til tross, Ellen kjente seg mer enn klar til å starte voksenlivet.
– Jeg var voksen i hodet. Men da jeg kom til den gamle kirkestua der jeg skulle være lærer for småskolen, fikk jeg meg en overraskelse.
– Jeg tok nemlig en titt inn i skapet der jeg trodde jeg skulle finne lærebøker, men der var det aldeles tomt. Jeg lurte på hvordan jeg skulle undervise uten bøker.
Dagen etter hadde dattera til «storskolelæreren» konfirmasjonsselskap, og nyankomne Ellen ble bedt til kaffe. Da hun fortalte om det tomme skapet, kunne kollegaen berolige med at han hadde et lager med skolemateriell.
En annen ting som overrasket østlendingen, var at utbyggingen av elektrisitet kom mye senere her i havgapet.
– Jeg hadde aldri opplevd å leve uten strøm. Da jeg kom til Flatanger, hadde de så vidt fått strøm på Kvaløysæter.
Variert førstejobb
Den unge damen fikk prøve mye forskjellig. Annenhver uke jobbet hun på Vik, annenhver i Einvika. Hun var lærer for de yngste skoleelevene, og de hadde fri annenhver uke.
– Jeg trivdes, og ingenting var noe problem da. Jeg var aldri redd for noe, og jeg datt fort inn i hvordan det var her.
Hun husker fortsatt den første skoledagen, og forteller at elevene fra Kvaløyseter hadde skoleskyss. De kom til skolen med lastebilen til Einar Rasmussen.
– Jeg hadde tre forskjellige klassetrinn i lag, og det krevde omtanke å få alle i arbeid. Lettest var det med tegnetimer, lesing og sang, men det gikk også bra med bibelhistorie.
Losji i Lindsethgården
De ukene hun hadde undervisning på Vik, bodde hun i Lindsethgården hos Gunvor og Ingolf Lindseth. Der hadde ungjenta det godt.
– Gunvor var både robust og trivelig. Hun lærte meg så mye, forteller Ellen.
Særlig var det innearbeid og matlaging hun fikk en innføring i av hybelvertinna.
– Hun lærte meg å bake «lems», og første jula jeg var hjemme, hadde jeg med ei eske full med bakst hjem til familien. Jeg husker at far ble så glad!
Gunvor tok seg godt av Ellen og ville at hun skulle være sammen med dem og ikke bare på hybelen. Hun følte seg nesten som ei datter der.
– Ingolf og Gunvor hadde mistet dattera si på tragisk vis. Hun hadde blitt påkjørt i Trondheim og døde av skadene. Jeg blir fortsatt trist av å tenke på det.
Så ble det til gode for dem alle at Ellen, med sitt lyse og lette sinn, kom losjerende inn i huset.
Oppvokst blant skolefolk
Selv var Ellen oppvokst blant mange skolefolk. Både onklene og ei tante på farssida var lærere.
Faren hennes, Helge, valgte imidlertid en annen vei. Etter å ha gått landbruksskolen, ble han i 1932 forpakter på Eidsvoll, og senere ble han gårdbruker.
Han var født i 1899 og hadde vokst opp med ni søsken i egen bolig på prestegården på Eidsvoll der faren hans var forpakter. Senere fikk familien kjøpe jord fra prestegården og bygde opp sin egen gård, et bruk de kalte Nordheim. Navnet valgte de også å ta som slektsnavn.
Ellen kan fortelle at gården fortsatt er i familien. Det er femte generasjon som driver gården nå.
På Eidsvoll ble Ellen og hennes to eldre søstre, Jorun og Astrid, født. Storesøstrene var fire og to år eldre enn henne.
Forpakterlivet tok slutt for faren da han hadde fått tre døtre. Nå kjøpte familien gård på Slitu i nærheten av Mysen i Østfold.
Her satt Ellen ved bordet sammen med søstrene når de jobbet med skolearbeidet. Lillesøster Ellen lærte fort, og to år før hun egentlig skulle begynne på skolen, bestemte hun seg for at hun ville starte.
– Det blir litt skryt nå, sier Ellen beskjedent.
– Men jeg skrev selv brev til «frøken» og spurte om jeg kunne få starte på skolen etter påske.
Frøken lot seg overbevise av søknaden og svarte enkelt og greit «bare kom, du».
Slik gikk det til at Ellen startet tidlig med skolegangen. Dermed var hun også ved enden av skoleløpet tidligere enn sine jevnaldrende.
Lille Anders’n min
Men tro endelig ikke at Ellen bare satt med nesa ned i skolebøkene som liten. Hun var spesielt glad i utearbeid og var mye sammen med faren sin.
– Før jeg starta på skolen kalte han meg «Anders’n sin». «Kom til meg, du Anders», kunne han si.
Ellen forteller at faren nok ønsket seg en gutt, men at hun ble den som gikk i hælene på han.
– Jeg arvet nok hans lynne med ro og tålmodighet, slår Ellen fast.
Faren var også flink til å fortelle.
– Vi likte å høre historiene han fortalte. Jeg husker hvor stolt jeg var da det var juletrefest og far stod på scenen og leste eventyr for alle ungene. Han var så flink, og det var musestille…
Noen sønn fikk faren aldri, men han fikk ei datter til. Da Ellen var tretten år, fikk de nemlig en attpåklatt i familien.
– Lillesøstera mi hang sammen med meg hele tida. En gang skulle jeg følge henne til tannlegen. Der var det ei dame som kikket så rart på oss. Vi forstod ikke hvorfor, før hun utbrøt: «Jeg synes du er for ung til å ha et så stort barn…»
– Det verste med å begynne å jobbe i Flatanger, var at det var lang avstand til familien. Spesielt var det vanskelig for lillesøster Ann Margaret. Vi hadde vært så mye sammen, men nå så vi hverandre bare til jul og om sommeren.
Ungdomstid i Trøndelag
Selv om unge Ellen savnet familien hjemme i Østfold, trivdes hun i Trøndelag. Sønnen til hybelvertskapet Gunvor og Ingolf Lindseth, Finn, hadde ofte besøk av venner.
– Det var mye kortspilling. Ja, det kunne være kortspill i timevis, humrer hun.
En av dem som ofte kom på besøk til Finn, var hans kjekke kamerat, Thor Hustad, som bodde på Nyrud. Etter hvert fant han og Ellen tonen, og de ble ganske fort kjærester.
– Vi var mye på turer sammen, blant annet var vi begge glade i å gå på ski.
De ukene Ellen jobbet i Einvika, jobbet også Thor der, på kommunekassen.
I tillegg til at hun hadde arbeidshverdagen med småskole» i skolestua, tok Ellen på seg andre oppdrag. Hun fikk oppdrag som både syerske og frisør.
– Mor hadde lært meg å sy, så jeg kunne blant annet kjolesøm. Det gjorde jeg gratis.
Friseringa hadde hun lært seg sammen med søstrene.
– Vi syntes det var artig å rulle opp håret til hverandre, og vi brukte også hjemmelaga permanent. Det ble kø hjemme når vi holdt på med venninnene, og mor ble nok lei lukta av permanenten…
Lærerutdanning på Hedmarken
Etter at hun hadde praktisert som lærer i tre år, var det på tide for Ellen å få formell lærerutdanning. Veien gikk til Hamar der hun fullførte den toårige utdanningen.
– Hadde Thor og du blitt forlovet da du reiste til Hamar?
– Vi hadde ingen ring enda da jeg dro, men vi visste at jeg skulle tilbake til Flatanger, smiler Ellen.
Årene på Hamar minnes hun også som veldig fine.
– En bedre skole skal du lete lenge etter, er hennes kontante dom.
Mens hun gikk her, var også Elisabeth Soelberg student ved lærerskolen, og hennes lærerektemann var litt foran de to damene i løypa. Alle tre fikk senere langvarige skolekarrierer i Flatanger.
– Jeg husker at vi var glade i å lage ting alle tre og at vi kunne holde på med dette på lærerskolen.
Sammen med dem, studerte også komponist og visekunstner Trygve Hoff. Han kunne spille opp til dans, noe Ellen visste å sette pris på.
– Jeg var så glad i å danse, blant annet swing.
Hun kan fortelle at hun til og med vant en dansekonkurranse i gymnastida.
– Far var veldig aktiv med ungdomsarbeid. Da vi flyttet fra Eidsvoll til Slitu, ble han overrasket over at det ikke var noe forsamlingshus der.
– Han mente vi burde ha en plass der vi kunne møtes, blant annet for å danse. Derfor fikk han i gang bygginga av et stort, fint ungdomshus, og det står fortsatt, sier Ellen fornøyd.
Familiekjær dame
Ellen har hele livet hatt sterk tilknytning til familien og til både Eidsvoll og Slitu.
Som lærer hadde hun mulighet til å være på gården på Slitu i mange uker om sommeren, og også etter at hun stiftet familie, fortsatte sommerturene dit.
– Jeg var hjemme på gården hele sommeren, og Thor kom nedover og var der i tre uker hver sommer.
Dessverre døde Ellens far, Helge, så altfor tidlig.
– Han fikk hjerteproblemer og døde brått. Og jeg rakk ikke hjem før han døde.
De siste fastboende på Hilstad
Men hverdagen var i Flatanger, for etter at hun hadde fullført lærerutdanningen, kom hun tilbake og giftet seg med sin Thor.
Hun jobbet da på Hilstad skole. Der lå skolen og lærerboligen vegg i vegg, og Ellen hadde kort arbeidsvei. Dattera Sissel hadde sitt første hjem i lærerboligen på Hilstad.
– Vi var de siste som bodde fast i lærerboligen. Men det var trekkfullt og kaldt på loftet, og jeg kunne ikke ha babyen der.
Da nyskolen på Vik var ferdig, ble Hilstad skole lagt ned. Ellen fortsatte dermed lærergjerningen på Vik.
– Jeg startet opp tidlig i jobb etter fødselen. På den tida var det bare 12 uker med foreldrepermisjon, så da var det bestemor på Nyrud som var barnepasser.
Senere flyttet den lille familien til Kongsvinger der de bodde i blokk like ved festningen. Thor jobbet på kontor, Ellen på skolen like ved.
Mens de var her, ble datter nummer to, Lisbeth, født på Elverum sykehus.
Imidlertid ble Thors far syk. I likhet med Ellens far fikk han hjerteproblemer, og han mistet arbeidsevnen.
– Han satt for det meste på en stol, så vi måtte hjem. Det var ikke så mye hjelpeopplegg på den tida.
Lengst karriere på Vik
Familien leide seg hus på Stamnes, der Ragnfrid og Bjarne Dahle bor nå. Men ganske snart bygde de seg hus i Kilbakkan.
Og etter at de flyttet til Flatanger igjen, ble Ellens faste arbeidssted skolen på Vik. Slik ble det resten av karrieren.
– Jeg har hørt noen si du er den beste læreren de har hatt, ymter Flatangernytts utsendte.
– Jeg kan ikke huske jeg var sint på noen eller at noen var sinte på meg i alle fall, sier Ellen.
Hun likte å ta med elevene på tur og forteller at de blant annet var på bussur til Østersund i Sverige.
Hun hadde et ekstra hjerte for dem som hadde spesielle behov, og at mange har satt pris på henne, bekreftes av at hun har hatt mange tidligere elever på besøk både i Kilbakkan og på Lauvsnes etter at hun flyttet dit for noen år siden.
– Jeg tok mange bilder av klassene jeg hadde. Nå har jeg snart ingen igjen, for jeg har gitt dem bort til de som har kommet på besøk, smiler hun.
Kameraet har nemlig vært med henne hele veien, fra hun investerte i et da hun var russ.
Kreativ og kunstnerisk morsslekt
For mens hun nok arvet mye fra faren sin, fikk hun kreativitet og skaperglede fra morssida.
Mora, som var født i 1911, hadde gått på en finere husmorskole, Hjemmenes vel, i Oslo som ung. Mens hun gikk der, bodde hun hos besteforeldrene i en svært musikalsk familie.
– Flere av mors tanter drev med pianoundervisning, og ei av dem spilte på teateret. Mor fikk ei fele som hun lærte å spille på.
Og mens mora var i hovedstaden, møtte hun sin kommende ektemann.
– Kanskje var det kjærlighet ved første blikk? De møttes i alle fall på «Den røde mølle» og giftet seg i Eidsvoll i 1932.
Det ble lite tid for mora til å utfolde seg med kreativiteten, men hun var en kløpper med symaskina og lærte døtrene å sy. I tillegg fikk hun utfoldet seg på kjøkkenet og tok i bruk oppskriftene fra husmorskolen.
– Jeg har også tenkt på hvor mye hun sang da hun jobbet på kjøkkenet. Det var sanger du sjelden hører i dag, forteller Ellen.
Selv ble Ellen glad i både sykunsten og i å fotografere, tegne og male.
Felles friluftsinteresse
I tillegg til å skape, har Ellen vært veldig glad i friluftsliv.
– Jeg fikk aldri Thor til å bli glad i å danse, men interessen for friluftsliv hadde vi felles.
Da de var unge, var ikke friluftsliv noen vanlig fritidssyssel. Folk var mye ute i naturen med sanking av bær og annen nytteaktivitet, men å bruke naturen som ren rekreasjon, var det mindre av.
De likte spesielt godt skiturene til Smålia, Eidsbygdskaret og på Beingårdsheia. De var også mye på sjøen, tøffet rundt og fisket.
– Vi likte godt å være på tur i nærheten. Og jeg tror vi hadde like fine opplevelser som de som drar langt.
Men også turer rundt omkring i Norge satte Ellen pris på. Med familien reiste hun både sørover – og helt nord til Nordkapp.
– Da vi var der, var det så varmt at folk gikk i shorts, minnes hun.
Oftest gikk turen til familien på Østlandet, og da begge foreldrene hadde gått bort, valgte Ellen å investere i ei hytte for pengene hun arvet. Hytta ble bygd nær Mysen der lillesøstera fortsatt bor.
– Jeg tegnet hytta selv, kan Ellen avsløre.
Også det nyeste huset i Kilbakkan der hun bodde en seks års tid før hun flyttet til Lauvsnes, «grovtegnet» hun selv.
Nå bor hun på Lauvsnes og trives der, men hun innrømmer at Vik er bygda i hennes hjerte.
– Jeg er heldig som har både barn og barnebarn her. De tar meg med på turer, også til Vik. Det setter jeg stor pris på, avslutter Ellen.
