Ein får berre levva ivei…
Det er bare 72 år sia, og den gangen hadde Elsa Marie Olsen fra Vik drømmen om å bli prest. Nå satt hun i skolestua på Sørnesset som grønn erstatningslærer.
Stort nærmere teologisk fortapelse kan man knapt komme.
Hun så utover klassen og foreslo lærer-blidt:
– Nå tegner vi en hest, alle sammen.
***
Lyset falt skrått inn vinduene. Tungespisser i munnvikene, blyant og fargestifter i stille galopp over kladdeblokkene.
Hæst ska bli, ja!
Resultatene ble levert på kateteret, der Elsa Marie kjapt blikket gjennom bunken.
Hun kvapp til ved en av dem, som hun raskt puttet bakerst.
Så viste hun opp tegningene – en for en – mens skolestua fyltes av falske og oppriktige gisp; Næææ så fin! Åååååh.
***
1953 – det er jo stygglenge sia!
Likevel – den dag i dag mener sjetteklassingen Øyvind Mårvik at alle de andre i klassen juksa.
– Ja… Nei, det kom jo opp mæri i flokk og følge veit du – ei ueindeliheit tå mæri…
***
Elsa Marie hadde vist fram alle tegningene, unntatt den ene som hun hadde puttet bakerst…
***
Et lite sidesprang,her:
I forskrifter fra Utdanningsdirektoratet heter det, sitat:
«Elever møter skolen med ulike erfaringer, forkunnskaper, holdninger og behov. Skolen må gi alle elever likeverdige muligheter til læring og utvikling, uavhengig av deres forutsetninger.»
Sitat slutt.
Elsa Marie snudde siste tegnearket, og et brøl, avløst av rå skogglatter fylte den lille skolestua!
***
«Bamse» het hesten heime hos Øyvind. Den var en urolig og skvetten sjel, kanskje bar den på angst for framtida, traktorer, Grilstad Fabrikker… Hva veit vi…
Men når Bamse fikk seg en soldag med søte hoppe-drømmer på beite inne på Bølestranda, så seig det fram en halv meter lang drøm om formering under ham. Et opp/ned periskop med hode som stirra dypsindig ned i håa.
I dag ville TV-giganten David Attenborough skamrost Øyvind for at han ga hesten et slikt realt redskap til forplantning.
For 72 år sia bare lo man av sånt.
***
I sommer tok vi med Elsa Marie Mo dit det skjedde.
– Enn at det er over sytti år sia… Og her står jeg igjen og er 90 år…
Hun smiler fjernt innover Jøssundfjorden.
Ei ungjente kryper fram fra øyekroken.
Rar stillheit med solgnistring puster gjennom tiåra..
Utpågang
…hva var det nå vi skulle…. Jo, det var denne erstatningslæreren.
Våren 1953 var hun russ, og deretter ble hun frakta over fjorden og hit til Sørnesset. Her skulle hun utrydde analfabetismen blant småfolk i tannfellinga.
– Oppå loftet der bodde jeg.
Avlangt rom, to senger, bord og stol. I den ene senga lå jeg, i den andre senga lå alle finklærne til vertsfolket, og i kroken sto en ovn som sleit med balansen.
– Det er jo ganske avsides her, tøff start?
– Jaa, jo, jeg var jo ung.. Men smått om senn dukka det jo opp besøk av gutta på min alder.
– Hoi, utpågang! Stige mot vindu inn i prestedrømmene nattestider! Brylcremesveis på opptur… Vi vil høre ALT !
– Det var ofte herrer ja, alltid to tre, alltid etter tillatelse fra vertsfolket. Ikkeno tull.
– Kan man spørre hva dere dreiv med? Egentlig?
– Vi sang mye.
– Hvada liksom?
– Jeg husker Arne lærte meg «Jeg snører min sekk», alle versa…
(…åhhhalløyyy – min kjødelige gamle onkel Arne. En liten røver på to meter. «Jeg snører min smekk»… Jadda… Alle versa. ..)
Vi var for skikkelige!!
– Vi satt og sang og prata lange økter. Når jeg tenker på det må jeg smile over all troskyldigheita vi omga oss med.
– Det får’n si – 18 år gammel… Rett i bakkant av kjønnsmodninga!
– Ja vet du, når jeg og mine gamle venninder treffes og drikker kaffe, snakker vi innimellom om dette.
Vi var altfor skikkelige i vår ungdom! Vi burde vært mer uskikkelige!
Elsa Marie nikker fram et bestemt smil.
Prest eller prestefrue?
Barndomsheimen på Vik lå på Nordstranda.
Solvendt.
Og solvent.
Gård og sagbruk, de mangla aldri noe på Nordstranda. Trygt, greit, stødig.
Denne prestedrømmen hennes ja – Gud veit hvor den kom fra. Og Han sier ikke no’…
– Det var vel egentlig et fantasifoster som ikke ble fordrevet før jeg var voksen.
Når jeg som jentunge bar melkespann fra sommarfjøset, jobba hodet med fikse formuleringer til den ene prekenen etter den andre. Det bare kom av seg sjøl, jeg hadde glede av det – syntes jeg fikk dreisen på det her og der og… Ihvertfall såpass at drømmen levde gjennom alle tenåra.. Da jeg var ferdig med gymnaset på Steinkjer, spurte en av lektorene hva jeg skulle studere videre.
– Teologi, svarte jeg.
– Ja ja, prest kan du jo ikke bli, men du kan bli ei dugandes prestefrue, svarte læremesteren.
Det var i 1953 altså. I 1961, åtte år seinere, ble Ingrid Bjerkås viet som første prest i Norge.
Katta kunne nådd nåva, Elsa kunne ha rukket det akkurat, hun.
– Tapte du troen?
– Jeg så inn i en kjedsom lidelse av gresk og latin – og søkte lærerskolen på Hamar.
Vårherre og yngre herrer
Oppveksten på Vik var full av organisert kristelighet og uorganisert interesse for kjekke gutter.
Side om side med prestedrømmen levde en liten skokk av småforelskelser opp gjennom barne- og ungdomsår. Ikke at hun forteller eller innrømmer noe, det bare siver ut liksom. Livskraft som fortsatt tyter ut av historiene hun forteller.
Men hun var aktiv ungjente i det organiserte kristenlivet, bestevenninne med dattera til den ganske så pietistiske presten Steinarson. Foreningslivet på Vik var et eneste, stort assortert landhandleri av Gudstru den gangen.
Misjonsforeningen «Havbåra», Ytre Sjømannsmisjon med «Korallen», Kristen Ungdomsforening osv…
Og for de ikke-spirituelle; avholdsforeningen «Symra» med ungdomsavdeling «Kvitsymra».
– Helt på styrten: Et fint barndomsminne fra Vik…
– Juletrefestan på Hilstad. De hadde «noko frå scena» der, underholdning.
Og så var det så langt å gå dit.
Og det var månskinn.
Og mange fine guta…
Visdom på prestloftet
Første tilløp til høyere utdanning i Flatanger starta på et loft i prestgården på Vik.
Høsten 1948 marsjerte sju håpefulle tenåringer opp loftstrappa for å starte på bygdas private realskole – Elsa Marie en av dem.
– Det var enkelt opplegg, men fantastisk modig og framsynt av foreldrene og presten Steinarson som sto bak. Vi måtte nøye oss med en erstatningslærer, russ av året, rett fra gymnaset – han hadde alle fag!
Om undervisninga hadde sine hull, så husker Elsa Marie disse åra som et skred av latterkula. Etter ei slik økt med latter og ungjentefjas, sukka mora en gang: – Elsa, du kainn itj fortsætt sån!
Sorglausheita var ustoppelig.
Så kom eksamen.
De måtte avlegge eksamen i alle de vanligste eksamensfag – pluss litt til.
Skjønnskrift, for eksempel… Tegning… Musikk…
Eksamen fant sted på realskolen på Namsos, der de slett ikke var velkomne. Lærerstaben i et velordna lærerværelse der hata dette bustete opplegget med syltynn faglig bakgrunn som rak inn fra skjærgården bare for å rane til seg eksamen. Elsa husker hun fikk tilbake ei arbeidsbok påtegnet «Godkjent, under tvil» – hva nå tvilen skulle brukes til.
Men eksamensresultatet holdt til å komme inn på Steinkjer Landsgymnas, et nåløye som ga mange unge kamelfornemmelser den gangen.
…ikke prøv dæ…
Og slik ble hun kvalifisert til å kaste kunnskapens lys inn mellom øra på små sørnessinger i 1953. Skjønt små… Eldstemann i klassen var tre år yngre enn henne sjøl.
– Men disiplinære problem eksisterte ikke, alle var snille som lam. Når jeg ser meg tilbake har jeg kanskje aldri hatt problemer med uro i klasserommet, grunner hun.
Neida, vi har kjent på det under hele samtalen. Denne milde autoriteten som tyter fram fra smilerynkene på en lærer som har taket.
Blid, mild, pratsom og glad – men du veit at langt inni der et sted..: «Ikke prøv dæ.»
Etterhvert glei hun godt inn i bygdemiljøet på Sørnesset.
Menga seg med ungdommene og trivdes. Tjah – i bakkant ble det faktisk ei ringforlovelse utav det, men ikke mer.
Langt lærerliv
Livet utafor Flatanger har vært Steinkjer for Elsa Marie – lærer på realskole og ungdomsskole. Behendig har hun unngått å bli fristet inn i ledelse med unnskyldning som skjemavegring og trivsel bak kateteret.
Derimot har hun tatt universitetsfag i hytt og pine mens hun underviste; kristendom, norsk, engelsk, tysk.
– Da jeg stilte til tyskeksamen undret jeg meg over at en lærer stima til og presenterte seg bare for meg spesielt, liksom. Høh, jeg var så gammel at han trodde jeg var eksamensvakt!
– Levva ivei
Så har gladjenta Elsa Marie også fått sine smeller.
Først da hun mista sin eneste bror Toralf i en arbeidsulykke. De var nære – det var et slag hun sleit mye med.
I tredveåra opplevde hun å bli enke for første gang, sto igjen som enslig mor med tre guttunger.
Hun fant en å bli glad i på nytt, for 26 år siden mistet hun ham også.
– Nei, det var neimen ikke lett noe av det der.
Men jeg hadde gode år med dem begge, og på sida av dette så har livet også vært utrolig snilt mot meg.
Saga nedi fjæra på Nordstranda har blitt et utrolig godt familiested hvor vi ferierer sammen hele familien. Vi deler på oppgavene; jeg tar de unødvendige bekymringene for båten, at floa skal nå inn til huset osv. Resten tar barn og barnebarn seg av.
– Åssa flire æ my fortsatt.
Det e derfor æ levve så læng.
Ein får bærre levva ivei…
