Den politiske bygdesamen vår

Hun sitter i ledelsen av Sametinget og svinger klubba i plenumsmøter… Bor på Setervika. Rart at så få av oss – sambygdinger å kalle – har hørt om Kristin Ørsnes Sara…

Ja, for hun er jo egentlig en formell maktperson på riksplan.

Og det i en ømfintlig og viktig del av styringverket vårt, Sametinget, der Kristin stiller som representant for Norske Samers Riksforbund.

Dessuten – den fargerike familiebakgrunnen hennes på Hasvåg og i Kautokeino kunne være snadder for de fleste tabloidaviser.

Betel-boer

Vi møter Kristin hjemme i det ombygde lille bedehuset Betel på Sætervika. Her bor hun alene og holder varmen med vedfyring og ikke minst: Utsikt mot vindturbinene på Fosen.

De samme forpinna møllene som var politisk tennved da hun ble valgt inn på Sametinget for fire år siden.

– Kjempeartig å bli valgt, men langt mer stas å bli gjenvalgt. Første gang var jeg ukjent. I valget nå i høst kjentes det som at jeg var oppe til eksamen. Når de gjenvalgte meg, så veit de hva de får…

Leder-rolle

Og noen må da ha likt det de fikk fra første øyeblikk.

Slik Stortinget har sitt presidentskap, med stortingspresidenten som er nest etter Kongen, velger Sametinget sjøl sin ledelse på fem. Blant de fem i plenumsledelsen finner vi Kristin. De forbereder saker og bytter på å svinge klubba under møtene.

– Svinge klubba ja – i Sametinget kan det jo gå ei kule varmt. Stressa?

– Men spør om bratt læringskurve da! Samiske partier er mer som løselige, livlige folkebevegelser, folk føler seg fri og mener mer det de vil.

– Shit, det må være høyt under taket når Sametinget former framtida vår, skal jeg si deg! Midt oppi det hele hadde vi en representant fra Frp, som hadde som overordna mål å få hele Sametinget fjerna, vekk med det, nei til alle bevilgninger! Han var på valg nå i høst også, men kom ikke inn. Han forsvant mens han var travelt opptatt med å komme seg inn på et Sameting han skulle få til å forsvinne… Sånn går no dagan… Men det er greit det, jeg liker det.

Det er realt demokrati.

Så var det å lære seg forretningsorden da, navn på alle representantene, hva de representerer, hvor søtten de kommer fra, det er oversikt over råd og utvalg… Jo takk, det går unna…

Nr 13 fra Hasvåg og jenta fra Kauto

Kristin føler at hun tilhører to minoriteter:

Den samiske – og de døve.

Begge deler har forma hele livet hennes.

Kristins far, Sigurd, var unge nummer 13 som kom til verden på gården Ørsnes utpå Hasvåg. Utslitt av barnefødsler og tungt arbeid tok mor hans sin død av å gi liv til nummer 13.

Svært medtatt slapp lille Sigurd inn i verden, men hørsla fikk han ikke med seg. Han hørte så dårlig at det ikke var anna råd enn døveskole i Trondheim når den tida kom.

I 1930 ble ei lita jente tatt imot av bestemora si i en lavvo inne på Finnmarksvidda. De kalte henne Risten, seinere fornorska til Kirsten.

Som ungen vokste til, begynte hun å skille seg ut. Det endte opp i den folkelige diagnosen «åndssvak». Hun responderte ikke på tiltale og etablerte seg som en liten einstøing, tett innpå naturen sammen med hunden sin, Bittu. Men bestemor og jordmor fikk ikke dette her til å stemme, hun tok ungen til spesialister i Tromsø. Der ble diagnosen med et pennestrøk omgjort fra åndssvak til døv. Ti år gammel havna også hun på døveskole i Trondheim.

Sigurd fra Hasvåg og Kirsten fra Kautokeino gikk altså på skolen sammen, mange år senere treftes de igjen, og så gikk det som det gikk og en ungeflokk på fem.

«Femtilapp»

Foran oss, i det lille ombygde bedehuset tre kilometer fra Buholmråsa fyr, sitter bygdesamen, tegnspråktolken og politikeren Kristin og er et produkt av alt dette.

– Broren din kaller seg «femtilapp» og synes det er greit, uten å gjøre mer utav dette med etnisk tilhørighet…

– Jaada, greit nok…

Plutselig våkner rampen – hun blir lavmælt nå:

– …men vettu, han har kofte. Og han bruker den og! Men bare hos slekta i Kautokeino. Brorsan vil ha det sånn, noen ser annerledes på det. Kurant nok…

Egentlig synes Kristin dette med prosentregning på «samiskhet» er noe forbarka tull.

– Samisk blod… Aha… Man kan aldri finne ut av sin samiske identitet gjennom blodprøve. Å være same er noe du kjenner på, noe du veit inni deg. Det viktigste for meg er ikke «sameprosenten» min – det holder med at jeg passer på å være 100 prosent meg sjøl!

– Mora di, Kirsten, døde for kort tid sia. Reflekterte du over tilhørighet da?

– Ja. Det skjerpa identiteten min. Mamma var ei råsterk dame som ble revet vekk fra sin kultur som unge. Ei lita jente som ble røska vekk fra en natur som hun i sin lydløse ensomhet hadde vokst inn i, naturen som hadde vært tryggheita hennes.

Ei lita spinkel døv dame som aldri kunne få tak i språket sitt hvordan hun enn prøvde, men som aldri slapp sin samiske forankring. Gjennom hele livet: Den samiske kofta på så snart det var høytid nok. Mamma var same av hjertet, motstrøms…

Kjempesingel

– På en skala fra en til ti – hvor singel er du?
– Ti.

Hun runna 60 for tre uker sia. Heidundrande åpen fest i Kongo – jada, festlokalet på Sætervika heter sjølsagt såpass…

– Egentlig er jeg slett ikke supersosial av meg, nå måtte jeg bare dra til og invitere alt og alle… Her hører jeg til. Men jeg er forsiktig med å be folk utenfra til Seter, her er jeg veldig privat og for meg sjøl. Kan rote rundt i meg og mitt, friheten, bygdafolket mitt, tryggheten min…

– «Seig, tålmodig og synlig sameaktivist« står det under et bilde av deg på «Wall of feminism» i Olavshallen… Hvorfor er du litt usynlig her?

– Fordi Seter er heime. Her er jeg ikke politiker/aktivist, her er jeg privat. Skuvseng på terrassen, sover ute så fremt det er trygt godvær…

Men for all del, jeg syntes det var stas å bli hengt opp blant andre kvinner som har utretta noe i Trondheim by…

Samevitser med lavtrykk

– «Sameaktivist» står det altså nederst på bildet. Ler sameaktivister av samevitser?
– Nå gjør du livet vanskelig for deg sjøl, kompis. Du tenkte på?

– Norsk uttrykk for «samisk engel» – ett ord…
– Og?
– Skylapp…

– …du kan sikkert flere sånne og, du som er så flink…

Et heavy lavtrykk siger inn over kjøkkenbordet. Men dama etterlyser jo flere eksempler…

– Samisk standup artist – morrosame…

– …Da sier vi takk til deg, og går rett på svaret: Jeg kan faktisk le godt av vitser der «same» er tema, men på en betingelse:

Ikke bruk «humor» til å trø på oss samer.

I alt for mange samevitser er poenget: Same drikker, same driter seg ut, same i kofte er dum på byen, same jukser med reinsdyr – humor som maktmiddel for å trø på en minoritet.

Humor blant folk som ikke ser oss som likeverdige individer, bare ei ensarta corny gruppe som det er morsomt å se ned på.

Alt for mange, tja, nesten alle samevitser jeg har hørt har noe av det der i seg.

Vitsene dine var jo bare språklig pingling…

Hurra, hun smiler igjen!

Av vitsene? Neppe. Det er for seint, dama er kjappere enn som så…

Ring en døv??

– Hvor mye tegnspråktolk og hvor mye sametingsrepresentant?

– Ca fifty-fifty. Det er jo ganske mye å sette seg inn i og å forberede før sametinget trer sammen fire ganger i året. Så er vi tre fra Sørsamisk valgkrets (Hattfjelldal til Sørspissen av Femuden) som skal røkte distriktet vårt og følge med på hva som skjer, hva som bør tas opp… Vindturbinene på Fosen var jo et kjør, og er ennå ikke ferdig avklart…

Jobben som tegnspråktolk faller rimelig lett for en som hadde hånddrevne samtaler i heimen gjennom hele oppveksten…

Det piper.

– Vent litt, denne telefonen må jeg ta, det er en døv venn.

Hun snapper telefonen og henslenger seg utefor åpen kjøkkendør. Så blir det helt stille??

Jeg går ut etter henne, og gjør en oppdagelse jeg aldri har tenkt på.

Se her:

– Jeg mener «Whats app» og tilsvarende er en av de viktigste oppfinnelsene for døve på lenge. Det har brutt ned ensomhetsfølelse som resultat av lange avstander, den er… Fantastisk. Da smarttelefonen kom med dette tror jeg døve reiv bort de første partiene tvert!

Menneskebarn som kopi

– Hva skal du ta til med når du blir stor?

– Så fryktelig stor har jeg gitt opp å bli, det får vel rekke med den halvanna meter’n på strømpelesten som jeg har fått utdelt.

Men, jo!!

Et prosjekt tufta på mammas historie. Dra rundt å snakke med de mange som ble revet hjemmefra som unger og sendt pokker i vold til byer med underbemanna døveskole og internatliv. Her vokste de opp. Her mista de det meste av kontakten med familie. Max hjemme en tur på sommeren. Noen steder hadde de det bra, fikk venner og visdom, andre steder forekom overgrep, fysisk, psykisk, seksuelt. Felles for døveskolene var at de var underbemanna og underfinansiert, elevene sårbare og ofte ubeskytta. Døveskolene hadde ikke ressurser til å ta vare på ungene – på hele menneskebarnet.

Døveskolene hadde som formål å lage best mulige kopier av de hørende…

Det er en side av døvehistorien som aldri har kommet fram.

Traumene til døve ble aldri hørt…

Du vil kanskje også lese

Luke 8 Bigbang til sommerens Tangspræll på Lauvsnes Luke 3 Skidag med påskestemning på Oppland