For Edvin (13) er årets TV-aksjon spesiell
For Edvin og familien betyr årets TV-aksjon noe helt spesielt. Han fikk blodkreft da han var bare to og et halvt år gammel, og fikk behandling fram til han fylte fem.
– Edvin er en superhelt, sier mamma Aina Wibstad.
13-åringen er i dag som tenåringer flest. Han spiller fotball på G13-laget og dataspillet FIFA på gutterommet. Der henger trøya til favorittlaget Ranheim, mens FIL-flagget henger klart til bruk.
– Jeg husker ikke så mye, sier Edvin Wibstad Drønen, som i dag er helt frisk og kvitt senvirkningene av cellegiftbehandlinga.
Støtter årets aksjon
Både han og familien har vært gjennom noen tøffe år, og de støtter helhjertet opp om årets TV-aksjon. Inntektene går til Barnekreftforeninga og bygging av familiehus ved St. Olavs hospital og andre sykehus hvor alvorlig syke barn behandles.
– Et slikt hus vil bety svært mye for dem som står midt oppe i det, sier Aina Wibstad.
Da Edvin var syk, hadde de et lite rom til disposisjon på sykehuset. Der var det ikke plass til flere enn én av foreldrene om gangen.
– Jeg bodde på Lade det første halvåret, og da kunne Edvin få permisjon og være med heim, sier hun.
For andre familier var det verre. Ofte kunne bare den ene av foreldrene være sammen med den som var syk, mens den andre måtte være heime med søsken, kanskje langt unna sykehuset.
Går inn i ei boble
Da Edvin ble syk, hadde Aina og Geir-Tore Olsen nettopp blitt sammen. Han jobbet offshore og bodde på Lauvsnes.
Aina skjønte at de hadde noen tøffe runder foran seg. – Jeg sa at hvis du gir deg, skjønner jeg det, for dette blir en lang marsj. Vi fikk en tøff start, sier hun.
Et halvår senere flyttet de sammen på Lauvsnes.
– Du går inn i ei boble og stenger ut alt annet, sier Geir-Tore for å beskrive det som skjer når et barn blir alvorlig syk. Selv om det sto på som verst i «bare» to og et halvt år, føltes det som mange år.
– Forholdet var jo ganske nytt, og det er mange forhold som sprekker når noe sånt skjer. Men vi kom oss igjennom det, og jeg tror forholdet ble styrket, sier Aina.
Edvins far bor i Trondheim, og de byttet på å være sammen med Edvin mens han var på sykehuset.
Ingen vanlige tegn på blodkreft
Aina forteller at Edvin hadde et atypisk forløp til sykdommen, og tegnene indikerte ikke blodkreft.
Det startet høsten 2013. Edvin fikk høy feber og begynte å halte på en fot.
– Vi var hos legen, som mente det sikkert var influensa. Men det ga seg ikke, og vi dro tilbake.
Utfra symptomene i foten, trodde legene det kunne være osteomyelitt, en betennelse i knokler og bein. Han ble innlagt på St. Olavs, satt på antibiotika og operert i hofta.
– Han ble bare sykere og sykere, og han klarte til slutt ikke å snu seg i senga. Da ble det bestemt å ta en beinmargsprøve, sier hun.
Aina og Geir-Tore skjønte det var noe alvorlig, da de ble invitert inn i et rom der det sto en sirkel med stoler. Det kom stadig flere leger og sykepleiere inn og satte seg.
Spesiell beskjed
De stålsatte seg, men måten professor og overlege Svein Kolmannskog la det fram på, fikk dem til å fatte mot:
«Edvin har fått kreft. Heldigvis har han fått leukemi, for det greier vi å behandle!»
– Enn å klare å snu det sånn, sier Aina, som er glad for at Kolmannskog ble legen som fulgte dem videre de neste åra.
I dag blir 85 prosent av barn som får blodkreft, friske. For noen år tilbake var prognosene langt dårligere. De siste åra er det utviklet nye typer cellegift og kombinasjoner som er effektive mot blodkreft hos barn.
Aina er selv sykepleier, men fikk streng beskjed om at nå skulle hun være bare mamma og overlate alt til dem.
Den første dosen med cellegift ble satt før det hadde gått ett døgn. Allerede etter 14 dager viste beinmargsprøven at Edvin var på bedringens vei.
Oppdaget tidlig
– Kreften ble oppdaget på et tidlig stadium, sier Aina.
– Edvin var kanskje i en gunstig alder da han ble syk. Han var stor nok til å kunne si fra om at det feilte ham noe, men ikke stor nok til å skjønne alvoret, sier Geir-Tore.
Blodprøvene viste ingen tegn på kreft. Det var beinmargsprøven som avslørte hva som var på gang, og som gjorde at behandlinga kunne starte så tidlig.
Edvin ble satt på høydose av cellegift og prednisolon. En bivirkning er at kroppen og ansiktet endrer seg, humøret svinger og matlysten øker.
Uten immunforsvar
Samtidig blir immunsystemet ødelagt. I perioder var Edvin isolert, og han måtte unngå folk som var syke.
– Vannkopper kunne være farlig, og vi måtte passe på at han ikke var nært noen som kunne ha det, sier Aina.
– Det hendte at vi fikk en telefon heime, om at nå var immunforsvaret så lavt at vi ikke måtte være ute blant folk. Edvin måtte også ha blodoverføringer, forteller Aina.
Glade for å bo i Norge
Hun kan ikke få fullrost legene og resten av teamet på sykehuset nok. Fra første stund ble de godt ivaretatt.
– Vi er glade vi bor i Norge, sier de to.
– Vi trengte ikke tenke på noe. Det kom en sosionom med en bunke papirer, som det bare var å signere. En psykolog ivaretok Edvin, søsken og oss. De var opptatt av at ungene ikke skulle bli traumatiserte, sier Aina.
På St. Olavs er det barnehage og skole, der ungene kan være når de er i form til det. Sykehusklovnene kom på besøk, og trivselssykepleiere tok ungene med på robotjakt. Edvin stortrivdes på sykehuset.
– Alt fokuset ble på Edvin, og det ble en spesiell situasjon for Ada, sier Geir-Tore.
Storesøster Ada var åtte år da Edvin ble syk, og hun skulle gå på skole og fungere i hverdagen. Hun ble inkludert i behandlingsforløpet, og fikk forebyggende samtaler med psykolog og helsesøster på skolen.
– Det var en stor påkjenning for henne, og det gikk jo lenge mellom at hun så oss, sier Aina.
Angst for tilbakefall
Da Edvin var fem år, var cellegiftbehandlinga ferdig. – Da startet angsten for tilbakefall, og vi måtte følge med, sier Aina.
Hvis kreften skulle komme tilbake, visste hun at det måtte til en helt annen og langt hardere behandling – og med høyere risiko. De fleste tilbakefallene oppstår i løpet av de første åra etter at behandlinga er avsluttet.
Det gikk cirka fem år før legen sa at nå kunne de slutte å tenke på tilbakefall. I stedet måtte de følge med på eventuelle senskader.
Edvin slet i tida etter cellegiftbehandlinga med droppfot, en tilstand som gjør det vanskelig å løfte forfoten. Årsaken er at cellegifta ødelegger deler av nervebanene.
Et par uker etter at han sluttet med cellegifta, ble Edvin med på fjelltur på Tverråa.
– Vi var imponert over at han klarte å gå helt dit, sier Aina.
Blitt trygg
I dag har han ingen problemer med senskader, og fotball er den store lidenskapen.
– Jeg tenker ikke så mye på at jeg har vært syk, sier Edvin.
Men kroppen har mange arr, og i barnehagen var det mange som lurte på hvorfor han hadde arr.
– Vi har tenkt at vi må gjøre Edvin trygg på seg selv og på det han har vært igjennom. Jeg tenker at han er en superhelt som har klart alt dette, sier Aina.
Hun tror også at opplevelsene har gjort Edvin til den han er i dag.
– Han er omsorgsfull, raus, omgjengelig og tillitsfull. Og en liten ulykkesfugl, sier mora.
Etter ei turntrening klarte han å brekke hånda på vei ut av hallen. Da ble det ny sykehustur, men det gjorde ikke noe.
– Dette er jo mitt andre hjem, sa Edvin da han kom på sykehuset.
Løp for TV-aksjonen
Lauvsnes skole arrangerte torsdag løp til inntekt for TV-aksjonen. Elevene skaffer seg sponsorer blant besteforeldre og andre, og avtaler et beløp per runde elevene løper rundt skolen og hallen.
– Det ble 25 runder, og det var målet, sier Edvin, som ble en av dem som løp lengst. Innsatsen hans ga 1000 kroner i inntekt til TV-aksjonen.
– Jeg prøvde å springe så mye jeg kunne, siden det går til en god sak, sier han.
Edvin oppfordrer folk til å gi penger til aksjonen, slik at Barnekreftforeninga kan bygge familiehus. Flatanger har i mange år vært den kommunen som har gitt mest penger pr. innbygger i TV-aksjonen.
– Håper du at Flatanger blir best i år også?
– Ja, det håper jeg!
