Et langt liv med gleder og sorger
Judith Kristin Aagård (91) har et usedvanlig godt minne, og husker navn og detaljer fra hendelser langt tilbake i tid. Men dagene etter at hun mistet sønnen Kjell Magne (22) i sliperiulykka i 1976, er som visket bort.
– Det er noe som preger hele livet. En blir aldri ferdig med det, sier Judith.
Sorgen og gleden de vandre til hope, heter det i en gammel salme. Gjennom et snart 92 år langt liv, har Judith opplevd mer av sorger og gleder enn de fleste. Men hun har klart å beholde et godt humør og et lyst sinn.
– Hardt arbeid, et enkelt levesett – og godt humør. En må ikke ta seg selv så alvorlig. Det har hjulpet meg, sier Judith når vi spør om oppskrifta på et langt liv.
Dessuten har hun alltid likt å snakke med folk. Det finnes ikke tall på hvor mange hun har hatt til middag eller hvor mange vafler hun har stekt. Døra har alltid vært åpen hos Judith.
Klager ikke
Det er uforskammet lenge siden vi først snakket frampå om et intervju. Men nå har vi endelig fått oss en god prat i leiligheta som Judith har i sokkeletasjen på pleie- og omsorgstunet. Der har hun bodd siden 2013, og her trives hun godt.
Synet er nesten helt borte, hun skimter bare lys. Men folk kjenner hun igjen på stemmen. Begge beina er amputert og hun sitter i rullestol, men det nevner hun ikke en gang i løpet av intervjuet. For det er kanskje ikke så mye å hefte seg med, så lenge hodet er klart og kroppen ellers fungerer greit?
Judith ble født 24. februar i 1933. Foreldre var Meibel og Magne Havstein. De bodde i det som da var det innerste huset på Bakkan. I dag har huset adresse Bakkan 10.
– Hvordan var det å vokse opp som lita jente på Bakkan?
– Det var greit ja. Jeg hadde lekekamerater der, og jeg var med pappa på sjøen. Jeg elsket å være med på sjøen. Kari Fløan var på samme alder som meg, og vi holdt i lag i tykt og tynt, både som unger og voksne.
Fikk sjokk da lillebroren ble født
Judith var sju år da broren Torleif ble født, og hun husker det som om det var i går. For fødselen kom som et sjokk på storesøstera.
– Jeg ante ikke at mamma skulle ha en liten unge. Det var ikke noe snakk om det.
Ei kvinne kom på besøk. Judith spurte om å få gå inn på rommet der mora lå, men det fikk hun ikke. Bestefar Karl kom og spurte om hun ville være med heim til dem.
– Han spurte om jeg skulle ta med nattkjolen, men jeg sa at jeg skulle heim. Søndag sa jeg til bestemor at jeg skulle heim for å se om ho kjerringa hadde dratt heim. Hvis ikke, skulle jeg komme tilbake.
– Da jeg kom inn i stua, sto det ei vogge der med en unge i. Jeg spurte pappa hvem sin unge dette var? «Det er vår,» sa pappa. Jeg snakket med mamma om det mange ganger etterpå. Jeg sa at dere ga meg et sjokk. Det var virkelig et sjokk. Men det ble ikke snakket om sånt på den tida, forteller Judith.
Redd lillebror skulle sladre
Fra Torleif var tre år gammel, måtte han være med storesøstera overalt.
– Vi jentene kunne finne på noe, og da var jeg redd for at han skulle sladre til mamma.
Hun mener at sju års aldersforskjell mellom søsken, er for mye. – Vi ble ikke ordentlig søsken før vi ble voksne.
Judith husker mange episoder fra oppveksten. Hun fikk et par fine beksømsko, men vokste fort ut av dem. Faren fortalte at Johan Feøy hadde spurt om å få kjøpe dem, og han kom, hentet skoene og betalte fem kroner.
– Jeg sa at jeg ville ha pengene, men det var ikke snakk om det. Jeg ville ha pengene for å kjøpe japansk ris, men far sa at pengene skulle legges i et nytt par sko.
Lærerinne fra Sogn
Da hun begynte på skolen, kom det ei lærerinne fra Sogn. Judiths far snakket frampå til lærer Sigurd Halmøy om at det var beklagelig at ungene ikke fikk med seg noe, fordi de ikke skjønte hva hun sa.
– Det gjør ikke jeg heller, svarte Sigurd Halmøy, sier Judith og ler.
Men å forstå sognemål var ikke det eneste som skapte problemer på skolen. Det ble bestemt at nynorsk skulle være målform i Flatanger.
Hun måtte skrive stil på nynorsk, og da hun fikk den tilbake, så den ut som et nymalt fjøs. – Det ble egentlig verre da jeg ble voksen og skulle skrive bokmål. Da ble det nesten et virvar.
Bra med mat
– Hvordan var hverdagen, hadde dere så dere klarte dere med klær og mat?
– Ja, vi fikk tak i klær som ble omgjort. Mat hadde vi. Vi hadde et par, tre sauer, gris og høner. Mamma var flink til å lage mat. Da vi kom på skolen, pleide vi å bytte mat med de andre for å prøve forskjellig pålegg. Vi led ingen nød. Vi hadde plenty fisk.
Faren var med på å bygge ei bu på Mattisholmen mellom Kvernøya og Lauvøya.
– Pappa spurte Peder Amundsen hvorfor øya het Mattisholmen, og da svarte han at det var sånn før at de som jobbet på gårdene, fikk en liten plass, en husmannsplass. Og han som hadde vært utpå der, het Mattis.
– Vi slo gresset der og på Havstein, for å greie å ha et par sauer og lam, forteller hun.
Da krigen kom
Judith var sju år gammel da krigen brøt ut i 1940, og det husker hun godt. Hun forteller at de første tyskerne som kom til Lauvsnes, tok inn på Strandgården. Der hadde det vært skolestue. Judiths mor hadde begynt på skolen der.
– De malte tre vegger, og så malte de en stor V fra taket og ned. Vi spurte tyskerne hvorfor de gjorde det. Da svarte de at det var tegnet på at de ville vinne.
Senere flyttet tyskerne til det som kalles Fleskkassen på Øra, før de etablerte seg på Storfjellet.
Under krigen ble radioene inndratt. Men Judiths far hadde en radio på Mattisholmen, som var gjemt i en heller.
– Jeg var med annenhver uke for å koke enkel mat og holde varme i huset. Det lå seks vaktbåter i lengre tid ved sliperikaia. Hver morgen gikk de ut på vakttjeneste.
– En dag jeg var alene heime, kom båtene sigende mot Mattisholmen. Jeg ble så dyrebar redd. Jeg skulle komme meg under senga, men den nederste var så lav at jeg ble sittende fast. Der lå jeg lenge, men så forsvant de. Pappa var i Rekkerråsa og fisket.
Krigen kunne by på så mangt, og hun forteller at Peder Ottesen drev handel på Hartvikøya. Han fant en stor gummiflåte, og den skar han opp. Flåten var fylt med gummiballer som han malte og solgte for kroner 2,50 stykket.
Gjemte tobakken
Judith fant også sin egen måte å hjelpe faren med å rasjonere tobakk på under krigen.
– Jeg hadde ei fyrstikkeske med tobakk som jeg gjemte i døråpningen i skottet. Da det ble lite tobakk, var jeg ute og hentet litt. Da gikk humøret opp.
Hun forteller at faren etter hvert avlet fram tobakksplanter selv.
– Han tørket dem, sendte dem inn og fikk tilbake tobakk i esker. Det ble kalt Hoho. Det var mange som drev med tobakksplanter, sier Judith.
Svenske på julebesøk
Hun husker en episode fra en juleaften under krigen. Faren jobbet på sliperiet på dagen, og juletreet ble pyntet etter at han kom heim.
– Det kakket på døra, og faren var redd det var tyskere. Men han åpnet, og da sto det en svenske utenfor.
– Han spurte om han fikk komme inn for å se hvordan det var i en norsk heim på julekvelden når det var krig. Han ble lenge, og han fikk servering. Han var høflig og takket for seg og gikk.
– En time etterpå ringte det på igjen. Da tror jeg pappa var mer spekulativ til å åpne. Men det var samme mann som kom tilbake. Han hadde med seg kaffe, litt sjokolade og frukt som han ville gi oss på julekvelden, forteller Judith.
Ungene fikk beskjed om at alt de hørte, ikke måtte bringes videre. De måtte heller ikke svare på spørsmål de fikk.
En norsk soldat hadde rømt, og Judith visste at onkel Trygve hadde fulgt ham over fjellet. Han kom seg videre til Sverige, fikk hun høre senere.
Tatt for lys på Storfjellet
Judith husker en annen episode, som fikk følger for noen ungdommer på Lauvsnes. Det var satt opp lys i fjellet, og tyskerne trodde det var fordi engelske fly skulle se å lande på Storvatnet.
– Vi hadde vært i Fallet og fått tak i melk og halm for å pakke i madrassene. Tyskerne trodde vi hadde noe med det å gjøre, sier Judith, som forteller at skotøyet ble undersøkt for skitt.
– Men det var fem-seks gutter på Lauvsnes som hadde gjort det, og de ble tatt. En båt kom og tok dem med seg, enten til Namsos eller Trondheim. Det var ei dyster handling for dem det gjaldt og for oss andre. Men de slapp løs etter hvert, sier Judith.
Hun tror ikke lysene ble satt opp med noen hensikt, men mer for å villede tyskerne.
– Ellers var det ikke så mange hendelser. Det gikk ganske greit.
Bombing i Fløan
Hun husker at et av instrumentene til musikklaget ble brukt for å varsle flyalarm. Hun husker også godt bombinga i Fløan, da fly prøvde å treffe et skip som lå der.
– Da var vi i Storfjellet og så på det. Men de traff ikke. Båtene lå for nært fjellet, så de kom ikke nært nok til å treffe.
Hun husker at besteforeldrene til Ragnhild Strøm skulle ro til skyldfolket sitt i Fløan med en smågris.
– Da slapp de en bombe. Grisungen døde, ikke av bomben, men av skrekken. Så det ble ingen grisunge til skyldfolket. Men folket berget.
– Var dere redde under krigen?
– Redde ja, jo visst var vi det. Det kunne være noen som spurte, og da hørte jeg gjenklangen av ordene til pappa: «Dere svarer ikke på et eneste spørsmål hvis noen spør.» Vi visste jo ikke om naboen var stripete eller ikke.
Forlot alt på Storfjellet
Hun husker at tyskerne hadde organisert seg bra for å ha tilhold på Storfjellet. De hadde lagd seg en strisekk med seler, som de brukte for å bære opp varer. De ordnet seg en åker på fjellet, med potet, gulrot og rabarbra. Og de hadde egen kokk.
Da krigen tok slutt, ble mange utkalt. Judiths far var en av dem som var vakt på Storfjellet.
– Tyskerne forlot alt. Det sto blant annet mange kikkerter der. De hadde god utsikt over det som foregikk på Lauvsnes, Stamnes og leia.
Judith og de andre skoleungene fikk sin første skoletur til Storfjellet da krigen var over. – Det var ei tjønn der, og vi spurte om å få bade. Det ble kortvarig. For det var rumpetroll i tjønna, og da vi trådte uti, kjente vi dem oppover leggene.
Bortsett fra en tysker som hadde psykiske problemer og etter hvert tok livet sitt, opplevde Judith tyskerne som fredelige folk.
Skremte kvinneforeninga
Det var ikke helt fritt for at ungene på Bakkan kunne finne på noen pek. Judiths onkler var spesielt utspekulerte. Da nabokona holdt kvinneforening, bandt de hendene til Judith langs sida, sotet henne i ansiktet og rullet henne inn i ei matte.
– De kakket på døra og sendte meg inn. Å du å du, sier Judith og ler.
Men hun tok hevn mot onklene. De pleide å sette fra seg treskoene i gangen. Hun puttet kokte poteter i treskoene, som ble most sund da onklene satte føttene inn i skoene.
Om sommeren plukket ungene mye bær, også rognebær som ble solgt i hele sekker til butikken. Tilbake fikk de rognebærgele.
– Dere tjente noen kroner på dette?
– Ja, vi gjorde det, men vi fikk dem ikke selv. Da var han lurere, han Torleif. Da han ble tre eller fire år, fikk han en tekopp. Da gikk han rundt og samlet inn penger.
Da Judith ble så stor at hun skulle på fest i Einvika, spurte hun faren om lov. Da satt Torleif under bordet og sa «Si nei, si nei».
– Da sa jeg at han måtte ti stille. For når han ble stor nok til å gå på fest, kom han ikke til å spørre en gang!
Det ble spørsmål hvem som skulle være med på fest, og Jermund Haagensen skulle i vei. Faren hadde tiltro til ham som voksen, og da ble det greit.
Jobb som hushjelp
Judith ble konfirmert i 1947, og begynte å jobbe to måneder etterpå hos doktor Pedersen i Doktorgården på Lauvsnes. Judith minnes at etter ett år, kom det en ny doktor som het Blystad.
I 1950 reiste hun til Namsos, og begynte som hushjelp hos Beistad, sjefen på Bøndernes Salgslag. Venninna Elsa Feøy, som er født på samme dag som Judith, jobbet i huset ved siden av.
– Hvordan var det?
– Det var greit ja, De var borte hele dagen, og jeg hadde huset til rådighet for meg selv. Jeg hadde alt av matlaging og vasking. Det var ett forlangende, og det var steika okselever, sier Judith. Ellers var det opp til henne å bestemme menyen.
Men om det var greie arbeidsforhold, ble møtet med Namsos spesielt.
– Det var pussig da jeg kom dit. En følte seg nesten utstøtt. Den som kom fra landet, var ikke velkommen. Vi var aldri noen steder.
Da det ble 17. mai og hun skulle gå i 17.mai-tog, visste hun ikke noe om at hver forening hadde en fane de gikk under.
– Jeg og Elsa hadde balet oss under fanen til Namsos husmorlag. Da sa jeg at det var ikke så farlig, for vi var jo i det samme gamet!
Judith jobbet i Namsos i to og et halvt år. Da måtte hun heim, fordi mora fikk problemer med hjertet. Men hun dro tilbake og jobbet ut oppsigelsestida.
Skogakokk i Nordli
5. januar i 1953 begynte hun som skogakokk i Nordli. Sjefen kom med hest og slede og hentet henne og Elsa Feøy. – Nå tror jeg vi har utgitt oss på noe som vi ikke er helt sikre på, sa jeg.
Det var 16 mann som skulle ha mat. Men det var nybygde hytter og veldig fine forhold å jobbe under, med egne tørkerom, baderom og eget rom for kokkene.
– Vi bakte 15 brød hver dag. Det var et syn å stå på enden av bordet og se når de hadde smurt opp matpakkene sine om morgenen, sier hun.
Begge kokkene fylte 20 år mens de var der. Judith etterspurte langformer, og en kar fant noen tynne bord og slo sammen et par former. Der lagde kokkene Delfiakake og vafler, og ordnet ettermiddagskaffe for karene. De spurte hvorfor, og da var det en som sa:
– Kokkene våre er 20 år i dag!
Det var skogsarbeidere der fra hele Namdalen, også mange fra Lierne. Judith var ikke vant til isfiske, og en kveld skulle noen av karene ut på isen for å fiske.
– Da sa jeg at det dere får der skal jeg steike på rauva mi i kveld. Da de kom tilbake, var det en som sa: «Jeg veit om ei kokke som får varm rauv i kveld, ja», forteller Judith og ler, for selvsagt fikk de fin fisk på kroken.
Flyttet heim
Da våren kom, var jobben gjort og 1. mai reiste hun til Namsos for å ta båten heim til Lauvsnes. Da begynte hun som hushjelp hos familien Sørgaard. Alfred Sørgaard var formann i komiteen som sto for bygginga av aldersheimen, og han spurte om hun ville jobbe der.
Det skulle ansettes fire personer, en bestyrer, en kokke og to pleiemedhjelpere. I alt var det rom for 14 beboere, men alle måtte være oppegående, minnes Judith.
Men hun takket nei til tilbudet. For hun hadde lagt andre planer. I februar 1954 giftet hun seg med Sverre Stamnes, flyttet til gården på Stamnes, og de fikk sønnen Kjell Magne.
Sverre hadde bestemt seg for lenge siden for at han ville gifte seg med Judith.
– Han var eldre enn meg, og han hadde sagt at «når hun blir voksen, skal hun bli kjerringa mi». Det fortalte noen meg etterpå. Jeg var på Stamnes i 15 år, og jeg trivdes veldig godt. Det var godt naboskap. Du var velkommen uansett hvor du kom inn.
Mistet mannen
I 1961 begynte hun og Sverre å bygge nytt fjøs, og året etter døde Sverre.
– Da viste jeg ikke riktig hvor jeg skulle begynne, sier hun.
Fjøset var tatt i bruk, men mye var uferdig. Hun fikk hjelp av en slektning som tok på seg å gjøre ferdig fjøset. – Det er artig å se fjøset i dag, og se at de har tatt så godt vare på plassen. Det setter jeg stor pris på.
Hun hadde to melkekyr og ei kvige på vei, og 22 mål.
– Jeg var alene i sju år på gården, før jeg flyttet. Da hadde Petra, svigermor, flyttet på aldersheimen. Svigerfar døde i 1965. Huset ble utleid til Norman Kvaløysæter, som drev som fergemann etter at Peder Halsvik ga seg, minnes Judith.
Til Trefjorden
Snart gikk veien til Trefjorden. Der var det en ungkar som hadde et godt øye til henne. Hun hadde ikke sett i Aage Aagårds retning før, men på et samvirkelagsmøte ble de stående i lag.
– Plutselig berørtes hendene våre. Jeg trodde det var tilfeldig, og sa det også. «Tror du ja, sa han.» Så det var ikke så tilfeldig lell, sier Judith.
Aage dro på besøk til Stamnes, der Judith bodde med sønnen Kjell Magne. En lørdagskveld Aage var på besøk, kom Kjell Magne heim.
«Æ du her i kveld å du? Sei mæ ein ting, e’ det mamma du fer ætte?» sa gutten, forteller Judith og ler.
– Jeg trodde kanskje ikke Kjell Magne kom til å trives i Trefjorden. Borghild hadde ikke hatt andre barn enn Aage. Men det ble et veldig greit forhold mellom Kjell Magne og Aage. De ble nesten som søsken, sier Judith.
Hun flyttet til Trefjorden i 1969, giftet seg med Aage i august, og på slutten av året ble Aase Kristin født – altfor tidlig.
Født for tidlig
Judith forteller at hun og Aage gledet seg til at det skulle bli småfolk.
– Rett før jul ble jeg dårlig, og skjønte at nå kommer ungen. Det var nesten tre måneder for tidlig.
Hun forteller at ungen ble dårlig i jula og måtte sendes til sykehuset på Levanger.
– Vi trodde ikke hun skulle overleve turen dit. På den tida fikk mora ikke være med barnet sitt. Det var tøft ikke å få se henne før i januar. Men Kjell Magne fikk bli med, og han syntes at hun var så lita og lagde så mye lyd.
Først i mars/april fikk Judith og Aage ta med babyen heim. For å beskytte henne mot smitte, måtte hun holdes unna folk Men da Sivert Sivertsen kom for å gjøre noe arbeid med det elektriske i huset, måtte han sjå til ungen.
– Han sa at han måtte se henne, for så liten unge hadde han aldri sett før, sier Judith.
Ordfører
Aage var ordfører i to perioder. Øyvind Mårvik var i det samme partiet, og det gjorde nok sitt til at Aase Kristin og Lars Mårvik ble kjent – og senere gift.
Judith var også innom kommunestyret som vararepresentant for Arbeiderpartiet. En gang måtte hun møte i hui og hast.
– Det sto i avisa at ordføreren ble sendt heim for å hente kjerringa, men jeg sa at dit skulle jeg ikke, for jeg hadde ikke sett et papir. Men jo, det måtte jeg, ellers ble møtet avlyst.
Hun forteller at Birger Skotnes satt på enden av bordet og skulle se om hun stemte likedan som ordføreren. Men det gjorde hun ikke.
Stormen tok fjøset
2. desember i 1971 tok stormen fjøset i Trefjorden. Aage var på Lauvsnes på møte, og Judith ringte på kontoret og sa ifra om at uværet hadde revet hus.
Aage kom heim, og han hadde skyss med sokneprest Bakke som kjørte ei stor stasjonsvogn. Han fortalte etterpå at han aldri hadde kjent sånn vind, for den løftet framparten av bilen.
– Det var mye å ordne opp i. To tredeler av fjøset var borte. Men det var mange flere enn vårt hus som ble tatt. Vi fikk tak i hjelp og materialer på Tøtdal. Høyet som lå igjen var hvit. Vi fikk råd om ikke å røre det. Og høyet ble ikke ødelagt.
– Vi hadde mange okser i fjøset, og vi var redde de skulle slite seg. Men de lå stille. Høyet hadde nok dempet mye av bråket.
Det bars til skogs for å hogge fjøstømmer. Harald Estensen, Olaf Stamnes, Kolbjørn Trefjord og Reidar Estensen bygde fjøset, minnes hun.
Sliperiulykka
15. oktober 1976 skulle stormen og uværet igjen gripe inn i livet til Judith og familien. Sønnen Kjell Magne var blitt 22 år, og jobbet på sliperiet på Lauvsnes. Judith hadde vært med dattera Aase Kristin til tannlegen på Namdalseid.
På vei heim i bussen til Einar Rasmussen skjønte de at noe alvorlig hadde skjedd.
– Vi traff så mange biler og sykebiler. «Hva i all verden er dette,» spurte Einar Rasmussen.
Vinden var så sterk at Einar ikke turte å kjøre bussen helt fram til Lauvsnes. De sto og ventet ei halvtime, og da kom Aage løpende.
– Han sa at det hadde skjedd ei ulykke på sliperiet, og at Kjell Magne var blant dem. Vi måtte bare skynde oss til Namsos.
Tre omkom
På sliperiet hadde taket på bygningen der flisbilene kjørte inn, løsnet i den sterke vinden. Flere arbeidere var oppe på taket for å sikre det, da et nytt vindkast kom, løftet deler av taket og vrengte det av.
Tre arbeidere ble med taket ned. Arthur Skogli fra Malm omkom på stedet, mens Kjell Magne Stamnes (22) og Fredrik Holmen (24) ble alvorlig skadet og kjørt til sykehuset. Der døde de noen få dager senere.
– De sa mange ganger at han ville våkne snart. Men jeg traff ham aldri mer i live, sier Judith.
Ulykken rammet Flatanger hardt. Hele bygda var i sjokk.
Hun syntes det var ekstra trasig for dem som satt igjen heime. Fredrik Holmen etterlot seg kone og en liten sønn. Kjell Magne var gift med Ragnfrid, og sammen hadde de sønnen Sverre.
– Det var trasig, for Sverre var bare fire måneder gammel, sier Judith, før hun legger til:
– Når først ulykken skulle være ute og han ikke fikk vokse opp med den pappaen han var tiltenkt å ha, var han umåtelig heldig og fikk en snill stefar.
Innom kvelden før
Kvelden før ulykken var Kjell Magne innom i Trefjorden. På dagen hadde han vært i begravelse på Innherred til et fadderbarn.
– Aage spurte om han hadde lagt om dekk på bilen sin. Det hadde han ikke. Da må du ta vår, sa Aage, forteller Judith.
På kvelden kom han tilbake med bilen han hadde lånt. Han var inne og holdt i lillesøstera si, Aase Kristin, som da var seks år gammel.
– Han satte henne ned, sa adjø og gikk. Jammen kakket det på døra igjen. Da var det han som kom tilbake. Han løftet opp Aase Kristin og holdt henne inntil seg igjen, før han dro. Det var siste gang vi så ham.
Husker lite
– På den tida var det kanskje ikke mye hjelp å få? Hvordan var det for deg som sto midt oppe i dette.
– Jeg husker det nesten ikke. Jeg gikk så opp i det, at jeg husker nesten ikke hva som skjedde etterpå.
Begravelsen husker hun svært lite av. Det var bare to dager mellom begravelsene til Kjell Magne og Fredrik.
Minnene blir forsterket når datoen nærmer seg, selv om det har gått mange år siden det skjedde. – Når datoen nærmer seg, kommer det igjen, sier Judith.
Bærer ikke nag
– Tenker du noen gang at dette ikke skulle ha skjedd? Er du bitter?
– For Kjell Magne sin del vet jeg at han var en sånn uredd type, at han hadde gått opp uansett. Jeg kunne aldri tenkt meg å belaste noen for det. Det som skjer, skal vel skje, tror jeg.
Det ble snakket mye om ulykka etterpå. Det ble sagt at en person hadde gitt beskjed om at taket måtte sikres. Men Judith har aldri båret nag til noen for ulykka.
– Det kunne ha blitt sånn med enhver av oss også, om vi hadde vært i samme situasjon. Jeg tror ikke han hadde det godt etterpå. Han kom heim til oss, og han syntes det var veldig trasig. Når det var skjedd, måtte vi prøve å komme oss videre.
Måtte komme seg igjennom det
– Fikk du noe hjelp fra prest eller lege, eller måtte du arbeide med det selv etterpå?
– Ja, jeg måtte det. Jeg fikk vel noe medisin for å dope meg ned litt like etterpå. Det var så mye vi skulle igjennom. Jeg hadde nok med å komme meg igjennom det, og det har jeg heldigvis gjort, sier hun.
– Har du tenkt på at du skulle hatt mer hjelp?
– Det kunne vært godt å ha noen å snakke med, men det var ikke snakk om det i den tida. Jeg var med på all salgs arbeid, og visste hva jeg skulle ta til med.
– Det har nå gått, livet, og jeg har heldigvis hatt – og har – god kontakt med dem på Stamnes. Men en er preget av det hele livet. En blir aldri ferdig med det, sier Judith.
Hverdagen krevde sitt
Hverdagen måtte gå sin gang. I tillegg til okser, drev Judith og Aage med potet, og det var mye folk som deltok i potetonna. Da var Judith ute med 11-kaffe, og alle var inne til middag.
Vedhogst i skogen, bær skulle høstes og verv skulle skjøttes. Dagene gikk med arbeid og mange gjøremål.
Da Aase Kristin og Lars ville flytte heim og overta gården i 1997 – noe som gledet Judith og Aage stort – ble tilfeldigvis nabohuset ledig. Dermed slapp de å bygge kårstu, og ungene som kom til, Odin og Karen Anna, kunne løpe over enga for besøke besteforeldrene.
Aage døde i februar 2011, og i november i 2013 flyttet Judith til egen leilighet på pleie- og omsorgstunet.
Trives godt
– Jeg har trivdes godt her hele tida. Vi er sjølvstendige vi som bor i leiligheter. Vil vi være i lag med noen, kan vi det. Vil vi være for oss sjøl, kan vi være det. Jeg har sagt at de må varsku når jeg trenger så mye hjelp at jeg ikke kan være her lenger.
Hun var på avdelinga ei stund, men for tre måneder siden flyttet hun ned igjen.
– Jeg sa jeg hadde lyst til å flytte ned. Så spurte de om jeg greide det. Da sa jeg at da kjenner dere meg ikke…
Synet er veldig dårlig, men Judith var godt kjent i leiligheta fra før. – Det verste er å områ seg utenfor selve rommet, sier Judith, som av og til må minne seg selv om at hun faktisk er over 90 år…
Ser hendelsene for seg
– Men hva gjør at du husker alt så godt?
– Hendelsene ser jeg så livaktig for meg. Jeg ser hva som skjedde den dagen. Jeg vet ikke hvorfor det er sånn, sier Judith.
Judith følger også med i nyhetsbildet. Ragnhild Strøm er ofte innom og leser avisa for henne. – Det gjør at jeg følger med, og så snakker vi mye i telefonen. Jeg kjenner folk på Vorda, fra langt tilbake i tid, sier hun.
– Hva tenker du om ungdommene som vokser opp i dag?
– Jeg synes synd på dem. De vokser opp i en urolig verden. Det ligger igjen i meg. Vi hadde hørt snakk om krig, så ble det krig og vi fikk oppleve det i fem år. Vi lærte oss å være mer nøkterne enn de er i dag, sier hun.
Ønsket å bli barnepleier
Det var heller ikke så lett å få den utdannelsen hun egentlig ville ha. Pengene strakk ikke til.
– Jeg hadde så lyst til å bli barnepleier da jeg var lita. Jeg spurte pappa, men han kunne ikke hjelpe meg. Sliperiet var ofte stengt om vinteren. Da jeg begynte i Doktorgården, arbeidet jeg fra morgenen til klokka fire. Det kalte de halv dag, og da tjente jeg 60 kroner i måneden. Det ble ikke så mye å legge av.
Det ble aldri noen utdannelse som barnepleier. Men hun har passet egne og andres barn, og gleder seg nå over både barnebarn og oldebarn.
Hun gleder seg også over at det er liv og røre i Trefjorden. Nå har barnebarnet Karen Anna flytta til «borti-stu», hvor Judith og Aage bodde, og Aase Kristin og Lars driver gården.
– At de tok over i Trefjorden, syns jeg er veldig trivelig, sier Judith.
Hun er fortsatt sosial og er med på det som skjer på «heimen», og hun er glad i å få besøk. Da hun flyttet inn i leiligheta, var det viktig å få plass til salongbordet og sofaen. For hvor skulle hun ellers servere vafler og kaffe til folk som kom på besøk?
