Statsforvalteren griper inn – omgjør tomtevedtak
Statsforvalteren omgjør Flatanger kommunes vedtak, og avslår søknaden om dispensasjon for den omstridte boligtomta på Rebuodden på Lauvsnes.
Vanligvis skal saker med ugyldig vedtak sendes tilbake til kommunen for ny behandling.
Men her har Statsforvalteren valgt å foreta en endelig behandling av saken fordi den anses tilstrekkelig opplyst, for effektivitetens skyld og for at partene skal få en endelig avklaring.
Statsforvalteren gir klager Arnt Gustav Haagensen medhold, og avgjørelsen kan ikke påklages videre i forvaltningen.
Dermed får ikke Kim Aakervik og Maren Strøm bygge en ny bolig på tomta utenfor det regulerte boligfeltet Rebuodden.
Hovedutvalget ga tillatelse
Grunneierne Lena og Anders Canborn søkte om dispensasjon fra LNFR-formålet og forbudet mot tiltak i 100-metersbeltet langs sjøen, for å kunne fradele tomta.
Kommunedirektøren innstilte på avslag, men hovedutvalget for næring, miljø og teknisk vedtok å innvilge søknaden.
Eier av naboeiendommen, Arnt Gustav Haagensen, klaget på vedtaket og mente at vilkårene for å gi dispensasjon ikke var oppfylt. Hovedutvalget opprettholdt sitt vedtak, og dermed gikk saken videre til Statsforvalteren.
Mangelfull begrunnelse
Statsforvalteren konkluderer med at vedtaket ikke oppfyller forvaltningslovens krav til begrunnelse. I vedtaket er det helt kort konstatert at vilkårene for å gi dispensasjon er oppfylt, og det er inntatt noen korte vurderinger som ifølge Statsforvalteren framstår løsrevet fra lovens vilkår for å gi dispensasjon.
Dette er ikke tilstrekkelig, og det er ikke gjort en reell vurdering av vilkårene i plan- og bygningslovens paragraf 19-2, mener Statsforvalteren.
Der er det to vilkår som stilles for å gi dispensasjon. En dispensasjon må ikke føre til at hensynene bak bestemmelsen det dispenseres fra, hensynene i lovens formålsbestemmelse eller nasjonale eller regionale interesser, blir «vesentlig tilsidesatt». Videre må fordelene ved å gi dispensasjon være klart større enn ulempene.
Det er ifølge Statsforvalteren opplagt at verken hensynet til landbruk eller reindrift gjør seg gjeldende. Hensynet til natur og friluftsliv blir dekket av hensynene som begrunner byggeforbud i strandsonen.
Statsforvalteren skriver at det er klart at plansituasjonen forutsetter at området skal holdes ubebygd.
Ikke vurdert fordeler og ulemper
De to reglene i paragraf 19-2 er kumulative, som betyr at dispensasjonssøknaden kan avslås hvis ett av vilkårene ikke er oppfylt. Statsforvalteren tar ikke endelig stilling til første del av bestemmelsen, men tar i stedet fatt på å drøfte andre del om fordeler og ulemper.
«Etter vårt syn fremstår imidlertid ikke fordel-/ulempe-vilkåret for å være reelt vurdert i saksframlegget. På denne bakgrunn kan feilen ikke anses reparert i forberedende klagebehandling. Det fremgår heller ingen vurdering av «kan»-skjønnet, slik Haagensen er inne på i klagen,» skriver Statsforvalteren.
Statsforvalteren påpeker at det ikke er nok at det kan påvises fordeler ved å gi dispensasjon. I tillegg må fordelene være klart større enn ulempene.
I utgangspunktet er det areal- og ressursdisponeringshensyn som er relevante fordeler når den dispensasjon skal vurderes – ikke tiltakshavers subjektive ønsker.
Statsforvalteren mener det er mest relevant å se om dispensasjon avhjelper et planmessig behov. Siden reguleringa her har til hensikt forby nettopp den type tiltak som her er omsøkt, må gjennomføring av tiltaket først og fremst betraktes som en ulempe. Dessuten er det opplyst at det finnes flere ledige tomter.
Sprengning krever planprosess
«Som Haagensen påpeker i klagen, er det også et forhold at utbygging av tomten vil kreve vesentlige arealinngrep i form av sprengningsarbeider tett inntil eksisterende bebyggelse. Etter vårt syn er dette et selvstendig argument for at tiltaket ikke bør tillates gjennom dispensasjon, men etter en planprosess der ulemper for nabobebyggelsen blir tilstrekkelig utredet og belyst,» skriver Statsforvalteren.
Det påpekes også at terrenginngrepet vil medføre permanente landskapsvirkninger. Det i seg selv tilsier behov for planavklaring.
«Statsforvalteren kan altså ikke se at det er påvist relevante fordeler som klart overstiger ulempene ved å gi dispensasjon i denne saken.»
Søknaden avslås og kommunens vedtak endres, konkluderer Statsforvalteren.
