Datteren Joyce (78) hedret Kåre Iversens minne
– Pappa ville vært veldig stolt, sier Joyce Peace (78). Krigsheltens datter kom helt fra Orknøyene for å delta i avdukingen av en minneplakett på Villadagen 20. juli. I strålende solskinn og med nesten 300 oppmøtte viste Iversens barndomsøy seg fra sin beste side.
Forrige gang Joyce Peace satte sine bein på øya, var i 1993 sammen faren. Han gikk bort i 2001, og barndomshjemmet står heller ikke mer.
– Men jeg har fortsatt minnene, sier Joyce Peace.
En lokal krigshelt
Reidar Lindseth åpner markeringen med å fortelle om Kåre Iversens oppvekst på Villa og innsats i krigsårene.
– Da krigen brøt ut, ville Kåre Iversen finne en måte å gjøre mest mulig ugang for tyskerne.
Reidar Lindseth har vært spesielt involvert i Kåre Iversens livshistorie gjennom Historielagets utgivelse av krigsheltens selvbiografi. Da Joyce Peace og familien ga rettighetene til boka, var en minnesmarkering en del av avtalen.
Lindseth inviterer forsamlingen til å reflektere over krigsinnsatsen i vår egen tid.
Aldri mer 9. april
– Heimevernet ville ikke vært til uten kjennskapen til de i motstandskampen, sier Håvard Davidsen. Han er områdesjef for Heimevernet i Namdalen.
Han synes det er en ære å bli invitert for å holde tale, og er imponert over alle som kom for å delta i markeringen.
– Det viser at historien er betydningsfull for lokalbefolkningen. «Aldri mer 9. april» gjelder minst like mye i dag, det er veldig tidsaktuelt å belyse innsatsen de gjorde. Jeg håper aldri det blir nødvendig med en slik innsats igjen.
Fra Orknøyene til Villa
– Unbelievable. Jeg kan ikke tro det, sier en rørt Joyce Peace etter avdukingen. Hun er eldst av Kåre Iversens fire døtre.
– Pappa ville vært veldig stolt. Han ville sagt noen banneord, men han ville vært veldig stolt.
Joyce Peace var ett år da familien skulle prøve livet i Norge. Jobbmulighetene var få, og de flyttet tilbake igjen til Shetland. Datteren minnes at faren var mye ute på fiske, på det meste 18 måneder. Innsatsen hans under krigen hørte hun lite om.
– Pappa sa bare «Hvis du vil vite noe, Joyce, les boka». Han fortalte mer til ektemannen min enn til meg.
Med hjertet i Norge
I 1965 flyttet hun til Orknøyene og har bodd der siden.
– Hvis noen spør hvor jeg er fra, sier jeg at jeg er fra Shetland, men at pappaen min er fra Norge.
Hun påpeker at naturen i Flatanger er noe helt annet enn på Shetland og Orknøyene.
– Jeg er glad i den myke granitten her. På Shetland er det knapt trær.
Ektemannen var med på Villa-turen i 1993 og skulle gjerne blitt med, men hadde ikke mulighet i sommer. Til høsten feirer de 60-års bryllupsdag. Joyce skulle også ønske at den avdøde moren Christina kunne ha opplevd markeringen.
– Mamma var flytende i norsk etter flere år her. Hun hadde vært veldig glad for å få oppleve dette.
Krigsheltens etterkommere
Joyce har tre barn, fire barnebarn og seks oldebarn fra seks måneder til tolv år. Med seg til Norge har hun datteren Mary.
– Dette er min første gang i Norge, men ikke min siste, sier Mary.
Kåres barnebarn Aileen er født på Shetland, men bor i Ulsteinvik.
– Men ikke hvor spesielt det var, sier Mary.
– Jeg skulle ønske han fikk oppleve dette selv, sier Aileen.
– Han snakket mye, men ikke om krigsårene, sier Mary.
Aileen har tatovert et monument fra Shetland som hedrer motstandsheltene under andre verdenskrig.
– Det er min måte å ære og minnes ham, sier hun.
