Stammespråk til besvær

DEBATT: Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for artikkelforfatterens synspunkter.

Hva har «mulighetsrom», «leverandørsammensetning», «tjenesteproduksjon», «mikromobilitetsløsninger», «oppdaterte situasjonskart», «mobilitetsbehov», «kjøretidsforhold», «avgangsfrekvens», «avviksomfang», «fristoverskridelser» og «den regionale utviklerrollen» til felles? De er alle eksempler på det politiske stammespråket som kveler det politiske engasjementet blant folk i Norge.

Overalt i landet bugner det med politisk engasjement. Rundt lunsjbordene på jobben, i skolegården, på foreldremøter, i familieselskap og i sosiale medier kan man se hvordan unge som gamle, menn som kvinner, engasjerer seg i politiske spørsmål. Likevel er min erfaring at terskelen ofte kan være ganske høy for å si ja til å stå på liste før kommunestyre- og fylkestingsvalget. Jeg tror en stor del av grunnen til dette handler om det som i løpet av flere tiår har utviklet seg til et intrikat stammespråk der man helst bør ha 12 års fartstid for å i det hele tatt forstå hva man snakker om.

Jeg ble folkevalgt for første gang i 2015, som fylkestingsmedlem i Nord-Trøndelag fylkesting. Siden da har jeg sittet i fylkestinget, kommunestyret og møtt som vara på Stortinget. Før det hadde jeg brukt fem år av ungdomstida mi på å ta kampen for et fritt Palestina, mot hverdagsrasismen, for flere kulturtilbud og billigere buss for unge. Etter mer enn tolv år i politikken og sju år som folkevalgt, er det lett å se hvordan aktivisten i meg taper terreng mot uendelige saksframlegg, tungrodde politiske prosesser og et tilnærmet uforståelig byråkratisk språk.

Min frykt er at språket både byråkratiet og politikerne bruker i landets kommunestyrer, fylkesting og offentlige debatter, skaper distanse til vanlige folk, og kan i verste fall svekke tilliten til politikken som helhet.

Ved kommune- og fylkestingsvalget i 2015 valgte kun 36,4 prosent av unge mellom 20–24 å bruke stemmeretten. I 2019 var tallet økt, men fortsatt benyttet kun 64,8 prosent av oss stemmeretten. Blant disse er unge, eldre og velgere med det laveste utdanningsnivået de som skiller seg ut gjennom å stemme sjeldnest. Jeg tror det sier noe om hvor utilgjengelig politikken er i ferd med å bli for folk.

For samtidig opplever jeg at engasjementet rundt politiske saker er stort i alle deler av samfunnet. I skolene er både elever og lærere brennende engasjerte i spørsmål om hva som skal være på timeplanen, reglene for fravær, om alle burde få gratis skolemat og om hvordan man skaper ei inkluderende russetid. I sivilsamfunnet kan du når som helst få høre om hvordan teatergrupper, korps, idrettslag, pensjonistforeninger og ungdomsklubber gir folk tilhørighet og fellesskapsfølelse – selve kjernen av noen av vår tids viktigste politiske spørsmål.

Som lokalpolitiker har jeg møtt eldreråd som brenner av hele sitt hjerte for å hindre ensomhet blant pensjonister, ungdommer som snakker om hverdagsrasisme i skolen, idrettslag som er motoren i lokalsamfunnet, og lokale ildsjeler som gjør alt fra å brøyte snø til å arrangere gammeldans. Overalt hvor jeg har reist, fra Oppdal til Lierne, fra kysten til fjellet, har folk et brennende engasjement for spørsmål som handler om politikk.

Men min opplevelse er at mange likevel vegrer seg for å påta seg politiske verv, eller stille til valg for de politiske partiene. Kanskje kan dette skyldes hvordan politikken fremstår for alle som ikke er på innsiden av det stammesamfunnet politikken er blitt.

Sakte, men sikkert tilsløres politiske spørsmål i en svulstig, byråkratisk språkdrakt som gjør politikken mindre forståelig, og vanskeligere å sette seg inn i. Jeg frykter at dette gjør at terskelen er høyere for å bruke engasjementet sitt politisk. Brenner du for en ny idrettshall, bevaring av grendeskolen eller flere bussavganger er det ingenting som er så effektivt som å engasjere seg i de politiske arenaene dette bestemmes.

Men om du velger å engasjere deg i politikken for deretter å møtes av et tåkelandskap med ord og uttrykk som gjør det politiske håndverket utilgjengelig, forsvinner også motivasjonen. Og her snakker jeg av egen erfaring.

Hvorfor sier kommunale og fylkeskommunale saksframlegg «helhetlige kollektivløsninger for framtidens mobilitetssystem» når man mener at bussen og toget skal gå? Hvorfor omtales kunder som «brukermasse», muligheter som «mulighetsrom» og holdeplass som «omstigningspunkt»?

Jeg tror ingen enkeltbyråkrat, politiker eller administrativ leder alene bærer ansvaret for det, eller at dette er en ønsket utvikling. Men over tid har et passivt forhold til språkets makt, og dets evne til å også skape avmakt ført til at lett forståelige saker blir til papirvindmøller der selv den mest ihuga ildsjel blir maktesløs.

Den svenske statsministeren Olof Palme formulerte det velkjente sitatet om at «politikk er å ville». Hadde Palmes tale vært gjennom dagens offentlige språkkvern kunne det kanskje hett at «politikkens vesen er, og bør på sikt være, å vurdere handlings- og mulighetsrommet for synergier i prioriteringene av tjenestetilbud til innbyggermassen».

Norsk offentlig forvaltning, ironisk nok også et keitete begrep, bør gjennomgå en klarspråksreform. Samtidig kan de politiske partiene gjøre mye for å åpne og tilgjengeliggjøre sine prosesser, og politikerne bør ta folk mer på alvor gjennom å snakke et mer presist språk. Men fremfor alt må politikkens språkdrakt vaskes for svulstige kommunale uttrykk, og «framtidige mobilitetsstrømmer» må igjen bli til «bussruter».

Av Gaute Børstad Skjervø, nestleder i AUF og fylkes- og lokalpolitiker for Ap

Dette debattinnlegget sto først på trykk i Trønderdebatt.