Flatanger – fortsatt alene

DEBATT: Ja, det er undertegnedes konklusjon etter et halvår med lesing, diskusjoner og tenking. Jeg vil her prøve å begrunne mitt standpunkt,  skriver Gro Seltveit i dette debattinnlegget.

Saken om kommunesammenslåing er jo ikke noe nytt. I perioden 1958 til 1994 ble det gjennomført flere reformer i den norske kommuneinndelingen. I 1995 fikk Stortinget seg forelagt et nytt reformforslag (Stortingsmelding nr 32 1994/95) som ville endre kommuneinndelingen særlig i distriktene her i landet. Dette aksepterte ikke flertallet av politikerne den gangen og vedtok 1. juni 1995 følgende:

Frivillighet

Stortinget ber regjeringen legge til grunn at framtidige endringer i kommunestrukturen ikke skal omfatte kommuner der kommunestyret eller innbyggerne i en folkeavstemning har gått mot kommunesammenslåing.

Dette vedtaket gjeninnførte frivillighet som hovedprinsipp for endringer i kommuneinndelingen.

Hvordan kan da flertallet av partiene på Stortinget enes om å straffe økonomisk de kommunene som velger å fortsette alene? Hva slags frivillighet er det?

Sanners reformforslag skiller seg ut fra tidligere år spesielt i forhold til tempo. Vabo-utvalget,  det såkalte «Ekspert-utvalget»,  ble nedsatt i januar 2014, og allerede etter knapt tre måneder la utvalget fram en rapport inneholdende kunnskapsgrunnlag og retningslinjer for en kommunereform. Kritikere hevder at rapporten bærer preg av hastverksarbeid, og synes det er påfallende at en regjering fremmer forslag som har som målsetting å omforme det norske samfunnet så drastisk, uten at den følger normale saksbehandlingsprosedyrer for store reformer (NOU-utreding, høringsprosess, stortingsmelding, stortingsbehandling og stortingsproposisjon). Er det kanskje ikke ønskelig at befolkningen får tilfredsstillende kunnskaper om konsekvensene av denne reformen? Kanskje vil en unngå at motkreftene får tid til å organisere seg?

Kommunene har avgjørende betydning for samfunnet vårt. Her lever vi våre liv, vi utvikler lokalsamfunnet, vi mottar mange tjenester fra kommunen og her utøves en stor del av vårt demokrati. De norske kommunene er kjennetegnet av folkestyre – folkestyrets verdier og logikk.

Kommunen er den delen av folkestyret som gir det store flertallet av innbyggerne mulighet til å bli valgt og delta som folkevalgte. Dersom vi endrer kommunestrukturen i henhold til Sanners ambisjoner, vil det føre til en vesentlig endring av maktforholdene i samfunnet og vårt folkestyre.

Det at det er nærhet mellom dem som styrer og dem som blir styrt, er nok i de fleste tilfeller en fordel. Allikevel ser jeg at blir det veldig smått, kan det i enkelte saker, være en ulempe. Dette må en jobbe med, og ikke være redd for å diskutere. Det kan bli vel tette bånd mellom enkelte, noe som kan føles galt i forhold til et rettferdig demokrati.

Innbyggerne tilfredse

Det refereres til ulike undersøkelser i media når det gjelder innbyggernes tilfredshet med de offentlige tjenestene i kommunen. Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) har gjennomført innbyggerundersøkelser ved tre anledninger; i 2010, 2013 og 2015. A.Berg Erichsen, Bjarne Jensen og Ole G. Narud har skrevet en artikkel «Innbyggernes tilfredshet med kommunale tjenester og kommunestørrelse». Konklusjonen her, etter å ha gått gjennom bl.a. Difis undersøkelser, er at innbyggernes tilfredshet for de fleste og viktigste tjenestene reduseres når kommunestørrelsen øker. Noe av forklaringen for at kommunestørrelsen har betydning, kan være at innbyggerne i små kommuner lettere kan medvirke og påvirke utviklingen av tjenestene, at de som mottar og yter tjenestene har bedre kjennskap til hverandre og at kontakt og kommunikasjon mellom politikere og   administrasjon og innbyggere er enklere i små kommuner. (Østre 2011)

Etter å ha lest intensjonsavtalen for MN+ flere ganger, sitter jeg igjen med to hovedinntrykk:

• Her er mange flotte ord, et slags utvidet valgprogram uten mye konkret innhold.
• Flatanger ender opp med en liten «kystrelatert funksjon»

Sistnevnte er et stort ankepunkt mot kommunesammenslåing slik jeg ser det. Hva blir igjen i Flatanger?

Arbeidsplasser for kvinner

Hvor blir det av arbeidsplassene som i dag er attraktive for den kvinnelige delen av befolkningen? Jeg vet jo at også kvinner søker seg til oppdrettsnæringa og arbeidsplasser med utspring her, men det er et faktum at fortsatt er det flest menn som vil jobbe innafor denne bransjen. I dag har vi stillinger i den kommunale administrasjonen som er viktige arbeidsplasser for både kvinner og menn. Her kan nevnes fullmektigstillinger, kultursjef, helsesøster, sosialleder, kulturskolerektor, mellomledere og rådmannen med sin stab. Disse stillingene vil nok på forholdsvis kort tid forsvinne Trøndelagsforskning antyder at ti til tolv stillinger vil forsvinne.

Et annet stort ankepunkt er for meg at flytting av alle stillinger hvor det jobbes med kultur (bortsett fra skole/barnehage), blir flytta sju eller tolv mil fra der de er i dag. Det vil vi merke! I dag har vi et rikt kulturliv i forhold til folketall. Mange frivillige står på, arrangerer og legger til rette, svært ofte med offentlig oppbacking/støtte.

Da det er fysisk nærhet mellom kultursjef og dem som  jobber med kulturskole, ungdomsklubb og folkebibliotek, har en fått til mye med svært begrensede midler, rett og slett fordi en jobber tett sammen. innafor de ulike virksomhetene.

Det er vanskelig å tilby mange ulike aktiviteter utenom musikkopplæring fast i kulturskolen, det må bli mer sporadiske tilbud, f.eks. helgeaktiviteter. Årsaken er først og fremst at her i Flatanger er det ikke lenger så mange barn og unge lenger. Dette vil nok ikke endre seg om vi blir med i en storkommune. Vi må nok fortsatt kjøre til Namsos eller Steinkjer, som er tilfellet i dag. De fleste kulturtilbud som i dag kun finnes i byene omkring, vil vi nok fortsatt måtte kjøre til byen for å ta del i. En viktig kultursatsing her i kommunen er Ungdommens kulturmønstring. En flott arena for barn og unge som ønsker å vise sitt talent. Vil denne og tilhørende kulturverksted fortsatt eksistere uten kulturarbeidere i kommunen?

Det hevdes at vi er så sårbare, og at det er så vanskelig å være alene om en kompetanse, den eneste innen et fagfelt. Her vil jeg være litt privat, da jeg er eneste bibliotekansatte i 40% stilling her i kommunen. I flere år har jeg vært en del av et fast etablert samarbeid med de andre biblioteksjefene i Midtre Namdal. Dette fungerer utmerket. Vi møtes fem til seks ganger pr år, benytter ellers e-post og telefon. På denne måten jobber vi fram ulike prosjekter, organiserer forfatterbesøk, har leseaksjoner, og ikke minst, hjelper hverandre i alle slags utfordringer.

Når jeg så i tillegg kan jobbe tett med oppvekstsjef, kulturskolerektor og kultursjef, er det utrolig hva vi får til med våre små budsjetter.

Om nå fagmiljøene blir samlokalisert fra de sammenslåtte kommunene, hvilke fordeler kan en regne med? Fagfolkene kan spesialisere seg mer innafor smalere felt, de kan bistå hverandre, lære av hverandre og overlappe hverandre arbeidsmessig. På den annen side: byråkratiet blir større, behovet for koordinering og møteaktivitet øker, lokalkunnskapen hos personalet kan bli svakere, tilgjengelighet for mange av brukerne blir dårligere, og reise- og transportkostnader øker.

«Små kontorer fungerer best»

Det kan bli mer spennende og interessant å jobbe i større miljøer, men større staber vil bruke mer tid på intern kommunikasjon.

At dannelsen av større fagmiljøer betyr bedre fagmiljøer, er ikke opplagt, hevder Bjarne Jensen i artikkelen «Sammenslåtte kommuner – positivt for regional utvikling» og viser til konklusjonene fra evalueringen av NAV-reformen(Andreassen & Aars 2015). Her oppsummerer forfatterne bl.a. «For dem som ønsker å slå sammen små kontorer til store, må det framstå som et tankekors at det er nettopp ved de små kontorer at det fungerer best».

I samme artikkel refereres konklusjonen fra den nyeste og mest grundige undersøkelsen av kompetanse- og rekrutteringsutfordringer i kommunesektoren; FAFO-rapporten «Kompetanse i kommunene». Her har forskerne sett spesielt på forholdet mellom kompetanse og rekruttering og kommunestørrelse, og funnet blant annet at det ikke er noen systematisk forskjell mellom kompetanse- og rekrutteringsutfordringer i små og store kommuner.

Vi leser i avisene at Namsos mangler sykepleiere, så vidt meg bekjent har Flatanger kommune godt utdanna ansatte i alle stillinger hvor det er krav til en spesiell kompetanse.

Om vi nå får fortsette alene, er vi da rustet til å møte morgendagens utfordringer?

Da må jeg spørre: Hva er nå det?

Vi vet at det vil dreie seg om økonomi. Vi vet at klimaendringer vil kreve omstillinger i Kommune-Norge. Og sist, men ikke minst vet vi at framtidas utfordringer vil være og oppleves ulike i det langstrakte landet vårt. Mens store kommuner vil få utfordring i forhold til befolkningsvekst og alt det fører med seg, vil de minste kommunene få en motsatt problemstilling; hvordan skal vi hindre fraflytting, stabilisere folketallet?

Ingen vet med sikkerhet hva morgendagens utfordringer vil bestå i. Vi vet ikke om de vil være de noenlunde samme over hele landet eller fortone seg som sterkt preget av kommunenes geografiske plassering. Hvilke nye oppgaver for kommunene er det snakk om? Det vet vi vel heller ikke helt konkret.

Politisk verdispørsmål

Jeg vil avslutte med å sitere Nils Aarsæther som sier følgende

(Kommunereform og innsats for lokal samfunnsutvikling, 2016):

«Dersom en regner endringer i det norske bosettingsmønsteret som en uomgjengelig eller til og med som en ønsket utvikling i retning av sterkere sentralisering og urbanisering, vil en kommunereform basert på store enheter opplagt kunne være i samsvar med dette. Med dersom en legger vekt på å beholde hovedtrekkene i bosetting og næringsliv ved at det legges opp til at det også i framtiden skal bo folk i de delene av landet som i dag har kommunestatus, vil et finmasket kommunemønster sannsynligvis være den beste løsningen. Dette er imidlertid politiske verdispørsmål som det ikke finnes noe faglig svar på.»

Jeg velger å legge vekt på det siste.

Jeg velger å opprettholde befolkningen i kyst- og landdistriktene sin innflytelse og makt i styringa av landet. Jeg velger å bevare lokaldemokratiet og befolkningens deltakelse og påvirkning i styringa av lille Flatanger kommune. Jeg velger å jobbe for å unngå at de gode velferdstjenestene i kommunen kommersialiseres. Jeg velger å aldri slutte å jobbe for at Flatanger kommune skal kunne fortsette å være en egen kommune.

Gro Seltveit