DEBATT: Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for artikkelforfatterens synspunkter.
Da jeg gikk på ungdomsskolen, tok jeg et bevisst valg. Jeg ville bli lærer. Inspirert av min daværende klasseforstander ble karriereløpet lagt. Jeg ble lærer for linjen handels- og kontorfag på videregående. Som ferdig utdannet i 1993 var det selvsagt svært krevende at dette tilbudet ble lagt ned året etter. Men jeg fikk da praktisert min nyervervede kunnskap, og hadde fine år i skolen. Omtrent 10% av elevene som i disse dager starter i videregående opplæring, vil aldri fullføre. En av fem vil ikke fullføre videregående i løpet av 5 år. Dette er en kilde til utenforskap, fattigdom og sosiale forskjeller og det er en kilde til store offentlige utgifter. Denne statusen viser hvorfor vi må satse på elever, lærere og skolen. Media har denne sommeren hatt oppslag om søknadstallene til hhv studiespesialisering og yrkesfag. Det er positivt at flere ungdommer tar valg som de mener er riktige for sine liv. Vi trenger folk med praktisk utdanning i fremtiden, like fullt trenger vi ungdommer som velger studiespesialisering og videre akademiske utdanninger. I distriktet, hvor jeg kommer fra søker få studiespesialisering med den følge at færre fra distriktene søker høyere utdanning. Konsekvensen kan bli ytterligere mangel på lærere, sykepleiere, leger, ingeniører og andre med høy utdanning. Oversikt over søkertallene til Vg1 denne høsten viser at søkertallene til studieforberedende linje er til dels svært lave i de noen av de trønderske regionene, mens linjen står sterkere i for eksempel Trondheimsregionen. Kan denne forskjellen på by og land være problematisk? Både ja og nei. De som får en relevant yrkesfaglig utdanning vil trolig få en god jobb i sitt nærområde noe som er positivt. Næringslivet får også dekket sine behov noe som sikrer utvikling og bosetning. På den andre siden vil få søkere gjøre det svært krevende for våre videregående skoler å tilby et spekter av fag innen studiespesialisering. Det kan igjen føre til at elever blir dårlig rustet, eller ikke kan ta utdanninger som har krav til ulike fagkombinasjoner. På sikt kan dette få konsekvenser for kompetansearbeidsplasser i distriktene. Jeg registrerer med frykt den store nedgangen i søkertallene til lærerutdanning og sykepleierutdanning etter at Arbeiderpartiet og Senterpartiet overtok regjeringsmakten. Aftenposten hadde et oppslag den 15.8 hvor det sies at det er ledige plasser på 63 av 70 lærersteder for grunnskolelærere. Om fem år går det flere lærere ut med pensjon enn det kommer nye inn i yrket. Nettopp denne situasjonsbeskrivelsen viser hvorfor vi fremover må sikre tilstrekkelig søknad til studiespesialisering i distriktene våre. Trønder Avisa har et oppslag om barnehagelærer-utdanningen ved Nord universitetet i Levanger hvor 44 av 60 plasser står tommer. Sånn kan vi ikke fortsette. Den nasjonale politikken kan vi dessverre ikke gjøre noe med før stortingsvalget i 2025. Men i år bestemmer vi hvem som skal lede Trøndelag fylke og dermed de videregående skolene her. Da må studietilbudet ved den enkelte videregående skole tilpasses behovet i det lokale arbeidsmarkedet. I dette arbeidet må vi ikke glemme at flere elever på studiespesialisering på mange skoler i distriktene vil avgjøre hvorvidt vi får mange nok lærere, sykepleiere, leger, ingeniører og andre med høyere utdanning i hele fylket. Høyre har i programmet vårt sagt at alle elever skal fullføre videregående skole. Det er ambisiøst, noen vil hevde urealistisk, men hvilket annet mål kan en ha? For å oppnå en slik langsiktig målsetning, må reell politisk innsats settes inn på å sikre bedre valgfrihet, mer praktisk opplæring og mer trivsel i videregående opplæring. Elevene skal i større grad få styre hvilken skole de ønsker å gå på. Vi må satse på tilstedeværelse i skolen. Gode læringsmiljø krever at elevene er på skolen, derfor er fraværsgrensen så viktig.Send oss et innlegg på [email protected]
