DEBATT: Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for artikkelforfatterens meninger.

Næringsliv og offentlig sektor i mange distriktskommuner mangler kompetent arbeidskraft. Utdanningstilbud i regionen er en måte å løse dette på. Distriktskommuner bør legge til rette for samarbeid mellom utdanningsinstitusjoner, næringsliv, kommune og fylkeskommune. 

Distriktsnæringsutvalget, Demografiutvalget og Ungdommens distriktspanel har pekt på betydningen av desentraliserte opplærings- og utdanningstilbud. Dette lå til grunn for studien Opplærings- og utdanningstilbud for unge i distriktene som Distriktssenteret har bestilt.  Noen distriktskommuner har testet ut gode regionale utdanningsmodeller, og samspillet som må til for å realisere slike opplærings- og utdanningstilbud. 

Samarbeid gir suksess

Samarbeid mellom sentrale aktører som utdanningsinstitusjoner, næringsliv, kommuner og fylkeskommune er et suksesskriterium. Utvikling og tilpasning av utdanningstilbud skjer i hovedsak i samarbeid mellom de som tilbyr utdanningene, og aktørene som kjenner behovet for arbeidskraft i kommunen. Lokalt næringsliv er med andre ord avgjørende som initiativtaker og pådriver for nye utdanningstilbud.

Kommunen spiller en viktig rolle som tilrettelegger, og fylkeskommunene bidrar med nødvendig fagkompetanse, og ressurser som finansiering og utdanningsfaglig kompetanse. 

Studien viser eksempler på godt samarbeid mellom lokalt næringsliv, kommune og fylkeskommune. Samtidig viser spørreundersøkelsen at enkelte kommuner er skeptiske til hvor godt kjent fylkeskommunen er med kompetansebehovet i arbeidsmarkedet i distriktskommunene.

Kompetansebehov

Dette betyr at distriktskommuners kompetansebehov i større grad bør være en del av dialogen mellom kommuner og fylkeskommuner. I rollen som regional utviklingsaktør, og med det økte ansvaret for regional kompetansepolitikk, bør fylkeskommunen i større grad bidra til å skape gode arenaer for dialog og samhandling mellom næringsliv, offentlig sektor og utdanningssektoren.

Lokalt næringsliv har vilje og ressurser til å bidra i utviklingen av utdanningstilbud. Studien viser at de er avhengige av å skape både aktivitet og verdier. Næringslivet ser betydningen av at unge velger å bo og utdanne seg i lokalsamfunnet der virksomheten deres er lokalisert. De er handlingsorienterte, og enkelte ser den strategiske verdien i å engasjere seg i utdanningstilbudene. I Steigen har havbrukssektoren spilt en viktig rolle, og i Geilo har Geilo-gruppen, et hotell og eiendomsselskap, bidratt på flere måter. 

Lokalt næringsliv har gjerne helt konkrete behov for arbeidskraft og kompetanse. Dette behovet er det viktig at de unge kjenner til, og her kan både kommune og næringsliv bidra med å gi god informasjon. Det vil gjøre det enklere for unge å velge relevant utdanning tilpasset behov på heimplassen. 

Valg av bosted

Utdanningssystemet har betydning for valg av bosted. Distriktsnæringsutvalget sier at utdanningssystemet spiller en sentral rolle ved valg av bosted og tilgang til fremtidig arbeidskraft. Ungdommens distriktspanel mener at arbeidsplasser og utdanningsmuligheter er avgjørende for unge som skal velge seg et sted å bo.

Det er behov for nytenkning i kompetanse- og distriktspolitikken. Regional tilpasning av utdanningstilbud bør bli standarden, ikke unntaket.

Av Marit Lofnes Mellingen, direktør Distriktssenteret

 

Faktaboks:

• Oxford Research har på oppdrag fra Distriktssenteret undersøkt hvordan lokale og regionale opplærings- og utdanningstilbud for unge innrettes i distriktene, slik at de treffer arbeidsmarkedets behov.
• Rapporten Opplærings- og utdanningstilbud for unge i distriktene beskriver hvordan opplærings- og utdanningstilbud, rettet mot både privat og offentlig sektor, har blitt utviklet i distriktskommuner.
• Med opplærings- og utdanningstilbud menes både videregående skole, fagskoler og høyere utdanning.
• Rapporten beskriver og analyserer kommuner og fylkeskommuners oppfatning av muligheter og utfordringer knyttet til slike opplærings- og utdanningstilbud.
• Rapporten viser hvem som har tatt initiativ til tilbudene, hvilke aktører som har samarbeidet, hvilket kunnskapsgrunnlag man har bygget på og hvordan tilbudene har blitt synliggjort. De fire eksempelcasene viser en variasjon i form av at de er tilpasset ulike lokale og regionale arbeidsmarkeder.