Blomsterhavet utenfor Domkirka i Oslo ble et mektig symbol på folks medfølelse etter 22. juli.

På tide å ta et oppgjør

22. juli 2011: Jeg kommer hjem fra en moltetur, og kona møter meg på trappa: Det har vært en eksplosjon i regjeringskvartalet, og nå er det skyting på Utøya!

 

KOMMENTAR: Dette er en kommentar som gir uttrykk for skribentens synspunkter.

 

De dramatiske scenene fra Oslo sentrum som flerret over tv-skjermen, så ut til å være hentet fra en amerikansk actionfilm, ikke fra fredelige Oslo.

Omfanget av massakren på Utøya, var ennå ikke kjent. I fem-tida om morgenen ble jeg vekket av kona, som hadde stått opp for å se tv. Hun hadde selv vært på sommerleir på Utøya i ungdomsåra, og var helt fortvilet og tårene rant: - Det er 80 døde på Utøya!

Senere skulle det vise seg at terroristen hadde drept 69 barn og ungdommer – alle med livet foran seg. I regjeringskvartalet døde åtte som følge av bombeangrepet. Mange ble kvestet for livet.

Tragedien kom ekstra nært da det viste seg at et av ofrene var Lene Maria Bergum fra Namsos.

Hele Norge sto sammen i dagene og ukene etter terrorangrepet. Vi husker alle statsminister Jens Stoltenbergs ord: «Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet. Men aldri naivitet.»

I dag er det 10 år siden det ufattelige skjedde. Gjennom filmer, tv-serier og reportasjer har vi blitt minnet om de ufattelige store lidelsene til både overlevende og dem som mistet sine. Foreldre, søsken, besteforeldre – venner og familie – alle har måttet leve videre med savnet, sorgen og mange spørsmål.

[annonse]
I dagene etter tragedien, viste det norske folk at det sto sammen. Det var rosetog og minnemarkeringer. Utenfor Domkirka i Oslo var det et blomsterhav Norge aldri hadde sett maken til. Folk ville vise sin medfølelse og støtte til de overlevende og dem som hadde mistet sine.

Nå, 10 år etter, har overlevende og andre turt å reise spørsmålet om hvordan det som skjedde har påvirket oss som folk og Norge som nasjon. Var det riktig å gjøre terrorangrepet til et angrep på oss alle? Ble det dermed avpolitisert og på et vis ufarliggjort? Ble terroristens motiver og hensikt med angrepet, tatt nok på alvor? Var dette virkelig bare «en gal manns verk»?

AUF har i forkant av 10-årsmarkeringen tatt til orde for at vi ikke har tatt et skikkelig oppgjør med tankegodset som lå bak de helt vanvittige handlingene. For mange av teoriene til terroristen lever og får næring både i det mørke internettet og i det åpne rom. Et bevis på dette fikk vi for noen dager siden, da noen fikk seg til å skjende bysten av Benjamin Hermansen, det første dødsoffer for rasistisk motivert vold i nyere tid i Norge.

Philip Manshaus drepte sin adoptivsøster og angrep en moske i Bærum i 2019, et terroranslag inspirert av terroristen fra Utøya og Regjeringskvartalet. Brenton Tarrant angrep moskeer og drepte 49 mennesker på New Zealand samme år, også inspirert av den norske massemorderen.

Når ord og ideer får utvikle seg uten å bli korrigert, kan det bære fullstendig galt av sted. Det har historien vist. Det er nok å minne om Adolf Hitler og hva hans demagogiske evner førte til.

Vi må slutte å dulle oss inn i forestillingen om at det største terrorangrepet i Norge etter krigen, var en enkelthandling utført av en gal mann. Tingretten slo for øvrig fast at han var strafferettslig tilregnelig, og dermed ikke gal. Handlingene ble utført av en person som hadde bygd opp sin egen forestillingsverden, der AUF og Arbeiderpartiet var en trussel mot det han sto for.

At det finnes folk som støtter tankene til terroristen, har vi fått mange og grelle eksempler på de siste dagene gjennom blant annet intervju med overlevende fra Utøya. Når folk får seg til å skrive til dem at det var synd terroristen ikke gjorde en bedre jobb og drepte dem også, skjønner vi at noe er riv ruskende galt. Eksemplene er så mange og stygge, at det går ikke an å lukke øyne og ører for at det er et stort samfunnsproblem. I en undersøkelse svarer en av tre overlevende fra Utøya at de har blitt utsatt for hets og trusler.

Har vi fått mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet?

Etter mitt syn er svaret dessverre nei. Det er blitt nærmest legitimt å hetse og sjikanere folk, både direkte og på internett. Særlig er unge kvinner i politikken utsatt.

Vi har fått et debattklima som gjør at mange kvier seg for å si sin mening. De vet hva som kommer. Dermed vil mange la være å engasjere seg i politikk og samfunnsliv, og vi får et fattigere demokrati uten viktige stemmer.

Sånn kan vi ikke ha det. Vi må respektere at folk kan ha forskjellig syn, og møte det med saklige argumenter, ikke hets og sjikane.

Skal vi skape et samfunn med mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet, må vi begynne med oss selv.

Ferieturen for familien sommeren 2011 ble litt annerledes enn vi hadde sett for oss. Turen ble lagt innom Oslo. I gjerdet utenfor Stortinget var det festet roser. På politiets pansrede biler var det festet roser, og utenfor Domkirka var det et enormt blomsterhav.

Det samholdet og det engasjementet mot alt det terroristen sto for, samlet nasjonen og folket.

På 10-årsdagen må vi hente fram det samme engasjementet. Vi må ikke være naive, men vi må stå opp når andre blir utsatt for urett, sjikane og hets.