DEBATT: Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for artikkelforfatterens mening.
Kulturskolen når svært mange, men fortsatt ikke mange nok. Det fins utfordringer i forhold til kjønn, foreldrenes økonomi og utdanningsnivå, minoriteter samt utenforskap/inkludering.
En del av svaret
Samtidig er kulturskolen en del av svaret på noen av de store oppgavene i samfunnet vårt, ikke minst etter koronapandemien: Kulturskolen gir barn og unge tilgang til fellesskap, møteplasser og opplevelser som kan løfte dem.
For noen uker siden la regjeringa fram historiens første stortingsmelding om barne- og ungdomskultur, der et eget kapittel er viet kulturskolen. Meldinga er veldig god når det gjelder mål for kulturskolen og forventninger til skoleslaget. Regjeringa slutter seg til Norsk kulturskoleråds mål om en kulturskole for alle, og beskriver en kulturskole som skal tilby både bredde, kjernetilbud og fordypning.
Opp til den enkelte kommune
Mitt ankepunkt mot meldinga er at det fortsatt vil være opp til den enkelte kommunen å nå målene regjeringa skisserer. Penger er ikke alt, men økonomi betyr ganske mye – ikke minst i en kommunal hverdag med et beinhardt fokus på effektivisering.
En generell styrking av kommuneøkonomien vil også komme kulturskolene til gode. Jeg forventer kanskje ikke at Stortingets kulturkomité får gjort mye med akkurat det, når det nå skal ta stilling til barne- og ungdomskulturmeldinga. Men det jeg håper komiteen får gjort, er å få på plass utviklingsmidler som de kommunale kulturskolene kan søke på – for å inkludere flere og for å utvikle framtidas opplæringstilbud.
