Med store indre skader ble han tatt hånd om av kolleger, brannmannskap og ambulansepersonell, og fløyet til St. Olav Hospital.
Den alvorlige arbeidsulykken på Flatanger Settefisk 16. februar, kunne ha fått et fatalt utfall. Ei stund var det uklart om Arne Skorstad ville overleve. – Marginene var på min side, sier Arne Skorstad (59) i sofaen hjemme på Lauvsneshaugen. Han har vært hjemme siden påske, bare avbrutt av 10 dager på rehabilitering, og i full gang med opptrening.
I etterkant har de to diskutert hva som kan ha skjedd. Saksliften styres med joystick, og en knapp på hendelen må trykkes inn i tillegg for å få liften til å bevege seg.
– Hvordan jeg har fått det til, vet jeg ikke. Det kan tenkes at den hadde hengt seg fast i jakkelomma mi, men du skal jo gjøre begge operasjonene samtidig.
– Mest sannsynlig har jeg holdt i joysticken da jeg lente meg over, og på ett eller annet vis aktivert den uten at jeg fikk til å gjøre noe mer, sier han.
I ettertid ble liften gjennomgått for å se etter tekniske feil, men den var i orden, opplyser han.
Sto fast i ribbeina
– Arve prøvde å dra tilbake joysticken for å senke liften. Men den sto jo fast oppe i ribbeina på meg, sier Arne.
Han husker at han sa til kollegaen i det han ble klemt fast, at han måtte få dem ned.
– Det sa jeg to ganger. Den tredje gangen sa jeg: «No Arve dør æ.» Så sa jeg ikke noe mer.
– Du kjente at det gikk galt?– Ja, det kjentes vel sånn ut, uten at jeg kan bekrefte det. Jeg var rimelig blå, ifølge Arve. Kollegaen måtte få tak i noen til å aktivere nødsenkinga. Liften sto og stanget opp i taket fire-fem meter oppe, med Arne liggende over rekkverket. Under lunsjen Dette var midt i lunsjen, og de andre kollegaene hadde gått opp i matrommet. Men en rørlegger hørte Arve rope, kom til og fikk kjørt ned heisen. – De måtte gjøre det forsiktig, så jeg ikke tippet ut eller ble sittende fast i en kabelbro i taket. Men de fikk meg ned, og Arve sa at da han fikk snudd meg i liften, fikk jeg igjen fargen. – De gjorde alt som de var trent på å gjøre, og de slo alarm med en gang. – Det lokale brannvesenet og ambulansen var på plass raskt. Alt gikk som det skulle. De kjørte momentant, og ville ikke vente på helikopteret. Etter ulykken opplyste driftsleder Morten Strøm at det tok bare 15 minutter fra ulykken skjedde til Arne var under veis i ambulansen.
– Det vet jeg ikke, men de trengte aldri å sette i gang hjerteredning. Jeg hadde brukbar oksygenmetning i ambulansen på vei innover, og det er ganske vesentlig i forhold til hjerneskader. Jeg regner med at jeg ble lagt i respirator allerede i helikopteret.
Han forteller at han ble liggende i kunstig koma i vel 14 dager for å stabilisere situasjonen og få beingrinna til å begynne å vokse sammen igjen.
– De vurderte operasjon for å stive av ribbeina, men det er jeg glad de ikke gjorde. Da hadde jeg hatt redusert lungekapasitet for alltid og blitt veldig stiv.
Kjørte etter ambulansen
Kona Margrete og dattera Maria jobber i barnehagen, og de fikk raskt beskjed om hva som hadde hendt. En kollega kjørte dem innover etter ambulansen.
De rakk fram til Alte, og var der da Arne ble flyttet over fra ambulansen til helikopteret. Anja dro direkte til Trondheim fra Namsos.
– Hvilke beskjeder fikk de om tilstanden din?– De var vel usikker i starten, men alt tydet på at det ville gå bra. Etter at jeg våknet, sa legen som tok imot meg at jeg var stor og sterk, og at det berget livet mitt. Ellers hadde jeg blitt smadret fullstendig. – Hodet regnet de med var i orden, siden jeg hadde bra oksygenmetning til helikopteret tok over. Men det er selvfølgelig spennende for dem som står rundt deg når du våkner den første gangen... Overført til Namsos Etter tre uker i Trondheim, ble han overført til intensiven i Namsos, der han lå nye tre uker med stadig mindre pustehjelp. Deretter ble det halvannen uke på sengepost. – Jeg skulle etter hvert trenes opp til å puste selv. – Det er fantastiske folk på de to stedene, sykepleiere i sær. Det er jo minst en på deg hele døgnet. Jeg traff mange personer, og det er flotte folk. Vi skal være glade vi bor i Norge, sier Arne. På sengeposten fikk han begynne å spise igjen, etter ha ha fått næring gjennom sonde i seks-syv uker. – Det gikk faktisk så godt på sengeposten at de spurte om jeg ville reise heim til påske. Det var langt unna det jeg var forespeilet tidligere.
En milepæl
Arne kom heim til palmehelga, og med hjelpemidler fra kommunen klarte han seg selv.
– Det var en milepæl plutselig å kunne gjøre det daglige selv, uten å trenge hjelp til alt.
Etter påske ble det 10 dager med rehabilitering på Levanger, der han igjen møtte fantastiske folk som hjalp ham videre.
– Nå har jeg flyttet heim og skal rehabilitere meg selv fram til jeg blir arbeidsdyktig igjen, sier Arne, som har faste treningsøkter hos fysioterapeut.
– Blir du helt bra?– Ja, jeg tror det. Det siste de sa i Namsos var at lungene ikke var helt i orden, men det kan hende de har tatt seg igjen nå. Jeg har ingen problemer med pusten. Vi satser på at det blir bra. Noen Storfjellmarsj eller 17. mai-tog blir det nok ikke i år, men han trener og tar en runde innom jobben for å drikke kaffe sammen med kollegaene. De var glade for å få ham tilbake, og i påska inviterte de ham på påskelunsj. Han kviet seg, for det er ei lang trapp opp til andreetasjen der matsalen ligger. – Jeg sa ja, for de sa de skulle bære meg opp om nødvendig. Da jeg kom nedover, etter å ha grudd hele dagen for trappa, hadde de bygd gangbane oppover og dro meg opp i en rullestol. Så bars det rett inn på matsalen til langbord og lammegryte. Det var en skikkelig mottakelse, sier Arne. Tøft for de rundt Han ser at hendelsen nok var tøffest for dem rundt, familien og kollegaene. Selv var han jo i koma de første ukene. Men Margrete og døtrene var sammen med ham på sykehuset hele tida. – I løpet av de to månedene på sykehus, tror jeg det er tre dager de ikke var på besøk. Det er godt gjort, å ha besøk så godt som hver dag over så lang tid.
Ulykkesfugl?
Katta har som kjent ni liv, men Arne Skorstad ligger ikke langt bak. For dette er ikke første gangen han har vært ute for uhell som kunne ha fått et fatalt utfall.
På 80-tallet jobbet han i NTE som elektriker, og da fikk han strøm gjennom kroppen og ble sittende fast på taket på et hus på Vik. En kollega måtte spenne ham løs, og han stupte ned i ripsbuskene.
– Det har vært mange hendelser, men en som var på grensa, var da jeg gikk gjennom isen to ganger ved Skjeldedammen, forteller Arne, som var alene og på jobb for kraftverkene.
Han mistet den ene skia første gangen han falt igjennom. Han kom seg opp og prøvde å gå videre på ei ski, men gikk gjennom en gang til.
Også den andre gangen kom han seg opp. – Jeg kom meg ned til bilen på Dala på ei ski. Den gangen var det nære på.
– Nå har du kanskje brukt opp like mange liv som katta?– Noen av de ni livene er brukt opp ja. Det er ikke sikkert jeg tåler noen flere runder. Jeg blir jo ikke noe sterkere, så jeg må vel roe meg ned.
– Jeg ser hvor viktig det er å ha alt på plass. At vi har lokale folk med gode kunnskaper, og særlig at vi har en egen ambulansestasjon, sier han.
I løpet av året har han et mål om å komme seg tilbake til jobben i Flatanger Settefisk. Og da skal han opp i liften igjen. Han har ingen redsel for det.
Omsorg
Arne er imponert over omsorgen han og familien har fått etter ulykken. Det har blitt mange meldinger og hilsninger.
– Det er rørende å se hvor mye folk bryr seg om en. Det er et gode med å bo på sånne plasser som vi gjør, sier Arne, som ikke fikk lest de første meldingene fordi telefonen ble ødelagt.
– Det er vel egentlig ganske utrolig at du sitter her i dag?– Ja, denne gangen er det faktisk det. Man må bare ikke tenke på alternativet.
