Siste
MINNEORD

Kjellaug Penna til minne


 

Tante. Kjære, kjære tante.  For vi kalte deg aldri noe annet enn det. Samtlige i slekta. Når noen sa at det var pizzafest hos «tante», skjønte alle at det var snakk om deg. Ingen ytterligere presisering var nødvendig. Du var sjefstanta vår. Tanten over alle tantene, som var så glad i oss alle sammen – og som hadde hjerterom større enn de aller fleste. 

Å få beskjeden om at du hadde forlatt oss, var brutal. For selv om du har vært i dårlig form det siste året, var det nok ingen av oss som kunne tro at det skulle gå så fort – og at du plutselig, brått og uventa, skulle forlate oss. Du, som oppgjennom årene har vært et slags naturlig samlingspunkt i slekta vår, er ikke lenger blant oss. Og det er så inderlig vanskelig å ta innover seg. 

På denne tiden av året skulle du vært travelt opptatt med julestria. Med å bake rosetter, sy kjøttrull og instruere Arne i hvordan sølvet skal pusses og hvor alle nissene skal stå. Julevasken ville dere vært ferdig med for lengst, og all julebaksten likeså. Jeg tror du likte denne tida av året spesielt godt. Det å be hjem, servere hjemmelaget middag og samle slekta – det var du spesialist på. Og du var så stolt av julehuset deres, med en hel manngard av julenisser og de nydeligste julekuler. 

Oppgjennom barndommen fikk vi være så mye hos dere som vi bare ville. Du ble tydeligvis aldri lei av oss barna og våre påfunn. Du fikk aldri noen barn selv, og var desto mer glad i oss tantebarna dine. Og vi i deg. Vi fikk leke posthus nede på postkontoret ditt over flerfoldige år. Vi fikk kle oss ut i klærne dine, leke med hønene og bade i boblebadekaret. Du var alltid full av energi og tok initiativ til all slags leker og skøyerstreker. 

Det hendte seg til og med at vi gikk i hagen din og plukka blomster, om vi skulle pynte litt til sommerselskapene. Dette sa du heller aldri noe på. Som da Ludvik var i full ferd med å knabbe pyntekålen din en gang dere var bortreist. «Åja, kjæm dokk heim så fort?» sa gutten da dere plutselig kom kjørende opp gårdsveien, og tante hun lo. Også da Markus og jeg var så uheldig å klippe av ledningen på regnemaskina di, og gnisten stod i taket, reagerte du med latter. 

Jeg kan ikke komme på at du ble ordentlig sint på oss en eneste gang. For så tålmodig og raus var du. Døra di var alltid åpen for oss…. og var den ikke det, hendte det seg jo også at vi fant veien inn gjennom soveromsvinduet deres. For en brøytestikk åpna låsen på vinduet, og plutselig stod vi i gangen deres og spiste is idet dere selv kom hjem. Selv om dette kanskje var litt over streken, så ble du ikke sint på oss da heller. Du lo igjen, og virka imponert over påfunnet. 

«Dokk har ailler opplevd at a tante har lagt så my som ei hand på dokk…», hendte det tante sa. Tett etterfulgt av: «Det lætt æ værra opp te foreldran!» 

Om vi masa lenge nok fikk vi servert is med Oboypulver – eller rettere sagt Oboypulver med is. Det ryktes at enkelte av tantebarna også fikk servert melispulver på tefat. Eller syltetøy med vaniljesaus. Du visste ikke hva godt du skulle gjøre for oss, og vi elsket deg for det.

Du var full av historier – noe av ekte gjengivelse, annet kanskje ikke 100% slik som virkeligheten var – men gjerne litt oppdiktet og «krydret» for historias skyld. Min personlige favoritthistorie serverte du på julaften for et par år siden. Den handlet om da familien i søsknenes ungdom «skreiv etter» morsomme gjenstander fra «Skøyeren». Det var brusepulver i tissepotta, kinaputter på stuegulvet og leke-sigaretter som «gøyv sæ utover som en skit på bordet». Den julaftenen var det så mye fliring rundt bordet, at vi ba om en ønskereprise året etter. Og du var ikke vanskelig å be. Du lo alltid så mye underveis i historiene dine, at det noen ganger var vanskelig å få med seg poenget. For høyest lo du alltid selv. Men latteren din var så smittsom at samtlige i rommet ble revet med. Og slik skal vi alltid huske deg. 

Det blir et stort tomrom etter deg, tante. Det er det ingen tvil om. Sjefstanta vår skal ikke lenger samle oss til rømmegrøt, spaghettifest eller «smørbukksodd». Aldri mer skal vi få høre om tiden da du bodde på Utvorda, om reisen deres til «Junaiten» eller historien om hvordan du la ned 10 stk i ni senger.  Vi skal aldri mer høre deg selv si at «maten var god, ja» lenge før noen av oss hadde rukket å sette skjeen til munnen. Men vi skal alle lagre disse gode minnene i hjertene våre, og huske deg som det fantastiske mennesket du var. Hvor enn du er nå, håper jeg du har fått hvile og er fri for smerter. Hvor enn du er nå, håper jeg du serverer lattermilde historier og rykende varm rømmegrøt om hverandre.    

Hvil i fred, kjære tanta vår! Vi skal aldri glemme deg. 

Stine 

 

Hva tenker du
Flatangernytt oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.