Mange ungdommer kan tenke seg å bo i distriktene, viser undersøkelsen Distriktssenteret har foretatt. 5 av 13 elever fra 10.klassen i 2007 ved Lauvsnes skole har valgt å bo i Flatanger, slik reportasjene i Flatangernytt har vist. (Foto: Fotokompaniet)

Det er håp for bygda

Går det virkelig an å bo på bygda? Ja, sier ungdom. Ikke bare de fra bygda, men også en del ungdom fra de større byene.

 

DEBATT: Dette er et debattinnlegg, som gir uttrykk for artikkelforfatterenes meninger.

Seniorrådgiver Hildegunn Nordtug Direktør Marit L. Mellingen

 

Det er en myte at ungdom ikke vil bo på bygda, men de flytter ikke dit uten en innsats fra distriktskommunene og staten.

Vi i Distriktssenteret har undersøkt hvor unge vil bo når de blir voksne. 65 % av distriktsungdom sier at de ønsker eller planlegger å bosette seg i en distriktskommune.

Mange vil si at «dette er jo fint, men ikke godt nok til å opprettholde befolkningen i distriktene». Derfor er det veldig bra for distriktene å se at 40 % av ungdom som ikke er fra distriktskommuner også svarer «enig» eller «litt enig» på samme spørsmål. I sentrale kommuner bor det som kjent mange, så om kun noen av disse bosetter seg på bygda vil det ha stor betydning for distriktene.

De ungdommene vi har spurt mener at et godt oppvekstmiljø for barn, muligheten til en sikker jobb, og gode kommunale tjenester som skole, barnehage og helse er utslagsgivende. De ønsker å føle seg trygge og verdsatte. Er det så rart? Har ikke stedet dette på plass, vil det være lite attraktivt, uansett hvor sentralt eller usentralt det ligger.

Enda mer interessant er det å se på sammenhengen mellom hva ungdom synes er viktig med et fremtidig bosted, og motivasjon for å bo i distrikt eller ikke.

Ungdom som ønsker å bo på bygda i framtida setter mer pris på lett tilgang til naturen, å kunne bli godt kjent med lokalsamfunnet, å bo i enebolig, å leve med lite press, og gi framtidige barn et godt oppvekstmiljø. De har også større tro på at de vil få være seg selv fullt ut, få et godt sosialt liv – og få brukt det de er gode til.  

Og her ligger en av utfordringene. For mens jobb er avgjørende for hvor unge vil bo, har unge liten tro på å få flere jobbmuligheter og muligheter til å få drømmejobben i distriktet.

Kommunene må bli flinkere til å vise de unge hvilke jobbmuligheter som allerede finnes, og utvikle næringsmulighetene videre. Vi må se mange flere eksempler på at staten (og andre) lyser ut stillinger med arbeidssted hvor som helst i landet. Utdanningsmulighetene må være nærmere distriktsungdommen. Vi må se at effektivisering i primærnæringene følges av oppblomstring av arbeidsplasser i andre næringer samme steder. Vi må rett som slett gjøre det mulig å realisere unges ønsker om et liv i Distrikts-Norge.

Vi i Distriktssenteret arbeider for å gjøre det attraktivt å bo og jobbe i distriktene. Vi har tilrettelagt arbeidet i Ungdommens distriktspanel, og det siste året har vi samlet inn mye ny kunnskap om hvordan det er å være ungdom i Distrikts-Norge.

Når vi møter kommunene i distriktene, og det gjør vi ofte, samarbeider vi med dem for å få kunnskap til å bli til praksis. Det vi ser her, er at det ikke bare er nok å jobbe med god ungdomsinvolvering og aktiviteter for ungdommen. Skal ungdom faktisk bosette seg i distriktene når de blir voksne, er det like viktig at kommunen jobber godt med næringsutvikling, bomiljø, nærbutikker og at den kommunale planlegginga fungerer godt.

Av seniorrådgjevar Hildegunn Nordtug og direktør Marit L. Mellingen i Distriktssenteret