Hedret med medalje - bærer på sterke krigsminner

Selv om de var barn under krigen, gjorde foreldre og familie en enorm innsats i motstandsarbeidet og flyktningetrafikken som også involverte de yngste.

Ungene skulle ikke vite noe, men visste likevel hva som foregikk.

- Vi fikk beskjed om at hvis vi sa noe, ble vi skutt, sier Ragnhild Strøm.

En stor ære
Minnemedaljene ble overrakt av ordfører Olav Jørgen Bjørkås under en tilstelning i Miljøbygget, der også familiemedlemmer og andre inviterte var til stede.

- Det er en stor ære på vegne av norske myndigheter å få lov til å dele ut tre minnemedaljer til tre flatangringer, sa Bjørkås.

Medaljene skulle egentlig ha vært delt ut i fjor, men ordføreren sa at kommunen da ikke hadde mulighet til å kvalitetssikre hvem som skulle få medaljen. Ikke minst var det viktig å sikre at ingen ble uteglemt.

I dette arbeidet har kommunen hatt stor hjelp av Trond Ramsøy og Øivind Mårvik, og begrunnelsen for tildeling av minnemedaljene er basert på opplysninger fra Ramsøy.

- Det er spesielt å overrekke en minnemedalje så lenge etter krigen, sa Olav Jørgen Bjørkås, som trodde de sterke opplevelsene i barneårene har preget de tre senere i livet.

- Jeg kjenner dere godt. Dere er stødige folk som har stått på for lokalsamfunnet, og som har vært opptatt av samhold og om å bry dere om andre, sa Bjørkås, før han delte ut medaljene, mens varaordfører Ingunn Eikeseth Torgersen overrakte blomster.

[annonse]
Peder Kristiansen mottar medaljen,  mens Ragnhild Strøm og Peder Skjengen venter på tur. Medaljene ble delt ut av ordfører Olav Jørgen Bjørkås. Peder Kristiansen mottar medaljen, mens Ragnhild Strøm og Peder Skjengen venter på tur. Medaljene ble delt ut av ordfører Olav Jørgen Bjørkås.
- Uventet
- Dette var uventet, og ikke noe jeg har tenkt på det i hele tatt, sier Peder Skjengen til Flatangernytt.

Han var sju år gammel da krigen brøt ut, og bodde da som nå på øya Skjengen utenfor Utvorda.

Faren Emil og andre i familien bisto Shetlands-gjengen, som fraktet flyktninger fra Norge til Shetland. Det ble etablert lagre på øyene med bensin og utstyr, og på en av øyene lagret de også ammunisjon.

Peders søskenbarn, Vilfred, var ute og loset Shetlands-skøyta "Vita" inn imellom øynene ved en anledning. "Vigra" var også inne og hentet folk.
Farefullt motstandarbeid
Med det tyske kystfortet på Utvorda, var arbeidet svært farefullt. Tyskerne dukket opp rett som det var, og ved en anledning gikk de fram og tilbake like ovenfor ammunisjonslagret.

- Vi skulle ikke vite noe. Stilte vi spørsmål, fikk vi grei beskjed om å holde kjeft. Men vi visste nok mer enn vi skulle, sier Peder Skjengen.

På naboøya Laukøya var Peder Kristiansen fem år i 1940. Der tok familien imot motstandsfolk og andre som måtte rømme landet.

Ved en anledning lå 20 personer i dekning på loftet i det lille huset, mens tyskerne befant seg utenfor. Ofte kunne flyktningene bo i huset i en til to uker før de kunne dra videre. Da måtte lokalbefolkninga ro dem i flere småbåter ut til møtestedet, hvor Shetlandsskøytene lå.

Flyktningetrafikken fra Laukøya startet allerede i juli 1940. Det var motstandsfolk fra hele landet som kom for å flykte landet sjøvegen. Noen kom fra Oslo eller Trondheim, andre nordfra.

Ungene fulgte med på det som foregikk rundt øya. - Vi fulgte med på den tyske trafikken, både fly og båter, sier Peder Kristiansen.

Han vet ikke hvor mange flyktninger som kom seg ut av landet via Laukøya, men det må ha blitt et anselig antall. Og alle fikk kost og losji hos storfamilien på Laukøya.
Forsynte motstandsfolk
Ragnhild Strøm var fire år da krigen startet. Hun bodde på Asholmen rett utenfor Bjørgan ved Utvorda, sammen med foreldrene Othelia og Oddmund Børresen, og to søsken. Familien ble sentral i å holde de tre motstandsmennene som bemannet den engelske radiosenderen med mat og forsyninger.

Ragnhild Strøm mottok minnemedaljen av ordfører Olav Jørgen Bjørkås. Ragnhild Strøm mottok minnemedaljen av ordfører Olav Jørgen Bjørkås.

- Jeg vokste opp i skuddlinja, sier hun. Hvis det kom konvoier eller skulle være skyteøvelse ved det tyske fortet, ble folk på øyene utenfor Utvorda evakuert.

Ragnhild husker at de dro til Einvika og bodde hos Dagmar og Hjalmar Einvik. Men så ble faren lei og snekret lemmer til vinduene, og etter det ble de på øya selv om det ble skyting. Da kom også folk fra naboøyene dit for å søke dekning.

Hun minnes at kjøkkenvinduet ble knust en gang en båt ble bombet, og murpipa falt ned da et sjøfly tok av fra Skjengen og strøk over Asholmen.

- Jeg husker jeg var redd "flathuv-karan", tyske befal, sier hun.

En gang kom en sånn kar og spurte etter faren. Han trodde det var tyskere, og tok avskjed med familien før han gikk ut. Men det viste seg at det var en slektning i forkledning.
Gikk med mat til "Kaninreiret"
Da den engelske radiosenderen "Kaninreiret" i Mursteinsfjellet ble etablert, fikk Asholmen en sentral rolle. Senderen ble operert av Rolf Kahr Baardvik, Ragnhilds onkel, Freddy Jensen, som var søskenbarn av Peder Skjengen, og Erling Moe. De rapporterte til England om alle bevegelser på Folla, og i tilknytning til det tyske kystfortet like ved.

- Min mor bakte brød, og gikk opp i fjellet med mat til de tre som lå der. De drev et stort spill, sier Ragnhild Strøm.

En juledag fikk hun beskjed om å sove nede på stua. Oppe på loftet lå onkel Rolf. Det hadde rent smeltevann inn i hula, og han hadde pådratt seg lungebetennelse. Derfor var han kommet ned for å ligge i hus til han ble frisk.

Det sier seg selv at familien tok en stor risiko ved å ha en nordmann som jobbet for engelsk etterretning liggende i huset.
Klar til å ofre livet
Hvilket umenneskelig press foreldrene levde under, kom klart fram da krigen var slutt. Faren hadde laget et medisinskap, og mora bar alltid nøkkelen til skapet rundt halsen.

- Rolf kom ned fra fjellet, og tok nøkkelen av halsen til mor og sa at nå trengte hun ikke den lenger, forteller Ragnhild.

[annonse]
I medisinskapet sto det et lite glass med tabletter. Hvis radiosenderen ble avslørt av tyskerne, ville de komme til Asholmen og ta hele familien. For å unngå de pinsler som de hadde ville bli utsatt for, hadde mora fått beskjed fra broren Rolf:

"Da gir du tablettene først til ungene og så tar du en tablett selv."

Mora hadde altså gått med nøkkelen rundt halsen, klar til å ta livet av sine egne barn og seg selv om radiosenderen ble oppdaget og tyskerne kom for å arrestere dem.
Nært å bli avslørt
- Det var bare timer om å gjøre at senderen ikke ble funnet. Hvis de ble tatt, ville vi blitt skutt, sier Ragnhild.

Tyskerne hadde ringet den inn senderen, og visste omtrent hvor den var.

Tidligere var den andre radiosenderen i Flatanger, i Oksbåsheia, avslørt av Rinnanbanden. Mennene hadde klart å flykte, men to kvinner ble arrestert da ei større gruppe kom for å "renske opp". Dette skjedde bare to uker før freden.

Med tanke på andre hevnaksjoner som tyskerne og Rinnanbanen sto bak, som i Telavåg og Vikna, er det ingen tvil om at befolkninga på øyene og Utvorda ville fått unngjelde om aktiviteten de drev, hadde blitt oppdaget.

- Om krigen hadde vart lengre, er det ikke sikkert det hadde vært noen igjen i norddelen av Flatanger, sier Peder Kristiansen.

Ragnhild Strøm sier at det fantes ikke kriseteam og i den tida. Foreldrene hennes ble preget av det de hadde vært med på, og mora slet med angst.
Tabu å snakke om krigen
Lokalhistoriker og tidligere ordfører, Øivind Mårvik, deltok på medaljeutdelinga. Han fortalte at det lenge etter krigen var tabu å snakke om okkupasjonstida. Folk måtte leve videre.

- Mange helter forble anonyme. Noen fikk heltestatus, mens noen tok snarveier det ikke ble snakket høyt om, sa han.

Mårvik mente det politiske klimaet i Norge etter krigen, og det at det fantes folk i den nærmeste krets som gikk andre veier, gjorde det vanskelig å hedre heltene.

- Men dem vi hedrer i dag, slipper vi å gruble over om de har fortjent det eller ikke. De var ikke gamle nok til å være soldater, men de var medlemmer i familier som var involvert, og de fikk en annen oppvekst enn de ellers ville fått, sa Øivind Mårvik.