Svend med ei skattkiste av ei bok

Svend Aagård skulle egentlig gi ut ei sangbok med tekster og noter. Men det tok av. Nå er sangboka blitt til ei innholdsrik skattkiste av ei bok – med tekster, sanger, noter og bilder fra en viktig epoke i Flatangers teater- og musikkhistorie.

Har du lett etter tekst, noter og besifring til «Treprama», «Båra», «Lengt» eller «Snusleppkailln»? Eller tekstene til Maren fra Værøy, historien om Inga fra øya eller om livet «Ne’ på kaia»?

Nå kan du finne det meste fra Svend Aagårds univers samlet mellom to permer. Boka «Lengt» ble ferdig i god tid før jul, etter ei lang og  intens arbeidsøkt.

– Jeg har jobbet nærmest natt og dag siden i vår. Det har vært veldig intenst, sier Svend Aagård til Flatangernytt.

Desto bedre endelig å være i mål. Som den perfeksjonist han er, finner han detaljer han skulle ha endret på. Men som neppe andre legger merke til.

– Vi har snudd og vendt på stoffet, og den ble ferdig. Da må jeg være fornøyd, sier Svend, som roser Trio Media for utforming og produksjon av boka.

«Inga fra øya» var starten

Teaterstykket «Inga fra øya» ble satt opp første gang i 1991. Det ble starten på en rik periode der teater- og musikkmiljøet blomstra. Stykket er skrevet av Svends mor, Hildur Sandø Aagård, og han lagde tekst og melodi til sangene i stykket.

– Her har jeg gått egne veger og skrevet en historie, med noen nye scener og episoder, og to nye sanger, forteller Svend.

I teaterstykket er det tablåer med liv og røre. Når stykket skal overføres til bok, kan ikke det visuelle bygge opp under historien. Derfor har Svend valgt å spisse konflikten og legge til litt.

Teatermonolog

«Maren» har Svend Aagård skrevet selv, i samarbeid med dattera Inga Dahle Aagård, som framførte monologen både på scenen og på utescenen på Vikholmen.

Inga Dahle Aagård i teatermonologen Maren fra Værøy, på Vikholmen 2011. (Foto: Ove Magne Ribsskog)

Tematikken i de to stykkene er lik; den handler om å være annerledes, om kystkultur og kampen for å overleve.

Både Inga og Maren er outsidere. Inga klarer seg, men Maren klarer seg ikke. Livet blir for tussig, og skammen for tung å bære, forteller Svend.

Tidsbilde fra Vik

«Ne på kaia» er mer et lystspill, om livet på Vik på 50- og 60-tallet, da dampen var forbindelseslinja til omverdenen. Veier var noen korte stubber grendene imellom, og eneste bil var drosja hans Einar Rasmussen.

Også her har Svend skrevet om teatermanuset til ei historie, og noen karakterer har fått lov til å utfolde seg mer enn på scenen.

– Stykket beskriver miljøet nedpå kaia. Det handler om konflikter, som ikke var harde, men som lå under. Samfunnet endret seg fort. Det var ikke vatn, ikke bil, ikke elektrisk strøm. Lønnsarbeid var det bare noen få på Lauvsnes som hadde.

Lokalsamfunnet måtte ta stilling til om de skulle stå fast i gammeltida, eller gå videre inn i den nye tid.

«Ne på kaia» ble en stor suksess, og ble satt opp i 1999 og 2003. Det ble vist i både Namsos, Rørvik og Steinkjer, med til sammen 15 forestillinger.

Annerledeshet

Siste del av boka er litt mer personlig, og handler om familien. Her finner vi sangene fra Julie Dahle Aagårds kabaret «Julie helt ålein», og hele boka avsluttes med Toras personlige sang «They Say».

Det å føle seg annerledes, går som en rød tråd gjennom boka – fra Inga og Maren, via Ruben i «Ne på kaia» til avlutninga med Toras oppgjør med synet på homofile.

– Ja, kystkultur og annerledeshet går igjen, sier Svend.

– Hva er håpet for boka?
– Håpet er at så mange som mulig kjøper den, og at de leser den og har ei artig stund.

Svend Aagård gir ut boka selv, og har trykket den i 2000 eksemplarer. Salget står han også for selv, i tillegg er den å få kjøpt på butikkene på Vik og Lauvsnes. Ungene bidrar på sosiale medier, hvor de legger ut musikk som er med i boka.

– Det alle spør om, er om noen av stykkene blir satt opp igjen?
– Jeg vet rett og slett ikke, men det hadde vært veldig artig. Vi må få til noe, sier Svend Aagård, som også har noen ideer til nye prosjekter.