Rognkjeksa som forsvant

KRONIKK: Dør det virkelig så mange rensefisk i norske merder hvert år, eller har metodene vi bruker i dødfiskregistreringen så store svakheter at vi ender opp med tall som ikke gjenspeiler virkeligheten?

Marthe Austad, rensefisk-koordinator, og Lauris Boissonnot, FoU-koordinator, begge i Aqua Kompetanse, stiller i denne kronikken spørsmål om metodene for å telle død rognkjeks er gode nok.

For ett år siden konkluderte Mattilsynet med at over 40 prosent av all rensefisken som settes ut i norske oppdrettsmerder dør, og at det reelle tallet antakelig er enda høyere fordi det ikke inkluderer det såkalte uregistrerte eller udokumenterte svinnet – altså rensefisk som forsvinner fra merda uten at den blir registrert som død.

Den reelle dødeligheten kan være både høyere og lavere enn det som er estimert. Vi mener at feilmarginene i dødfiskregistreringen er så store at det er vanskelig å si hvor mye fisk som faktisk er død. Med enkle grep fra næringas side kan vi få bedre svar på både dødelighet og udokumentert svinn.

Ulike metoder gir ulike svar

I 2019 startet Namdal Rensefisk AS og Nordland Rensefisk AS et prosjekt for optimalisering av bruken av rognkjeks. Bakgrunnen for initiativet lå blant annet i opplevelsen av at nærmere 95 prosent av alle utsatte rognkjeks ikke var til stede i merdene når laksen skulle slaktes ut og merdene tømmes for fisk.

Undersøkelsene viste at det er særlig én bidragsfaktor som utmerker seg: Usikkerheten ved dødfiskregistreringer.

Død rensefisk hentes daglig opp fra merden sammen med død laks ved hjelp av håv eller lift-up. Tapstallene og tapsprosenten for rensefisk rapporteres på ulike måter. Grunnen til at tapstall og tapsprosent rapporteres ulikt, stammer antakelig fra Bransjeveileder Lakselus fra Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfinansiering (FHF), hvor det står følgende:

“Ved registrering av dødfisk må det tas hensyn til at ikke all fisk havner i håven”.

Dette hensynet blir ofte ivaretatt ved at dødfiskregistreringen blir multiplisert med en forhåndsbestemt faktor. Siden denne faktoren ikke er standardisert, får vi ulike måter å angi tapstall og tapsprosent på innad i næringa. I tillegg er det uklart om man bare skal bruke faktor når man estimerer dødelighet, eller om det også skal brukes når man møysommelig har talt hver dødfisk.

200 eller 1600 døde rensefisk?

La oss ta et eksempel fra virkeligheten. I et anlegg skulle det fiskes ut rognkjeks før avlusing med ikke-medikamentell metode. Dødfiskfangst av rognkjeks ble visuelt estimert til å være ca. 200 individer. Men etter å ha talt hvert enkelt individ viste det seg at det var over 400 døde rognkjeks – altså mer enn dobbelt så mye som det som ble estimert.

De interne retningslinjene oppga faktoren 4 for multiplisering til dødfiskregistrering. I vårt eksempel ville det blitt rapportert inn 800 døde rognkjeks ut fra de estimerte tallene. Men med det reelle dødelighetstallet ble innrapportert dødelighet 1600.

Feilmarginene på registreringen er med andre ord svært store.

Hvordan kan tallene bli mer presise?

Hvis næringa slutter å ta høyde for at all fisk ikke havner i håven og heller setter av tid og ressurser til å telle hvert enkelt dødfisk, vil vi få oversikt over bekreftet antall død fisk.

Får vi kontroll på hvor mange som settes ut, hvor mange som er igjen når laksen slaktes og hvor mange som kan bekreftes død, finner vi det reelle avviket. Da får vi også svar på hvor stort det udokumenterte svinnet egentlig er.

Telling på slaktelinjene, gode dødfiskregistreringer og slutten på estimeringer og multipliseringsfaktorer er noen av tiltakene som kan gjøres for å oppnå mer nøyaktige dødelighetstall. Slik kan vi få en bedre evaluering av hvilke konkrete tiltak som har positiv effekt på velferd og overlevelse hos rensefisk i årene fremover.

Av Marthe Austad, rensefisk-koordinator i Aqua Kompetanse
Lauris Boissonnot, Ph.D. FoU-koordinator i Aqua Kompetanse

Kronikken ble først publisert i kyst.no