Fortalte om veien til Flatanger

Fem nye flatangringer fortalte om sin vei til Flatanger under internasjonal aften på Frivilligsentralen.

Den internasjonale kvelden var et arrangement i Vrimmel-festivalen, som pågår i Flatanger og nabokommunene. Lokale arrangører var Flatanger Røde Kors, Frivilligsentralen og integreringstjenesten i kommunen.

De siste tre åra har flere flyktninger kommet til Flatanger. Men det er også mange med en annen bakgrunn som har flyttet hit. Både flyktninger og andre innflyttere fortalte som sitt hjemland og hvordan de hadde kommet til kystkommunen.

Fra Hviterussland

Kultursjef Anastasia Sæther har selv bakgrunn fra Hviterussland, der hun vokste opp i byen Grodno. 13 år gammel flyttet hun til Levanger og senere Verdal, før hun etter utdanning fikk jobb i Proneo på Havbruksparken og flyttet til Flatanger.

– Jeg er glad for å være her, sa Anasatasia, som viste bilder og hadde med mat fra sitt hjemland.

Mange hadde møtt opp på Internasjonal aften på Frivilligsentralen.

Muntaser Mozayek kom til Flatanger som flyktning fra Syria, via Tyrkia og Hellas. Han er oppvokst i Aleppo, som er sterkt ødelagt av krigen. Mens det bodde 6-7 millioner mennesker der tidligere, er det nå bare 2 millioner igjen.

– Jeg er en aktiv person, og vil fokusere på framtida – ikke fortida, sa Muntaser.

Han har bakgrunn som assistent i arkitektur, og har fått seg praksis hos HD Plan og Arkitektur i Flatanger. Han tar også studiespesialisering ved Olav Duun og har jobbet ved Lauvsnes skole.

Trives veldig godt

Da han fikk beskjed om at han skulle flytte til Fltanger, tenkte han først at dette var et lite sted. Men så tenkte han at hvis det bor flere enn 100 mennesker her, ville han også kunne klare seg.

– Flatanger betyr mye for meg. Her er det hyggelige folk og jeg trives veldig godt, sa Muntaser.

Nadia Debes og mor Fatima Feitaroni fra Syria var de første flyktningene som kom til Flatanger. De fått familiegjenforening, og nå består familien av fire. Femtemann var over 18 år da det ble aktuelt med familiegjenforening, og han fikk ikke komme til Flatanger.

Nadia fortalte om hvordan de hadde det i Damaskus før krigen, og om flukten via Libanon og Tyrkia. Derfra dro de med gummibåt til Hellas. Etter å ha blitt oppbrakt av politiet flere ganger, lyktes de til slutt å komme ut på havet.

– Det var 45 personer i båten, og nesten ingen kunne svømme. Båten stoppet tre ganger. Det var veldig kaldt, det regnet og vi trodde vi ville ende der, sa Nadia.

Fra Hellas gikk turen gjennom Kroatia, Serbia og videre til Tyskland og Sverige. De ringte far som anbefalte dem å dra videre til Norge.

– For der er de frihet, demokrati og fantastiske folk, sa han. Far er professor og har undervist i europeisk geografi, og visste litt om Norge, sa Nadia.

Trygt og godt

Nå har Nadia og Fatima bodd i Norge i fire år og i Flatanger i tre år. De har funnet trygghet og frihet her, og skryter av folk og måten de er blitt tatt imot på.

– Nå gleder vi oss over å leve i et trygt og godt land, men vi vil aldri glemme Syria. Jeg føler jeg har to hjemland, Norge og Syria. Dere har hjulpet oss til å bli vant til det nye livet i Flatanger. Vi føler at vi er en del av dere. Takk for at dere hjalp oss med å bli en av dere, sa Nadia.

Agnes Hårstad kommer fra Manila på Filipinene, og hadde mange muntre historier å bidra med.

Agnes Hårstad kom til Norge i 2000, og er gift og bosatt på Hårstad. Hun kommer fra Manila i Filippinene. Storbyen hadde i 2000 75 millioner innbyggere – en stor kontrast til Flatanger.

– Jeg er utdannet sykepleier og jobbet på barneavdelinga på et sykehus. Men det var stor fattigdom, og ei venninne som var sykepleier i Namsos ringte og spurte hvordan det gikk med meg. Jeg sa jeg sulter i hjel. Da sa hun at jeg måtte komme og besøke henne, fortalte Agnes.

Hun fortalte levende om sitt møte med Namsos og Norge, og om hvordan hun møtte Kjell og ble gift med ham.

– Folk spør meg om jeg ikke heller vil flytte til Namsos eller Steinkjer. Jeg er veldig glad i Flatanger, og jeg kommer aldri til å flytte herfra. Jeg elsker Flatanger, jobben min og skolen, sa Agnes.