D.D.E. skapte historie på Zanzibar Inn

Det ble en kveld for minnebøkene da D.D.E. endelig sto på scenen på Zanzibar Inn på Lauvsnes fredag kveld.

– Fantastisk artig. Denne festen det kommer til å bli snakket om i årevis framover, smilte Pål Aakervik.

Med omkring 600 feststemte gjester og to band i storform på årets varmeste kveld, det er vanskelig å be om stort mer når man skal feire noen jubileer og innvie en ny restaurant.

For selv om det har gått noen måneder siden serveringsstedet stor klart etter en fullstendig oppussing, var dette på en måte innflyttingsfesten alle hadde ventet på.

– Det eneste som bekymrer meg litt er hvordan vi skal klare å overgå dette, lo Aakervik.

Den beste sangen!

– Hvilket forhold har du til sangen «Zanzibar Inn»?
– Det er jo den beste de har laget! Men de har jo mange andre fine også da, som «Vinsjan på kaia».

Pål Aakervik visste ikke noe om sangen før han plutselig hørte den på radio i bilen etter at plata kom ut i 1996.

– Fantastisk at D.D.E. fikk til å komme og spille nå, sier Pål Aakervik, som storkoste seg på festen.

– Sangen har gjort oss veldig kjent. Jeg har ikke tall på hvor mange CD-er jeg har kjøpt for å gi bort til utenlandske gjester. Den har vært en veldig god reklame for oss, sier Pål Aakervik.

Gynget og rista

Før 25 års jubilantene D.D.E gikk på scenen fikk folk en real bakoversveis av et spillesugent og energisk rock’n roll-band da Stiv Kuling startet ballet.

En time med fullt trøkk fikk opp pulsen hos både dem med ”dun på leppa”, ”gamle kailla” og ”jentan på nabobordet”.

Slik at da Bjarne Brøndbo i kjent positur klatret opp på gjerdet og ropte rai rai, begynte hele brygga å gynge og riste i takt med musikken.

Innfridde løftet

Låten ”Zanzibar Inn” var med på albumet ”Det går likar no” i 1996, og den gangen låten kom ut lovte bandet å komme til Flatanger for å spille den på nettopp Zanzibar Inn.

Bjarne Brøndbo kjørte med på trøkk og sjarm.

Det tok hele 21 år, men har man lovt bort noe skal man forsøke å holde det. Og da Bjarne Brøndbo vinket vokalist Jens Martin Olsen i Stiv Kuling opp scenen til duett foran et og et hoppende, gyngende, syngende publikum da klokka nærmet seg midnatt og sommernatta begynte å bli dunkel, var ”gjelda” endelig betalt.

– 21 år er jo ganske lang tid, men når jeg ser den helt fantastiske stemninga var dette verdt å vente på, Løftet er innfridd og mer til, smilte Aakervik.